Redigerer Snurper (avsnitt)

== Slutten på en epoke ==
Stor- og vårsildfiske økte årlig i omfang med rike sildeår i etterkrigsårene. Fisket nådde et voldsomt crescendo med 1956-sesongen med svære fangstkvantum, før fisket raskt gikk tilbake og ebbet ut på midten av sekstitallet. Også Islandsfisket gikk inn i reduksjon og opphørte på slutten av sekstitallet. Dette betød store forandringer i livet langs kysten og all den liv og røre som fulgte stor- og vårsildfisket og utrustning til Islandsfiske i byer som [[Haugesund]], [[Florø]], [[Måløy]] og [[Ålesund]] opphørte i løpet av ganske få år.

På midten av sekstitallet inntraff også en betydelig endring i teknologi, da [[ringnotsnurper|ringnoten]] avløste den konvensjonelle snurpenoten. Nå overtok en motorisert [[kraftblokk]] slitet med å hale inn noten, noe som lettet arbeidet betydelig. Samtidig kunne doryene elimineres og besetningen reduseres. I motsetning til de eldre snurperne var ringnotsnurperen var et spesialisert fiskefartøy og fraktfart mellom sesongene var nå ikke lengre mulig. At man slapp å ha 14-15 fiskere som halte noten om bord i småbåter gjorde at fisket nå kunne flyttes til havs. Selve fisket dreide seg nå mot sild og makrell i [[Nordsjøen]] og [[lodde]] i [[Barentshavet]]. Omleggingen til ringnot gikk svært raskt og i løpet av et par års tid var den tradisjonelle snurperen med doryer avleggs. En del av de eldre snurperne ble omrigget til ringnotsnurpere, noen ble ombygd til [[fraktefartøy]], men størsteparten ble kondemnert og opphugget eller senket i omfattende, statlige kondemneringsrunder på midten av sekstitallet. Enhetene ble færre, men også større. De nye ringnotsnurperne som kom til fra midten av sekstitallet og vokste raskt i størrelse, -mye som følge av loddefiskets krav til stor lastekapasitet. Utviklingen i retning av færre og større enheter i ringnotflåten har fortsatt frem til i dag.