Redigerer Slaget om Storbritannia (avsnitt)

== Styrkeoppstilling ==

Det tyske Luftwaffe sto overfor en mer formidabel motstander enn det noen gang tidligere hadde møtt: et stort, vel koordinert, godt utrustet og moderne luftforsvar.

{| class="wikitable"
|+ Oversikt over antall fly ved offensivens start
!   !! Tyskland – Luftflotte II, III og V (20. juli 1940)!! Storbritannia – RAF (juni 1940)
|-
| Bombefly || 1 576, herav 316 énmotors ''Ju 87'' || ca. 500
|-
| Jagerfly, énmotors || 809 ''Bf 109 E'' || ca. 700, herav 250 Spitfire
|-
| Jagerfly, tomotors/2-seter || 300 ''Bf 110'' || ca. 96 ''Bristol Blenheim IF''
|-
| Totalt antall fly || 2 685 (1 576 + 1 109)  || 1 296 (500 + 796)  
|}

=== Jagerfly ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-058-1784A-14, Frankreich, Jagdflugzeuge Me 109 auf Feldflugplatz.jpg|mini|Tyske [[Messerschmitt Bf 109|Bf 109 jagerfly]] på en feltflyplass i Frankrike i august 1940, under slaget om Storbritannia {{Byline|Erhardt Eckert / Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Hurricane mk1 r4118 fairford arp.jpg|mini|Hurricane R4118 er den eneste gjenværende flyvedyktige [[Hawker Hurricane]] fra slaget, her fotografert under en minneflyvning {{Byline|Adrian Pingstone, 2008}}]] 
[[Fil:Spitfire mk2a p7350 arp.jpg|mini|Spitfire P7350 er den eneste fremdeles flyvedyktige [[Supermarine Spitfire]] fra slaget, her fotografert under en minneflyvning {{Byline|Adrian Pingstone, 2008}}]] 
Det tyske Luftwaffes jagerfly var ''[[Messerschmitt Bf 109]]'' og ''[[Messerschmitt Bf 110|Bf 110]]'', deres motstykke i RAF var først og fremst ''[[Hawker Hurricane]]'', men også et betydelig antall av den raskere og mer moderne ''[[Supermarine Spitfire]]''. Tyskernes Bf 109 var om lag 15–50&nbsp;km/t raskere, avhengig av høyden. De tyske flyverne ble overrasket over Spitfires egenskaper i luftkamper under evakueringen fra [[Dunkerque]]. Likevel mente de at Bf 109 var et bedre fly. Det hadde imidlertid en større svingradius enn ''Hurricane'' og ''Spitfire''.

De to britiske jagerflytypene var utstyrt med åtte ''[[Browning M1919|Browning]]'' [[maskingevær]] i [[.303 British|.303 kaliber]], mens de fleste Bf 109 hadde to maskingevær og to [[MG FF 20mm maskinkanon|20 mm maskinkanoner]]. Bf 109 og Spitfire hadde ulike sterke sider. I visse høyder hadde f.eks. Bf 109 en høyere [[stigerate]]. Generelt var det imidlertid slik som Alfred Price skrev i boken ''The Spitfire Story'':

<blockquote>''«… forskjellene mellom Spitfire og Me 109 (Bf 109) i ytelse og manøvrering var marginale, og i kamp ble de nesten alltid overskygget av taktiske vurderinger: hvilken side hadde sett den andre først, hvem hadde fordel av solen, høyde, antall, gode piloter, taktisk situasjon, koordinering, drivstoffbeholdning osv.»''<ref>Alfred Price, ''The Spitfire Story'', side 78.</ref></blockquote>

Bf 109 ble også brukt som [[jagerbomber]] og kunne da bære en 250&nbsp;kg bombe under skroget. I motsetning til andre mindre bombefly, som ''[[Junkers Ju 87]]'', kunne Bf 109 så kjempe mot Spitfire på like fot etter at bomben var sluppet.

På begynnelsen av slaget ble det fra tysk side også forventet at tomotors Bf 110 kunne delta i luftkamper – i tillegg til å eskortere Luftwaffes bombefly. Men selv om Bf 110 var raskere enn Hurricane og nesten like raskt som Spitfire, viste det seg at manglende manøvrerbarhet og svakere akselerasjon gjorde flyet uegnet som langdistanse-eskortejager. Etter store tap ble Bf 110 derfor kun brukt hvor Bf 109 ikke hadde lang nok rekkevidde.

