Redigerer Slaget ved Cádiz i 1702 (avsnitt)

=== Gjeninnskiping ===
Den umiddelbare effekten av plyndringen var skadelig for ekspedisjonen. Arméen tenkte hovedsakelig på å ta byttet sitt hjem, og ifølge David Francis, mistet de kampviljen.<ref name="francie50">Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' s. 50</ref> For sin egen del fryktet marinen for skipene sine som var ankret opp utenfor kysten, som i dårlig vær kunne være farlig. Ikke desto mindre krevde den lange marsjen fra landingsstedet til målet deres støtte fra mennene i flåten til Rooke. Mannskapet bygde broer, kuttet sperrer, grov grøfter, hentet og bar, men på grunn av sykdom, var det ikke nok arbeidskraft tilgjengelig. Rooke måtte til slutt begrense disse tunge oppgavene til sjømennene sine, og sa at «slikt slavearbeid er ikke for sjømenn». Admiralen kan ha vært uten valg, men det var et slags forhold mellom arméen og marinen.<ref name="francie51">Francis: ''The First Peninsular War: 1702–1713,'' s. 51</ref>

Etter at El Puerto de Santa María var okkupert, mistet framrykkingen moment. Den myrlendte kysten så langt som til Puerto Real var okkupert, og de engelske generalene ble mer vrangvillige. Baron Sparr insisterte på å angripe Fort Matagorda ved Puntales (en sandtunge nær inngangen til den indre  havnen), og på den måten gjøre at flåten til Rooke kunne ankre opp, før de ødela de fiendtlige skipene innenfor.<ref name="trevelyan266">Trevelyan: ''England Under Queen Anne: Blenheim,'' s. 266</ref> Med 600 nederlendere og 1&nbsp;600 engelske soldater la de allierte en fylling over den dype sanden og førte et batteri nær festningen, men de var nå innenfor rekkevidden av de franske og spanske skipene som var ankret opp innenfor bommen, kommandert av Conde de Fernan Núñez, og i en sårbar stilling. De var også utsatt for angrep fra galeiene som fremdeles lå på lur utenfor havnen.

Villadarias holdt samtidig fram med småtrefninger til løsrevne allierte styrker og kuttet kommunikasjonslinjene deres. Med et brått angrep tok han også tilbake Roten, der garnisonkommandanten, den tidligere guvernøren, ble dømt til døden og henrettet som en forreder.<ref>Stanhope: ''History of the War of the Succession in Spain,'' s. 59</ref> De allierte gjorde liten framgang. Matagorda holdt ut og etter flere dager erklærte Rooke at selv om det var mulig å ta, ville de andre festningsverkene som voktet over Puntales-inngangen hindre flåten fra å kunne seile gjennom den trange passasjen.<ref name="trevelyan266"/> Den 26. september valgte en derfor å gjeninnskipe soldatene. En plan om å bombardere byen (mot ønsket til prins Georg) ble skrinlagt på grunn av dårlig vær, og etter nok et krigsråd, forlot flåten stedet den 30. september. Forsøket på å erobre Cádiz hadde endt i fiasko.