Redigerer Sunningdaleavtalen (avsnitt)

==Avtalen kollapser==

Etter at et forsøk på å få gjennom et forsamlingsvedtak som fordømte maktfordelingen i det utøvende rådet mislyktes, oppfordret den lojalistiske organisasjonen [[Ulster Workers' Council]] til generalstreik fra og med den [[15. mai]]. Etter to uker med barrikaderte arbeidsplasser, opptøyer og trusler gikk Faulkner av som leder for det utøvende rådet, og avtalen kollapset fullstendig den [[28. mai]].

Den viktigste grunnen til at streiken lyktes var at myndighetene var skeptiske til å bruke makt på et tidlig tidspunkt, selv om paramilitære organisasjoner var involvert som streikevakter. Når man først var klar til å sette inn maktmidler hadde unionistene lagt ned veto mot dette i det utøvende råd; et organ som ble opprettet gjennom avtalen ble således brukt til å knuse den. I senere politiske streiker i Nord-Irland har myndighetene langt raskere grepet inn mot barrikader og bruk av paramilitære styrker.

Den delen av aksjonen som fikk mest effekt var streiken i energisektoren [[Ballylumford kraftstasjon]] kontrollerte [[Belfast]]s og det meste av Nord-Irlands strømforsyning, og med en arbeidsstyrke som var nesten rent protestantisk kunne UWC gjennomføre en meget effektiv streik der. John Hume foreslo å dele strømnettet i to, og bruke [[Limavady kraftstasjon]], hvor det arbeidet mange katolikker, for å holde [[Derry]] og det vestlige Nord-Irland gående under streiken. Dette ble avvist av det britiske utenriksministeren [[Merlyn Rees]].

25 år etter Sunningdale ble de fleste av elementene gjentatt i [[Belfastavtalen]], og SDLPs nestleder kom med sin berømte uttalelse om at den var «Sunningdale for tungnemme». I den nye avtalen unngikk man flere av de fallgruvene som hadde ligget i Sunningdaleavtalen, blant annet ved å fjerne den vetoretten unionistene hadde hatt av demografiske årsaker, ved å selge inn avtalen i de forskjellige partiene på en langt grundigere måte, og ved å adressere en rekke andre problemer før den ble satt i kraft.