Under slaget hadde Bf 110 størst suksess som raskt bombefly, der det kunne stupe lavt ned mot målet og levere lasten for så å forsvinne igjen i høy hastighet. Den tyske enheten ''Erprobungsgruppe 210''<ref>Erprobungsgruppe 210 var en nyopprettet test- og evalueringsenhet, som var satt sammen av erfarne Bf 110-flyvere for å vurdere etterkommeren, [[Messerschmitt Me 210]]. I påvente av disse flyene skulle bli klare, ble flyverne satt til å teste ut om Bf 110 kunne påta seg oppdrag som tidligere var utført av Junkers 87, men med større fart, rekkevidde og bombelast.</ref> (Evalueringsgruppe 210) viste at flyet med god effekt kunne benyttes i angrep mot små og utvalgte mål.

To italienske jagervinger fra [[Regia Aeronautica]] deltok i siste fase av slaget. De var utstyrt med henholdsvis [[Fiat G.50 Freccia|G.50]], med egenskaper opp mot Hurricane, men svakere bevæpning, og [[biplan|dobbeltdekker]]en [[Fiat C.R.42 Falco|C.R.42]]. Bare sistnevnte maskiner kom i luftkamp. Hverken de italienske mannskapene eller maskinene var utrustet for nordeuropeisk høstvær, og de italienske styrkene hadde liten innflytelse på slagets gang.<ref name="Neulen">Neulen, H.W. (2000): In the Skies of Europe: Air Forces Allied to the Luftwaffe 1939-1945. The Crowood Press. Side 17-79 ISBN 1-86126-326-0. Sammendrag av de italienske styrkenes innsats [http://surfcity.kund.dalnet.se/falco_bob.htm her].</ref>

Det britiske jagerflyet ''[[Boulton Paul Defiant]]'' hadde en viss suksess i [[Operasjon Dynamo|Dunkerque]], og på grunn av likheten med Hurricane ble Luftwaffes jagerfly, når de angrep bakfra, overrasket over flyets spesielle aktre kanontårn. Under slaget om Storbritannia viste det toseters énmotors flyet seg imidlertid håpløst underlegent, blant annet fordi det ikke hadde skyts forover og fordi det tunge kanontårnet gjorde at det ikke kunne utmanøvrere de tyske jagerflyene. Mot slutten av august ble det etter store tap tatt ut av bruk på dagtid.

Det har blitt reist noe kritikk mot avgjørelsen om å beholde disse flyene (sammen med [[Fairey Battle]] i [[RAF Bomber Command]]), i stedet for å kassere dem, benytte [[Rolls-Royce Merlin|Merlin-motorene]] i jagerfly, og omskolere de om lag tre tusen pilotene til å fly Hurricane. Et slikt tiltak kunne ha frigjort et stort antall erfarne Hurricane-piloter for så å fly Spitfire.<ref>Ansell 2005, side 712-714.</ref>

=== Jagerformasjoner ===
[[File:Kette-Schwarm.png|thumb|Forskjellen på en ''Kette''- (til venstre) og en ''Schwarm''-formasjon (til høyre). I den eldre ''Kette'' må den røde piloten minske hastigheten når formasjonen skal svinge, mens den blå piloten må øke hastigheten. Dette gjorde kursendringer langsomme og kompliserte. I den mer moderne ''Schwarm'', oppfunnet av tyskeren [[Werner Mölders]], kunne alle pilotene holde samme hastighet selv i en 90°-sving. Merk at flyene bytter plass innbyrdes ved ''Schwarm'', men siden flyene i en slik formasjon holdt ulik høyde unngikk man likevel kollisjoner.<ref>Tamelander 2005, side 36-37.</ref>]]
Mot slutten av 1930-tallet forventet Fighter Command kun å møte bombefly over Storbritannia, ikke enkeltmotors jagerfly. På bakgrunn av dette ble det etablert en taktisk doktrine («Fighting Area Tactics») som gikk ut på å konsentrere skvadronenes ildkraft ved kamp mot bombefly. RAF Fighter Commands jagerfly skulle fly i tette V-formasjoner, med tre og tre fly. Fire slike grupper dannet så en større V for hele skvadronen. Med en slik formasjon var det bare skvadronlederen i front som sto fritt til å speide etter fienden, da de andre pilotene også måtte passe på å holde formasjonen. RAFs jagerflyvertrening la også vekt på koordinerte angrep av seksjoner av skvadronen, som da brøt ut sekvensielt.

