Redigerer Slaget ved Trafalgar (avsnitt)

== Nelsons slagplan ==

Mens de britiske linjeskipene ventet på en fransk-spansk utbrudd, holdt Nelson to middager ombord på HMS «Victory», hvor han instruerte sine fartøyssjefer hvordan det forestående slaget skulle utkjempes. Det grunnleggende prinsippet var at den formasjonen flåten hadde når fienden ble oppdaget, skulle holdes; ingen tid skulle kastes bort på å danne en linje. Angrepet skulle skje i to grupper, en gruppe under [[viseadmiral]] Collingwood skulle angripe de aktre skipene (de lengst bak), mens den andre gruppen skulle sørge for at skipene i senter og front ikke kunne assistere de fartøyene som ble avskåret.

Nelson understreket at noe måtte overlates til tilfeldighetene, og fortalte sine kapteiner at:

:«Ingen kaptein kan gjøre særlig feil hvis han plasserer sitt skip langsmed fienden.»

I korthet skulle utførelsen bli slik forholdene tillot, underlagt det styrende prinsipp at fiendens baktropp skulle avskjæres og overlegne styrker konsentreres på ett sted i fiendens linje.

[[Fil:Trafalgar aufstellung.jpg|thumb|Tegning av Nelsons angrep, den britiske flåtestyrken kommer inn tvers om babord (90 grader) for den fransk-spanske flåten]]

Planen hadde tre viktige fordeler. Den lot den britiske flåten engasjere fienden så raskt som mulig, og reduserte sjansen for at fienden ville trekke seg tilbake uten kamp. Ved å bryte fiendens linje ville planen skape et kaotisk slagfelt, hvor de mer trente britiske linjeskipene ville vinne. Nelson visste at britenes overlegne sjømannskap, bedre kanoneksersis og høyere moral var en fordel som ikke kunne oppveies av heltedåder hos motparten. Konsentrasjonen ville bli på den siste delen av fiendens flåte, skipene i front måtte snu for å støtte baktroppen, og det ville ta tid.

Den store ulempen ved å angripe rett på var at de fransk-spanske skipene kunne avfyre bredsider mot baugen på de ledende britiske skipene når de nærmet seg, og britene kunne ikke besvare denne ilden før de brøt den fransk-spanske linjen.

Nelsons plan var et radikalt brudd med gjeldende marinetaktikk, som dikterte at man manøvrerte for å møte fienden på en linje og så engasjerte man parallelt. Nelson var imidlertid ikke den første som angrep slik, admiral Duncan i [[slaget ved Camperdown]] og admiral Jervis i [[slaget ved Kapp St. Vincent]], begge i 1797, hadde brukt tilsvarende taktikk.

Som en viktig del av forberedelsene til slaget beordret Nelson fartøyene malt i karakteristiske gule og sorte mønstre (senere kjent som Nelsons mønster) som ville gjøre skipene lett gjenkjennelige under det kaotiske slaget.