Redigerer Slaget ved Waterloo (avsnitt)

== Styrker ==
{{Utdypende artikkel|Styrker i felttoget ved Waterloo}}
<gallery class="center">
Napoleon crop.jpg|Keiser [[Napoléon Bonaparte|Napoléon]] ledet de franske styrkenes angrep {{Byline|[[Jacques-Louis David]] (1748–1825)|type = Malt av}}
Marechal Ney.jpg|Marskalk [[Michel Ney]] var den fremste kommandant under Napoléon {{Byline|[[François Gérard]]|type=Malt av}}
Lord Arthur Wellesley the Duke of Wellington.jpg|Feltmarskalk [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Arthur Wellesley]] (hertugen av Wellington) kommanderte en armé bestående av britiske, nederlandske og tyske styrker. {{Byline|[[Thomas Lawrence]] (1769–1830)|type = Malt av}}
YoungwilliamII.jpg|Prinsen av Oranien (senere [[Vilhelm II av Nederland]]) ledet styrkene til Det forente kongeriket Nederlandene i slaget 
Blücher (nach Gebauer).jpg|Feltmarskalk [[Gebhard Leberecht von Blücher]] ledet den prøyssiske styrken {{Byline|Ernst Gebauer (1782–1865) |type = Kopi av ukjent artist, malt av}}
George Dawe, Field Marshal August Neidhardt, Count of Gneisenau (1760–1831), 1818.jpg|[[Generalløytnant]] [[August von Gneisenau]] var Blüchers stabssjef og spilte en viktig rolle for koalisjonens seier {{Byline|[[George Dawe]] (1781-1829)|type = Malt av}}
</gallery>

Tre styrker var involvert i slaget ved Waterloo: Napoléons Armée du Nord, en flernasjonal styrke under Wellington og en prøyssisk armé under Blücher.

=== Frankrike ===
Den franske styrken på rundt {{formatnum:73000}} mann bestod av {{formatnum:51000}} [[infanteri]]ster, {{formatnum:14000}} [[kavaleri]]ster og {{formatnum:8000}} [[artilleri]]ster med totalt 250 kanoner.<ref>{{Harvnb|Barbero|2005|p=75}}</ref><ref>{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=68}} oppgir {{formatnum:73000}}</ref> Napoléon hadde benyttet [[verneplikt]] for å reise styrker under sitt styre, noe som delvis også ble gjort før felttoget i 1815.<ref name="ErikBjornskau33-35" /> Mange av de franske troppene var veteraner fra tidligere felttog som mer eller mindre frivillig hadde meldt seg til tjeneste.<ref name="TimClayton36-40" /> Særlig kavaleriet var både tallrikt og godt utrustet, og inkluderte fjorten [[regiment]]er med pansret (tungt kavaleri) og syv med lette [[lansenér]].

=== Wellingtons styrker ===
[[Fil:Waterloo Campaign map-alt3.svg|mini|Kartskisse over felttoget som endte med slaget ved Waterloo. De franske styrkene (blått) har posisjonert seg midt mellom koalisjonsstyrkene, britisk-alliert til venstre (rødt) og prøyssisk til høyre (svart). Heltrukken pil er fremrykking, skravert er retrett.]]
Wellington hevdet at han hadde «en beryktet armé, svært svak og dårlig utstyrt og en svært lite erfaren stab».<ref>{{Harvnb|Longford|1971|p=485}}</ref> Hans styrker besto av {{formatnum:68000}} mann: {{formatnum:50000}} infanterister, {{formatnum:11000}} kavalerister og {{formatnum:6000}} artillerister med 150 kanoner. Av disse var {{formatnum:25000}} britiske (inkludert et uforholdsmessig stort antall irer<ref>[http://eprints.maynoothuniversity.ie/3099/1/Thesis_-_'Ireland_and_the_Waterloo_campaign_of_1815'.pdf Peter Molloy, ''Ireland and the Waterloo campaign of 1815''], masteroppgave, Department of History, National University of Ireland</ref>), med ytterligere {{formatnum:6000}} fra the King's German Legion (KGL). Alle soldatene i [[British Army]] var profesjonelle, men bare {{formatnum:7000}} hadde erfaring fra [[den spanske selvstendighetskrigen]].<ref>{{Harvnb|Longford|1971|p=484}}</ref> I tillegg var det {{formatnum:17000}} nederlandske og belgiske tropper, {{formatnum:11000}} fra Kongeriket Hannover, {{formatnum:6000}} fra Hertugdømmet [[Braunschweig-Lüneburg]], og {{formatnum:3000}} fra [[Hertugdømmet Nassau]].<ref name="Barbero 2005 75–76" />

