Redigerer Slaget om Gallipoli (avsnitt)

== De innledende kampene ==
[[Fil:Anzac, the landing 1915.jpg|thumb|''Anzac, the landing 1915'' av [[George Washington Lambert|George Lambert]], [[1922]] viser landingen ved Anzac Cove, 25. april 1915]]

Om kvelden den 27. april lanserte tyrkerne et samordnet angrep for å drive ANZAC-styrken tilbake til strendene. Ved støtte av skipsartilleri ble de tyrkiske styrkene hindret natten gjennom.

Den 28. april angrep de britiske styrkene, støttet av det franske ekspedisjonskorpset på sin høyre side, for å erobre Krithia i hva som senere ble kjent som «det første slaget om Krithia». Angrepsplanen var svært kompleks og dårlig formidlet til kommandantene i felt. Troppene i den britiske 29. divisjon var fremdeles utslitte og ute av balanse etter invasjonen og kampen for landsbyen Seddülbahir som hadde blitt erobret etter harde kamper den 26. Angrepet gikk i stå rundt kl 18 uten at målet, landsbyen Krithia, ble nådd. I løpet av dagen ble tyrkisk motstand hardere og sjansen for en rask erobring av halvøya forsvant. Kapp Helles, som Anzac Cove, ble en stillingskrig. Sterke tyrkiske motangrep natten til 1. og 3. mai ble slått tilbake på tross av at de brøt gjennom franske stillinger.

Det første forsøket på en offensiv fra [[Anzac Cove]] skjedde om kvelden 2. mai. Divisjonssjefen, general Godley beordret den australske 4. brigade under general John Monash og en newzealandsk brigade å angripe mot «Baby 700». Troppene trengte frem en kort distanse i løpet av natten, forsøkte å grave seg ned for å holde området de hadde erobret, men ble tvunget til å trekke seg tilbake neste natt etter tap av rundt 1&nbsp;000 soldater.

General Hamilton anså Anzac Cove som sikret og flyttet to brigader til fronten ved Helles som en reserve for det andre slaget om Krithia; angrepet startet 6. mai. Dette var det første større angrepet ved Helles og styrkene rykket frem halvannen kilometer, men med store tap.

De tyrkiske styrkene startet et større angrep mot Anzac Cove den 19. mai, 42&nbsp;000 tyrkiske soldater angrep 10&nbsp;000 australske og newzealandske, men angrepet feilet. De tyrkiske troppene manglet artilleri og ammunisjon og satset på at de skulle vinne ved overvekt i soldater. ANZAC-troppene hadde imidlertid observert de tyrkiske angrepsforberedelsene og var vel forberedt. Da slaget var over hadde tyrkerne tapt om lag 10&nbsp;000 soldater. De australske styrkene hadde kun 160 døde og 468 skadet. De tyrkiske tapene var så omfattende at det ble organisert en våpenhvile den 24. mai så de døde i ingenmannsland kunne begraves.

[[Fil:French 75 gun at Cape Helles 1915.jpg|thumb|left|Fransk 75 mm feltartilleri i aksjon under det tredje slaget om Krithia, 4. juni 1915]]

[[Fil:The sphynx gallipoli.JPG|thumb|«The Sphinx», et av slagfeltets mest særpregede landemerker]]

I åpningsfasen av invasjonen hadde de allierte fordelen av å bruke sjøstridskreftenes kanoner til støtte for landoperasjonene. Den 13. mai ble imidlertid slagskipet HMS «Goliath» torpedert av en ubåt, den 27. mai ble HMS «Triumph» torpedert og den 27. mai HMS «Majestic». Etter disse tapene ble det meste av slagskipsstøtten trukket tilbake og de skip som var tilgjengelig avfyrte salver mens de var underveis, noe som både reduserte nøyaktigheten og effektiviteten.

I det tredje slaget om Krithia som startet 4. juni var alt håp om et avgjørende gjennombrudd borte. Planene for slaget var redusert til mål noen hundre meter fremme. Tapstallene var rundt 25&nbsp;% for begge sider; britene mistet 4&nbsp;500 av en angrepsstyrke på 20&nbsp;000.

I juni ankom en ny divisjon, den britiske 52. divisjon, tidsnok til å delta i det siste av de store trefningene ved Helles, slaget om «Gully Ravine» som startet 28. juni. Dette slaget førte til at britene trengte noe frem på venstre flanke av slagfeltet (mot Egeerhavskysten). Mellom den 1. og den 5. juli lanserte tyrkerne flere motangrep mot den nye britiske linjen men klarte ikke ta området tilbake. De tyrkiske tapene var forferdelige og er anslått til over 14&nbsp;000 soldater.

Et siste britisk angrep ble gjennomført ved Helles den 12. juli, før den allierte innsatsen ble flyttet nord til Anzac Cove. To friske brigader fra 52. divisjon ble kastet inn mot senteret av linjen langs Achi Baba Nullah (kjent som «Bloody Valley») og tapte rundt 30&nbsp;% av troppestyrken uten å vinne særlig terreng.