Redigerer Sovjetiske krigsfanger 1941–1942 (avsnitt)

== Etterord ==
Sovjeterne stoppet nazistenes hærer fem mil fra [[Moskva]] i desember [[1941]], og klarte også til slutt å få overtaket i [[slaget ved Stalingrad]] (1942–1943) og [[slaget ved Kursk]] (juli [[1943]]). I april [[1945]] hadde de sovjetiske styrkene knust all motstand og okkuperte den tyske hovedstaden, [[Berlin]].

Sovjetene tok en glupsk hevn på de millioner av krigsfanger som falt i deres hender under krigen. Mange ble rett og slett henrettet, de fleste ble sendt til konsentrasjonsleirer hvor de døde av eksponering, sult og overarbeid. Tyske krigsfanger (sammen med rumenere, italienere og andre) «ble [ikke] behandlet i samsvar med Genève-konvensjonen. Tusenvis frøs ihjel og sultet på marsj eller i uoppvarmede storfelastebiler, eller gjennom slavearbeid i leirene. Varme, husly og klær var utilstrekkelig, sykdommer som tyfus var frodig og maten var så knapp at det ved flere anledninger fant sted kannibalisme. I alt mistet minst én million tyske fanger livet av de 3 150 000 som [[Den røde armé]] tok», skriver MacKenzie<ref>SP MacKenzie, «The Treatment of Prisoners of War in World War II,» ~~~~The Journal of Modern History, 66: 3, september 1994, side 511</ref>.

Den russiske hæren er i dag fortsatt ei dødsfelle for vernepliktige menn – men er ikke i hendene på en utenlandsk inntrenger. Så mange som 10 000 soldater dør hvert år på grunn av trakassering, overgrep, mord eller selvmord.