Tidlig i slaget innså Fighter Command svakheten med denne rigide strukturen, men det ble ansett som for risikabelt å skifte taktikk, da uerfarne erstatningspiloter ikke uten videre kunne omskoleres. De tyske pilotene omtalte RAFs formasjoner som ''Idiotenreihen'' (idiotrader), fordi de gjorde RAFs skvadroner sårbare for angrep.

Luftwaffe brukte i stedet relativt løse grupper på to fly (med kallenavn ''Rotte''), én leder (''Rottenführer'') som ble fulgt av et annet jagerfly om lag 200 meter bak og til siden (med kallenavn ''Rottenhund'' eller ''Katschmareks''). Dette andre flyet fløy også noe høyere. Mens lederflyet sto fritt til å søke etter fiendtlige fly og kunne dekke sin vingmanns blindsoner, gjaldt tilsvarende også for vingmannen. Denne formasjonen var utviklet etter prinsipper fra det tyske flyveresset [[Oswald Boelcke]] fra [[første verdenskrig]]. Det finske flyvåpenet tok en tilsvarende taktikk i bruk fra 1934, men det er vanligvis tyske jagerflyvere som [[Günther Lützow]] og [[Werner Mölders]] som har blitt knyttet til denne formasjonstypen, først benyttet i [[den spanske borgerkrigen]].

Luftwaffes taktikk lot ''Rottenführer'' konsentrere seg om angrep, mens han var dekket av vingmannen. Dette førte imidlertid til noe misnøye blant enkelte piloter, da de mente at et stort antall av Rottenführernes nedskytninger kom på bekostning av vingmennene deres. Under slaget om Storbritannia fikk en pilot som hadde 20 nedskutte fly, automatisk [[Jernkorset]], og få av vingmennene klarte å nå dette antallet.

To ''Rotten''-formasjoner kunne videre danne en ''Schwarm'', hvor alle fire piloter kunne følge med på hva som skjedde rundt dem. Hver ''Schwarm'' i en ''Staffel'' fløy i ulike høyder og med rundt 200 meters avstand, noe som gjorde formasjonen vanskeligere å oppdage på avstand og ga flyene økt manøvreringsrom. I sving byttet flyene i en ''Schwarm'' innbyrdes posisjon, slik at ingen måtte fly hele yttersvingen, og svingen kunne dermed gjennomføres raskere.

Bf 110 benyttet samme taktikk som Bf 109, men nådde sjelden like gode resultater. Når de ble angrepet, falt de såkalte ''Zerstörergruppen'' etterhvert mer tilbake og dannet store «forsvarssirkler», hvor hver Bf 110 beskyttet halen til neste fly i sirkelen. Disse formasjonene tiltrakk seg ofte RAF-jagerfly, som ikke kunne nå de hurtigflyvende Bf 109, noe som igjen ledet til den ofte gjentatte myten om at Bf 110 ble eskortert av Bf 109.

RAFs erfarne jagerpiloter var svært klar over svakhetene i egen taktikk. Et kompromiss ble tatt i bruk ved at skvadroner brukte mye løsere formasjoner med ett eller to fly (såkalte ''weavers'') som fløy uavhengig over og bak hovedformasjonen for å sikre bedre observasjon og beskyttelse bakfra. Dette var imidlertid ofte de minst erfarne pilotene, og de var ofte de første som ble skutt ned og gjerne uten at resten av formasjonen merket det. Under slaget tok ''74 Squadron'' under skvadronleder Adolph «Sailor» Malan i bruk en variant av den tyske taktikken benevnt som «fours in line astern», noe som var en stor forbedring i forhold til den eksisterende tre-flys «vic». Malans formasjon ble etterhvert brukt av hele Fighter Command.

=== Bombefly ===
[[Fil:Spitfires camera gun film shows tracer ammunition.jpg|mini|Sporlysammunisjon fra en Spitfire treffer et tysk [[Heinkel He 111]] bombefly. Bildet er tatt 25. september 1940.]]
==== Aksemaktenes bombefly ====
Luftwaffe var i utgangspunktet utrustet og trent for å yte taktisk støtte til hæren, slik de med stort hell hadde gjort i tidligere felttog i krigen. De hadde derfor lette og middelstunge bombefly, men manglet tunge bombefly til strategisk bombing tilsvarende dem som ble brukt i bombekampanjer mot Tyskland senere i krigen.