Mange av soldatene i koalisjonsstyrkene hadde liten eller ingen erfaring.<ref group="note">En kaptein Mercer i artilleriet vurderte soldatene fra Braunschweig som «bare barna»{{Harv|Mercer|1870|loc=}}.</ref><ref group="note">Den 13. juni rekvirerte en kommandant ved [[Ath]] krutt og hylser da soldater i et regiment med reservister fra Hannover aldri hadde avfyrt et skudd {{Harv|Longford|1971|p=486}}.</ref> Den nederlandske hæren hadde blitt gjenopprettet i 1815, etter Napoléons nederlag. Med unntak av de britiske soldatene og noen fra Hannover og Braunschweig som hadde kjempet med den britiske hæren i Spania hadde mange av de profesjonelle soldatene i koalisjonsstyrkene tilbrakt noe tid i den franske hæren eller i styrker alliert med Frankrike under Napoléons regime.<ref group="note">Historikeren Alessandro Barbero hevder at i denne sammensatte styrken var ikke forskjellen mellom britiske og utenlandske tropper av noen særlig betydning ved kamphandlinger.{{Harv|Barbero|2006|p=19}}.</ref> Wellington hadde også mangel på tungt kavaleri, han hadde kun syv britiske og tre nederlandske regimenter.

[[Frederick, hertug av York og Albany|Hertugen av York]] (Storbritannias øverstkommanderende) hadde beordret mange av sine stabsoffiserer til å tjenestegjøre under Wellington, blant de sin nestkommanderende, [[Henry Paget, 1. markis av Anglesey|jarlen av Uxbridge]]. Uxbridge ledet kavaleriet og hadde full myndighet fra Wellington til å disponere styrkene etter egen vurdering. Wellington stasjonerte videre {{formatnum:17000}} mann ved [[Halle (Belgia)|Halle]], 13 km vestover. De ble ikke tilkalt for å delta i slaget, men var beregnet som en reserve. De besto for det meste av nederlandske tropper under prinsen av Oraniens yngre bror, [[Fredrik av Nederland]]. De ble utplassert for å sikre mot mulige franske fremstøt på flankene og som baktropp om Wellington måtte trekke seg tilbake til kysten og [[Antwerpen]].<ref>Hamilton-Williams (1993) s. 239-240</ref><ref group="note">Ifølge historikeren Peter Hofschröer var de beste nederlandske troppene ved Halle og han stilte spørsmåltegn ved disponeringen av dem.{{Harv|Hofschröer|1999|p=65}}.</ref><ref group="note">Distansen fra Halle til Braine-l'Alleud, Wellingtons ytre høyre flanke var nesten den samme som fra Wavre til Frichermont, Wellingtons ytre venstre flanke, om lag 13 km.</ref>

=== Den prøyssiske hæren ===
Den prøyssiske hæren var på denne tiden midt i en reorganisering. Ulike formasjoner fra felttogene i 1813–1814 var i ferd med å bli absorbert av de stående hærstyrker (linjen), sammen med mange militsregimenter (tysk: landwehr). Militsregimentene var for det meste uten trening og utstyr da de ankom Nederlandene. Det prøyssiske kavaleriet var i en tilsvarende situasjon.<ref>{{Harvnb|Hofschröer|2005|p=59}}</ref> Artilleriet var også under reorganisering – kanoner og utstyr fortsatte å ankomme under og etter slaget. Bortsett fra disse manglene hadde Preussens hær en utmerket og profesjonell ledelse i sin [[generalstab]]. Offiserene i generalstaben kom fra fire skoler utviklet for dette formålet og arbeidet for et felles nivå for trening av styrkene.

Det prøyssiske generalstabsystemet sto i klar kontrast til de motstridende og vage ordrene ofte utstedt innen den franske hæren. Stabsystemet bidro til at før [[slaget ved Ligny]] var tre-fjerdedeler av den prøyssiske styrken samlet for kamp etter et varsel på 24 timer. Etter nederlaget ved Ligny var den prøyssiske styrken istand til å omorganisere seg og i løpet av 48 timer gi et avgjørende  bidrag i slaget ved Waterloo.<ref>{{Harvnb|Hofschröer|2005|pp=60–62}}</ref> To og et halvt prøyssisk [[Korps (forband)|armékorps]], eller om lag {{formatnum:50000}} mann, var engasjert ved Waterloo – to brigader under [[general]] [[Friedrich Wilhelm von Bülow]], kommandant for IV. korps og [[generalløytnant]] [[Hans Ernst Karl von Zieten]]s I. korps og deler av generalløytnant [[Georg Dubislav Ludwig von Pirch]]s II. korps.