Redigerer Statens kunstakademi (avsnitt)

===Malerklassene i etterkrigsårene===

I det første etterkrigsåret hadde akademiet over 100 elever. Kunstnernes hus var overfylt. Professorene som fra starten av hadde hatt atelier på akademiet, måtte nå gi slipp på ordningen. Departementet gikk med på å opprette et nytt professorat i maleri, og «Matisse-eleven» og «frescobroren» [[Per Krohg]] ble ansatt i 1946.<ref>{{Kilde bok|tittel=Freskoepoken : studier i profant norsk monumentalmaleri 1918-1950|etternavn=Askeland|fornavn=Jan|utgiver=Gyldendal|år=1965|utgivelsessted=Oslo}}</ref>  Han opprettet en frescoklasse i 1951, der Ola Solbaken underviste. Samme år ble det opprettet  undervisning i maleriets teknikker og materialer. Heiberg satt i 20 år og sluttet i 1955.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Jean Heiberg|publikasjon=Kunst og kunstnere|dato=1970|forfattere=Annasif Døhlen|bind=2|hefte=2|sider=8-12}}</ref> Revold sluttet i 1946 etter 21 år. <ref>''Med pensel og palett. Besøk på Kunstakademiet.'' Radioprogram fra Norsk rikskringkasting 20. april 1948. 15 minutter. Ved Trygve Strøm</ref> Han ble etterfulgt av [[Aage Storstein]].

[[Alexander Schultz]] var professor fra 1955 til 1965. Han ble en overgangsskikkelse og brobygger mellom de ulike syn som hersket i disse årene da det informelle – eller nonfigurative – maleriet kjempet seg fram i Norge. Han hadde en egen komposisjonsundevisning.

Axel Revold hadde hatt en sterk påvirkning på sine elever og nærmest skapt [[Epigonus|epigoner]] (eller «etterliknere».) «Revold-elev» ble et begrep.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Axel Revold. Enquête|publikasjon=Trondhjems kunstforening. Årsberetning 1965|dato=1965|forfattere=Ljøsne, Halvdan|sider=5-16}}</ref> I 1958 ble [[Reidar Aulie]] professor etter [[Per Krohg]]. Aulie hadde studert hos Revold, men var ikke «Revold-elev» i snever forstand.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Kunst i trengsel. Professor Reidar Aulie: gruer som ei bikkje foran hvert besøk|publikasjon=Arbeiderbladet|dato=21. november 1964}}</ref> Professor Schultz' etterfølger [[Alf-Jørgen Aas]] hadde studert hos både Revold, Heiberg og Jacobsen. Fra 1950 hadde han konsentrert seg om pedagogisk og administrativt virke, blant annet som direksjonsformann i [[Kunstnernes Hus]] og styremedlem i [[Henie Onstad Kunstsenter|Henie-Onstads stiftelse]]. Disse erfaringene tok han med til akademiet i 1965, i en periode da akademiet ble organisert inn i høyskolesystemet for alvor. Han hadde et skarpt intellekt, og ingen romantisk innstilling til kunstnerrollen. For ham var det å skape et spørsmål om karakter og livsholdning mer enn om talent og tilfeldigheter.<ref>{{Kilde bok|tittel=Alf-Jørgen Aas, 1915-1981 : Oslo kunstforening 28.april-15.mai 1983 : [katalog|etternavn=Ljøsne|fornavn=Anne Grete (red.)|utgiver=Oslo kunstforening|år=1983|utgivelsessted=Oslo}}</ref>

[[Halvdan Ljøsne]] ble i 1967 ansatt i et nytt professorat i komposisjon og romkunst. Han hadde studert under Storstein og Heiberg, senere i Paris, og hadde magistergraden i kunsthistorie. Ljøsne holdt ukentlige forelesninger i kunsthistorie, farge-, komposisjons- og formproblemer, og bidro til en mer allsidig undervisning og en sterkere orientering mot samtidskunsten. <ref>{{Kilde artikkel|tittel=Kunstklassen som et åpent verksted hvor en tar sine uttrykksmidler opp til vurdering. Nyutnevnt professor [Halvdan Ljøsne] vil ikke låse elevene sine fast,|publikasjon=Dagbladet|dato=25. januar 1967}}</ref> I 1970-årene ble [[Erik Dæhlin (kunstkritiker)|Erik Dæhlin]] ansatt som amanuensis i kunsthistorie

[[Sigurd Winge]] ble i 1969 professer med ansvar for «materialklassen». Han rakk bare å undervise et halvt år før han døde i januar 1970. Han ble etterfulgt av [[Ludvig Eikaas]] i 1970, en av pionerene innen det nonfigurative maleriet, og dessuten en dyktig grafiker. Plassmangel gjorde at hans klasse måtte ut av Kunstnernes hus. De fikk 360 kvm i den tidligere Wangs kunsthandel i Kristian IVs gate 12, og der startet Eikaas en undervisning som ble legendarisk. Alle fikk stor frihet. Eikaas oppmuntret til eksperimenter og utprøving. Han så betydningen av å skape et miljø slik at elevene kunne lære av hverandre. Om kveldene gikk diskusjonen høyt rundt kafébordene, og på dagtid ble det mange turer på byen med studier av gater, fasader og plasser. Eikaas trakk inn utøvere fra musikk, arkitektur og teater, og inviterte malervenner og kolleger til å bidra med erfaringer.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Ludvig Eikaas . alkymisten i Kristian IVs gate|publikasjon=Samtiden|dato=1990|forfattere=Kari Gautnebb|hefte=6|sider=73-76}}</ref>  

[[Knut Rose]] etterfulgte sin lærer Aulie i 1973. Han hadde også studert under Storstein. Rose begynte i en nonfigurativ tradisjon, men tok med tiden i bruk enkelte figurative elementer i sine monumentale og assosiasjonsskapende bilder. Som professor hevdet han nødvendigheten både av et grundig aktstudium og god materialkunnskap. I 1981 ble [[Inger Sitter]] tilsatt som akademiets første kvinnelige professor. Sitter sluttet allerede i 1983. 

Gjennom 1970-årene utviklet plassmangelen seg til en krise. Kunstakademiet var til sist spredt på 12 ulike steder i Oslo. Administrasjon og noen atelierer ble flyttet til [[Uranienborgveien (Oslo)|Uranienborgveien]] 2, noen klasser fikk undervisning i Kunstnernes Hus som før, grafikklassen var i [[Tollbugata (Oslo)|Tollbugaten]] 19, Eikaas-klassen i [[Kristian IVs gate (Oslo)|Kristian IVs gate 12]], og billedhuggerklassen i [[Lakkegata (Oslo)|Lakkegata]] 79. Det var gode miljøer på hvert av disse stedene, men den den spredte lokaliseringen splittet akademiet. 

Det ble både foreslått å flytte akademiet til Alnabru og ti Akershus. Studentene gikk til streik.