Det mest benyttede flyet var det middelstunge bombeflyet ''[[Heinkel He 111]]''. Dette flyet var det som oftest forbindes med slaget, både fordi var Luftwaffes viktigste bombefly, og på grunn av den distinkte utformingen av vingene som gjør flyet lett å kjenne igjen. Heinkel-flyet tok den største bombelasten, og var det som klarte seg i slaget.<ref>Mackay 2003, side 66-67</ref> Det lette bombeflyet ''[[Dornier Do 17]]'' var en ''Schnellbomber'' (hurtig bombefly) med liten bombelast og lett bevæpning. Det var svært manøvrerbart og ble brukt til angrep mot mindre mål i lav høyde i de tidlige fasene av slaget, men led store tap mot de britiske jagerflyene. Etter slaget ble Dornier Do 17 tatt ut av tjeneste i vest, der den var for langsom i forhold til den lette bevæpningen. Størst var imidlertid andelen tapte fly av det nye lette bombeflyet ''[[Junkers Ju 88]]'', som fortsatt var under utvikling. Innkjøringsproblemene med denne maskinen var så store at mannskaper under [[slaget om Frankrike]] hadde bedt om å bli overført til Heinkel-bombere.<ref>Hooton 2007, p. 88.</ref> Først på slutten av slaget kom en fullverdig Junker-modell, som ble brukt med hell av Luftwaffe gjennom resten av krigen.

Stupbomberen ''[[Junkers Ju 87]]'' (populært benevnt som Stuka) hadde gjort en god innsats i tidligere luftslag, men led det store tap i møte med britiske jagerfly på grunn av relativt lav hastighet. Det ble derfor stort sett tatt ut av tjeneste etter midten av august.

Tre italienske bombervinger var utstyrt med det middelstunge [[Fiat BR.20]]. På samme måte som de italienske jageravdelingene, manglet bombeavdelingene nødvendig utrustning, blant annet hadde ingen av flyene radio. Flyene viste seg også svært sårbare og led store tap i møte med britenes moderne jagerfly og luftvernkanoner.<ref name="Neulen" />

==== RAFs bombefly ====
RAFs bombekampanje var ikke på noen måte like omfattende som Luftwaffes, men RAF bombet likevel fabrikker, invasjonshavner og jernbaneknutepunkter under slaget. Det ble også gjennomført flere nattlige bombetokt mot Berlin.

De middelstunge bombeflyene ''[[Handley Page Hampden]]'' og ''[[Vickers Wellington]]'' var begge fly bygget i perioden der man trodde på at «bombeflyet alltid kommer gjennom». Hampden var den nyeste, og var konstruert som en ''Schnellbomber'' tilsvarende Dornier Do 17 med alt for lett bevæpning i forhold til hastigheten. Wellington-bombeflyene var utstyret med det som den gang var tung bevæpning da den ble laget, men mot tyske jagerfly kom de imidlertid til kort. De led enda større tap enn sine tyske motparter, ettersom tyske jagerfly hadde maskinkanoner med lengre rekkevidde og slagkraft enn maskingevær. ''[[Armstrong Whitworth Whitley]]'' var fra starten av konstruert som nattbomber, og hadde mindre tap.

Det lette tomotors bombeflyet ''[[Bristol Blenheim]]'' ble brukt mot de fleste typer mål både dag- og nattestid, og led fryktelige tap. Flere store tokt førte til tap av hele eller nesten hele flystyrken. Blenheim hadde vært RAFs raskeste fly da det kom i tjeneste, og en tung jagerutgave ble utviklet. Denne jagermodellen ble holdt i reserve som dagjager, men ble utstyrt med den første flybårne radaren og fungerte som nattjager. Det utdaterte ''[[Fairey Battle]]'' hadde vist seg forsvarsløst under kampene i Frankrike, og ble knapt brukt, og faset ut så snart faren for en tysk invasjon var over.

=== Piloter ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-L09694, Werner Mölders.jpg|thumb|Det tyske jageresset [[Werner Mölders]] ledet ''Jagdgeschwader 51'' under slaget om Storbritannia. Mölders skjøt ned 30 fiendtlige fly over Storbritannia i løpet av 1940, og ble senere den første piloten som nådde 100 fiendtlige nedskytninger.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:Piloci 303.jpg|mini|Jagerpiloter fra den polske 303-skvadronen.]]
Før andre verdenskrig var RAFs rekrutteringsprosess til pilotutdanningen mer fokusert på sosial bakgrunn enn faktisk egnethet. Sommeren 1940 hadde RAF rundt {{Nowrap|9 000}} piloter, og disse skulle bemanne rundt {{Nowrap|5 000}} fly, de fleste av dem bombefly. I utgangspunktet burde det altså være nok piloter, men det rigide britiske systemet gjorde det vanskelig å skaffe nok erfarne piloter. Mens det ble produsert 300 fly i uken, ble det bare utdannet 200 piloter. Den 1. juli 1939 hadde RAF {{Nowrap|1 103}} jagerflypiloter.

