Redigerer Slaget ved Kursk (avsnitt)

=== Forberedelser på tysk og sovjetisk side ===

Etter fire måneder hadde Wehrmacht samlet {{formatnum:2700}} stridsvogner og selvdrevet artilleri, {{formatnum:10000}} kanoner, {{formatnum:2000}} fly og {{formatnum:900000}} soldater i totalt 50 divisjoner. Det var 17 panser- og pansergrenaderdivisjoner, blant dem elitedivisjonen ''Großdeutschland'' og [[Waffen-SS|Waffen SS]]-divisjonene [[Leibstandarte-SS Adolf Hitler]], [[2. SS-divisjon Das Reich]], og [[3. SS-divisjon Totenkopf]].<ref name="Overy1995_90"/> I styrken var stridsvogner av typen [[Panzer VI|Tiger]] og den nye [[Panzer V|Panther]], sammen med de nye panserjagerne [[Elefant (panserjager)|Elefant]]. I tillegg ble det satt inn store luftstyrker og tungt artilleri.<ref name="Overy1995_90"/><ref name="Frankson/Zetterling2006_296–303">Frankson/Zetterling 2006, s. 296–303</ref>

På denne tiden begynte den allierte krigføringen i Vest-Europa å få en betydelig virkning på tysk militær styrke. Selv om [[felttoget i Nord-Afrika]] på ingen måte hadde samme dimensjon som kampene på østfronten, tapte [[Deutsche Luftwaffe|Luftwaffe]] 40 % av sin totale styrke i luftslagene over [[Malta]] og [[Tunisia]]. I tillegg bandt hjemmeforsvaret stadig større luftstyrker etter som vestmaktenes strategiske luftkrig, bombingen av det tysk-okkuperte Europa, økte i styrke. Våren 1943 var 70 % av tyske jagerfly stasjonert i Vest-Europa og tysk luftherredømme på østfronten var ikke lenger en selvfølge. Det sovjetiske flyvåpenet var nå tallmessig overlegent og teknologisk på høyde med det tyske, blant annet med angrepsfly som [[Iljusjin Il-2|Iljusjin Il-2 Sjturmovik]].<ref>Overy 1995, s. 118, 129</ref><ref>Frankson/Zetterling 2006, s. 133</ref>

Utsettelsen av det tyske angrepet ga sovjetstyrkene fire ekstra måneder til forberedelser, og lommen rundt Kursk ble sterkt befestet. Den røde armé og hundretusenvis av sivile la ut om lag én million [[landmine]]r og gravde rundt {{formatnum:5000}} kilometer [[skyttergravskrig|skyttergraver]]. De konsentrerte også store styrker i og ved lommen. Sentral- og Voronesjfronten hadde følgende styrke: {{formatnum:1336000}} soldater, {{formatnum:3444}} stridsvogner, {{formatnum:19000}} kanoner og {{formatnum:2900}} fly. Mange av troppene som forsterket området var veteraner fra kampene om Stalingrad, men Den røde armé økte også sine styrker med en million mann i første halvår 1943. Sovjetstyrkene var altså større enn i 1942, selv etter tapene ved Stalingrad.<ref name="Overy1995_87–91"/><ref name="Frankson/Zetterling2006_296–303"/> De sovjetiske styrkene forstyrret også de tyske styrkenes forberedelser ved utstrakt [[partisan]]virksomhet i de tyske oppmarsjområdene.<ref>Frankson/Zetterling 2006, s. 103, 120–123</ref>

Konsentrasjonen av artilleri i lommen var uvanlig høy, det var flere [[artilleri]]regimenter enn [[infanteri]]regimenter. Sovjetstyrkene hadde bestemt seg for å utmatte de angripende tyske enhetene med en blanding av miner og artilleriild. Indirekte beskytning fra [[Haubits|haubitsere]] ville ramme det tyske infanteriet, mens direkte beskytning med [[Panservern|panservernartilleri]] var beregnet på angripende stridsvogner.<ref name="Overy1995_87–91"/><ref name="Frankson/Zetterling2006_296–303"/>

[[Fil:Eastern Front - 4 July-1 Aug 1943.jpg|miniatyr|Utviklingen av slaget ved Kursk. Kartet til venstre viser hele frontlinjen fra Østersjøen til Svartehavet før sommeroffensiven 1943 (feilaktig årstall 1941 angitt). Kartet til høyre viser «lommen» ved Kursk. ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/6/62/Eastern_Front_-_4_July-1_Aug_1943.jpg kart i større versjon]) {{byline|United States Military Academy, History Department|type=Kart}}]]