Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

== Tysk strategi ==

{{Tekstboks
|overskrift=«De hvite årgangene»
|Etter nederlaget i første verdenskrig ble Tyskland, ved [[Versaillestraktaten]], pålagt en rekke begrensninger på forsvaret. Landet kunne maksimalt ha en profesjonell hær på 100 tusen mann, pluss 15 tusen mann i marinen. I 1935 brøt Tyskland med Versaillestraktaten og verneplikt ble innført. Resultatet var et stort antall menn i stridsdyktig alder (rundt 4 millioner mann, årsklassene 1901 til 1913) som ikke hadde grunnleggende militær trening, omtalt som «de hvite årgangene».<ref name="Frieser2012-23_24">Frieser 2012, s. 23–24</ref><ref>Clark, 2016, s. 14</ref> 

Denne ulikevekten var til fordel for Frankrike, som hadde hatt verneplikt i hele [[mellomkrigstiden]]. Ved krigens utbrudd fikk mange tyske menn tilhørende «de hvite årgangene» kun noen ukers trening før de ble sendt i felt, i motsetning til franske soldater som hadde rundt 2 års førstegangstjeneste.<ref name="Frieser2012-23_24"/>|align=right}}

Ifølge den tyske generalen og militærteoretikeren [[Carl von Clausewitz]] (1780–1831) er det to motstridende måter for hvordan en krig kan vinnes; ved et knusende førsteslag (engelsk: annihilation), eller ved utmattelse (engelsk: exhaustion). Overordnet tysk strategi for krig hadde gjennom flere hundre år vært raske kriger med knusende førsteslag. Landets plassering midt i Europa gjorde at det som regel hadde fiender ved flere av sine grenser, og risikerte krig på flere fronter. Det ble forsøkt unngått, ved raskt å slå én fiende, for så å slå den neste. Den samme tankegangen lå bak både ved treningen av [[Reichswehr]] i 1920-årene, da Wehrmacht ble bygget opp fra 1933, og da Tyskland kom i krig med de allierte ved invasjonen av Polen. Et knusende førsteslag var sentralt ved etableringen av de tyske panserstyrkene.<ref>Frieser 2012, s. 329–331</ref> 

Den 8. september 1939 fortalte Hitler sin militære adjutant, oberst Rudolf Schunmdt (1896–1944), om sin plan for et felttog mot vest. Generalstaben var skrekkslagen da de ble informert 27. september.<ref>Frieser 2012, s. 20, 55</ref><ref>May, 2000, s. 15–20</ref> De tyske generalene så ikke for seg offensiv mot sterke fransk-belgiske festningsverk før våren 1942.<ref name="Frieser2012_20"/> Hitler hadde lenge hatt drømmer om store felttog for å slå de vesteuropeiske stormaktene forut for et angrep i øst, han ville unngå en [[tofrontskrig]].<ref>Frieser 2012, s. 8, 16</ref><ref name="Evans2008_112–113">Evans, 2008, s. 112–113</ref><ref>Weinberg 1994, s. 122, 178–179</ref> Disse tankene var imidlertid fraværende fra «Fører-direktiv nummer 6», utstedt 9. oktober 1939. Planen var basert på den mer realistiske antakelsen at Tysklands militære styrke måtte bygges opp under flere år. For øyeblikket var det derfor kun mulig å oppnå begrensede mål, rettet mot å sikre Tysklands overlevelse i en forlenget krig i vest, tilsvarende den som ble utkjempet under første verdenskrig. 25. november 1939 ble satt som dato for å begynne angrepet, det ble utsatt totalt 29 ganger, inntil 10. mai 1940.<ref>Frieser 2012, s. 20–21, 26</ref><ref name="Forczyk2017-118">Forczyk 2017, s. 118, 149</ref>

Hitler beordret en erobring av de nøytrale landene Belgia, Nederland og Luxembourg. Den skulle kunne iverksettes på kortest mulig varsel. En slik erobring ville hindre Frankrike i å okkupere de tre landene, noe som ville ha truet det viktige tyske [[Ruhrområdet]]. En tysk okkupasjon av Belgia, Nederland og Luxembourg ville også gi et fremskutt område for en luft- og sjøkrig mot Storbritannia. I direktivet var det ikke nevnt noe om et påfølgende angrep for å okkupere hele Frankrike, selv om så mye som mulig av grenseområdene i det nordøstlige Frankrike skulle erobres.<ref name="Forczyk2017-118"/><ref>May, 2000, s. 19–20</ref><ref>Weinberg 1994, s. 108–109</ref> 