Av de totalt {{Nowrap|9 000}} pilotene var bare 30 prosent avsatt til operativ tjeneste. 20 prosent av pilotene drev med trening av nye piloter, mens ytterligere 20 prosent gjennomgikk videregående kurs. Resten var avsatt til stabsfunksjoner, siden RAFs retningslinjer anga at bare piloter kunne ta ulike stabs- og operasjonelle beslutninger, selv i tekniske funksjoner. På slagets høydepunkt, og på tross av at Churchill insisterte, ble bare 30 piloter fra stabsfunksjoner frigitt til operativ tjeneste.

På grunn av dette hadde RAF en mangel på erfarne piloter på begynnelsen av slaget om Storbritannia. Det ble denne mangelen på piloter, og ikke på fly, som var RAF-øverstkommanderende Air Chief Marshal Hugh Dowdings største bekymring. Særlig i slagets tidlige faser var slitasjen på pilotene stor og tapstallene høye. Samtidig hadde britene en fordel ved å kjempe i eget luftrom. Dette gjorde at dersom flyet ble skadet og piloten kom seg ut, så kunne han lande eller hoppe ut i fallskjerm og fortsette kampen, mens krigen var over for tyske piloter, og et langt krigsfangenskap ventet.

Stort sett grunnet mer effektiv trening kunne Luftwaffe stille med et større antall erfarne piloter, totalt {{Nowrap|1 450}} ved slagets begynnelse. Med en grunnstamme av erfarne flyvere, som hadde deltatt i den spanske borgerkrigen, hadde tyskerne omfattende skytetrening og taktikker tilpasset kamp mellom jagerfly. Luftwaffes flyvertrening frarådet også heroisme og understreket betydningen av kun å angripe når sannsynligheten for seier var tilstede.

=== Internasjonal deltakelse ===

På grunn mangelen på piloter ble piloter fra okkuperte land satt i tjeneste i RAF. Piloter fra engelskspråklige land ble fordelt til eksisterende skvadroner, men språkproblemene for særlig polske og tsjekkiske piloter gjorde at disse ble satt opp i egne avdelinger. Ledelsen i RAF nølte lenge med å sende dem i kamp. Mange av de utenlandske pilotene var bedre trent enn RAFs egne og hadde kamperfaring og ble et viktig bidrag. Den polske flygeren [[Josef František]] ble det høyest dekorerte [[flygeress]]et i løpet av slaget.<ref>{{Cite web|last=Oisis|title=Sergeant Josef Frantisek - The Battle of Britain Hero|url=http://pisis.eaw.page.sweb.cz/czFrantisek.htm|accessdate=24. februar 2012|archive-date=2018-12-14|archive-url=https://web.archive.org/web/20181214155051/http://pisis.eaw.page.sweb.cz/czFrantisek.htm|url-status=yes}}</ref> RAFs oversikt over jagerflyvere som deltok viser at av totalt {{Nowrap|2 936}} piloter var 595 ikke-britiske. Det deltok 145 polakker, 127 newzealendere, 112 canadiere, 88 tsjekkoslovaker, 32 australiere, 28 belgiere, 25 sørafrikanere, 13 franskmenn, 10 irer, 7 amerikanere og én fra hvert av landene Jamaica, Palestina og Sør-Rhodesia.

På den tyske siden deltok en mindre avdeling italienske jagerflyvere mot slutten av slaget – med begrenset suksess.

Det norske statsrederiet [[Nortraship]] og norske sjøfolk ga et svært viktig bidrag til Storbritannias overlevelse generelt og slaget spesielt: over 40 prosent av drivstoffet RAF brukte, ble fraktet på norske skip.<ref>«I 1940 og 1941 sto Storbritannia som eneste stormakt alene mot den tyske krigsmakts stormløp mot vest. Da var konvoiene til og fra øyriket selve navlestrengen i den allierte krigsførselen, uten konvoier i et stort omfang er det et spørsmål om landet hadde kunnet overleve. Over førti prosent av oljen til Royal Air Force under slaget om Storbritannia høsten 1940 ble f.eks. ført frem på norske skip.» Fra ''Sjøoffiser og samfunnsbygger: Vernepliktige sjøoffiserers forening: 100-års jubileumsbok: 1895-1995'', side 120-121.</ref>