Redigerer Stein Rokkan (avsnitt)

== Rokkans teorier og modeller ==
Rokkan var opptatt av å studere politiske prosesser og konflikter. Med en kombinasjon av et enormt empirisk oversyn og treffende teoretiske modeller, skildret han framveksten av politiske skillelinjer og [[partisystem]] i de europeiske landene.

Rokkan skilte mellom to kanaler for politisk makt i et [[demokrati]]: Den tallmessige (numeriske) der stemmer gir parlamentarisk makt, og den korporative, hvor organisasjoners ressurser avgjør hvilke saker som blir tatt opp og får gjennomslag. Rokkans mest siterte og berømte setning er «Stemmer teller, men ressurser avgjør»,<ref>{{Kilde www|url=https://www.nb.no/items/25dbd26fd0943627b4a32e4bf4fdee67?page=0&searchText=%22stemmer%20teller%22|tittel=Nasjonalbiblioteket|besøksdato=2025-03-30|verk=www.nb.no}}</ref> fra 1966. Med dette mente han at partisammensetningen på [[Stortinget]] har betydning og makt, men at en del av makta hadde flyttet over til [[interesseorganisasjon]]ene i samfunnet.{{tr}}

Rokkan ga politisk sosiologi en historisk dimensjon. Fra midten av 1960-tallet studerte han de europeiske partisystemenes historiske røtter, der han pekte på at dagens partisystemer i stor grad er ''spor'' etter tidligere tiders konflikter og at og de derfor må forklares med de konfliktlinjer og alliansemuligheter som har preget samfunnsutviklingen. Han pekte på at tidligere konfliktlinjer hadde «frosset» og levde videre i det politiske system, selv om konflikten som skapte den hadde tapt sin aktualitet. Delvis i samarbeid med den amerikanske sosiologen [[Seymour Martin Lipset]] sto Rokkan bak store sammenlignende undersøkelser for å analysere forskjell mellom de vesteuropeiske landenes partistruktur.{{tr}}

På 1970-tallet vendte Rokkan interessen mot betingelsene for stats- og nasjonsbygging i [[Vest-Europa]]. Her opererte han med fire grunnleggende «systembyggingsprosesser» i utviklingen av politiske organisasjoner, som han for de eldre europeiske staters vedkommende (det vil si de som ble anerkjent som suverene i 1648) tolket som suksessive utviklings&shy;faser. De to første prosessene framstiller framstøt fra et sentrum som trakter etter å underkaste et territorium sin militær&shy;økonomiske og kulturelle kontroll. De to følgende prosessene utgår derimot fra «periferien» og sikter mot en intern omstrukturering av det politiske systemet på grunnlag av utvidede og nye borgerrettigheter, henholdsvis av juridisk og økonomisk art, det vil si institusjonalisering av borgerlige frihets- og politisk deltagelsesrettigheter, samt utvidelse av sosiale tjenesteytelser så vel som forsøk på å utjevne de økonomiske betingelser mellom befolkningsgrupper og regioner. De to siste fasene bidrar til å forsterke den følelse av nasjonal identitet som ble utviklet i modellens andre fase.{{tr}}