Redigerer Stumfilm (avsnitt)

=== Skuespillteknikk ===
[[Fil:Lillian Gish-edit1.jpg|miniatyr|Lillian Gish var en betydelig stjerne i stumfilmens tid, men hadde en av de lengste skuespillerkarrierer generelt, fra 1912 til 1987.]]
Stumfilmens skuespillere framhevet kroppsspråket og ansiktsuttrykk slik at publikum kunne lettere forstå hva en skuespiller følte og portretterte på lerretet. Mange stumfilmskuespilleren blir oppfattet av dagens tilskuere som enkle eller rare. Av den grunn er stumfilmkomedier mer populære i dag enn stumfilmdramaet, delvis for at overspill oppfattes som mer naturlig i [[komedie]]. [[Melodrama]]tisk skuespill i stumfilmer var ofte en dårlig vane som skuespillere uten formell utdannelse tok med seg fra scenen, men regissører som forsto det nye kunstmediets krav til intimitet forsøkte å dempe visuelt overspill. Teaterskuespillernes overspill i film var grunnen til regissør [[Marshall Neilan]] kom med følgende utbrudd i [[1917]]: «Jo før teaterfolket som har kommet seg til filmen forsvinner, jo bedre er det for filmen!»<ref>Sitatet i original: ''«The sooner the stage people who have come into pictures get out, the better for the pictures.»'' Brownlow, 1968, s. 344–353</ref> I andre tilfeller, slik som med [[John Griffith Wray]], krevde regissørene at skuespillerne leverte et framhevet uttrykk som var større-enn-livet. Så tidlig som i [[1914]] begynte amerikanske tilskuere å vise at de foretrakk større naturlighet på lerretet framfor overspill.<ref name=Brownlow344>Brownlow, 1968, s. 344–353</ref>

Uansett, den store billedstørrelsen og den makeløse intimiteten som skuespilleren kunne nyte med tilskuerne begynte raskt å påvirke spillestilen og ga rom for mer subtile uttrykk. Skuespillere som [[Mary Pickford]] i alle hennes filmer, [[Eleanora Duse]] i den italienske filmen ''Cenere'' (1916), [[Janet Gaynor]] i [[Solopgang (film)|''Solopgang'']], [[Priscilla Dean]] i ''[[Outside the Law (1920-film)|Outside the Law]]'' og ''The Dice Woman'' og [[Lillian Gish]] i de fleste av hennes opptredener gjorde selvbeherskelse og enkel naturalisme i skuespillet til en dyd.<ref name=Brownlow344/> Regissører som [[Albert Capellani]] (en fransk regissør som også arbeidet i USA ved å regissere [[Alla Nazimova]]-filmer) og Maurice Tourneur insisterte på [[naturalisme]] i sine filmer; Tourneur hadde akkurat blitt minimalist i hans tidligere teaterforestillinger.

[[Fil:Birth of a nation still 2.jpg|miniatyr|Stillbilde fra stumfilmen ''En nasjons fødsel'']]
Det var også en stor fordel av stumfilmene som kunne fremvises uten språkproblemer eller behov for oversettelser til folk fra ulike kanter av verden. Særlig i [[USA]] var dette fordelaktig på grunn av de mange innvandrere med dårlig språkkunnskaper; faktisk var innvandrere en viktig målgruppe for den tidlige amerikanske filmindustrien.

På midten av 1920-tallet hadde mange amerikanske stumfilmer tilpasset seg til en mer naturalistisk stil, skjønt det var ikke skuespillerne og regissørene som aksepterte nedtont, naturalistisk og likefram skuespill med en gang; så sent som [[1927]] var det filmer som uttrykte [[ekspresjonisme|ekspresjonistisk]] skuespill, eksempelvis den tysk futuristiske ''[[Metropolis (film)|Metropolis]]''. En del tilskuere likte den prangende og overdrevne skuespillet for dens verdi i seg selv, og en del land var senere enn USA i å omfavne naturalismen i sine filmer. Også i dag er det ulike nivåer av naturalisme i skuespillet fra film til film og våre favoritter er ikke nødvendigvis den som er mest naturalistisk i sin stil. Akkurat som i dag var en stumfilms suksess avhengig av iscenesetting, stemning, fortellingen, regissørens dyktighet, og skuespillernes talenter.<ref name=Brownlow344/>