Mens direktivet ble utarbeidet antok Hitler at et slikt angrep kunne iverksettes innen noen uker. Men allerede samme dag som direktivet ble utstedt ble han revet ut av denne villfarelsen. Det viste seg at han ikke var kjent med de tyske styrkenes faktiske beredskapsstatus. De pansrede styrkene trengte tre måneder på seg til å komme i orden etter felttoget i Polen; kjøretøy måtte repareres og ammunisjonsforrådene var for det meste uttømt.<ref>Forczyk 2017, s. 117–120</ref><ref>May, 2000, s. 20–22</ref> Hitlers sentrale argument for å angripe raskest mulig i vest var at Tyskland hadde en overvekt i materiell, som etter hvert ville bli redusert når de allierte rustet opp. Det var korrekt på lang sikt, men ikke for kort og mellomlang sikt. Wehrmachts materiell ble vesentlig styrket i løpet av vinteren 1939–1940, og troppene gjennomgikk svært omfattende treningsprogrammer for felttoget.<ref>Frieser 2012, s. 20–24</ref>

=== Halders plan, reprise av 1914 ===

Den 19. oktober 1939 la Franz Halder, sjef for OKH, frem sin første utgave av «Aufmarschanweisung N°1, Fall Gelb» (plan gul), et kodenavn brukt før krigen for en invasjon av Belgia, Nederland og Luxembourg. Halders plan er ofte blitt sammenlignet med [[Schlieffenplanen]] fra [[første verdenskrig]]. Felles for begge planene var et fremstøt gjennom det nøytrale Belgia. Men mens Schlieffenplanen la opp til en gigantisk [[knipetangsmanøver]] rundt den franske hæren og en avgjørende seier,  planla Halder et [[frontalangrep]]. Et slikt angrep var antatt å ville koste den tyske hæren tap på en halv million soldater, og det man forventet å oppnå, var å presse de allierte tilbake til elven [[Somme]]. Den tyske angrepskapasiteten ville etter det være uttømt. Først i 1942 kunne det avgjørende angrepet mot Frankrike gjennomføres.<ref>Frieser 2012, s. 57, 61</ref><ref>Davies, 2008, s. 158</ref><ref>Jackson 2003, s. 30–31</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Opprør i den tyske generalstaben
|Hitlers krav om et felttog mot vest sjokkerte den tyske generalstaben. Generalene visste hvor store svakheter Wehrmacht hadde. Erfaringene fra første verdenskrig som de alle hadde deltatt i, tilsa at et slik angrep var galskap. Generaloberst [[Walter von Reichenau]] (1884–1942) gikk så langt som å advare myndighetene i Nederland, og gi de konkrete råd om hvordan de kunne forsvare seg. General i artilleriet, Franz Halder, anså planen som så umulig at han vurderte å ta livet av Hitler, og tok med pistol under møter med han for å kunne skyte diktatoren.<ref>Frieser 2012, s. 57–58</ref><ref>Evans, 2008, s. 113</ref> 

En grunnregel for angrep var ellers at man skulle være overlegen forsvareren i et forhold 3:1,<ref>Davies, 2008, s. 229</ref> og det var ikke generelt tilfelle for de tyske styrkene på vestfronten i 1939–1940. Dersom forsvareren kan kjempe fra forberedte posisjoner, som franskmennene kunne ved Maginotlinjen, blir forholdstallet for angriperen enda dårligere.<ref>Frieser 2012, s. 54</ref>|align=right}}

Hitler var meget misfornøyd med Halders plan, da han hadde sett for seg en rask erobring av Belgia, Nederland og Luxembourg. Den 22. oktober satte han en tidlig dato for angrepet, 12. november. [[Wehrmacht]] skulle da angripe, selv om man var dårlig forberedt var håpet at de allierte var enda dårligere stilt.<ref>May, 2000, s. 218–219</ref> Den tidlige angrepsdatoen ble stadig utsatt, enten grunnet forskjellige mangler eller dårlig vær. Hitler forsøkte også stadig å få endret planen, uten å kunne gi noen klar ramme for hvordan.<ref>May, 2000, s. 224–225</ref> I hovedsak førte Hitlers endringsforsøk til en spredning av styrkene, da påfølgende angrep sør for hovedaksen inn i Belgia ble vurdert. Den 29. oktober lot Halder en revidert versjon av angrepsplanen ta inn angrepet i sør.<ref>Frieser 2012, s. 62</ref>

Halders plan ble også misbilliget av [[Gerd von Rundstedt]] (1875–1953), sjef for [[armégruppe A]]. Svakheten ved forslaget var etter hans mening at det ikke fulgte prinsippene for [[manøverkrigføring]]. De tyske styrkene måtte sørge for et gjennombrudd som kunne avskjære de allierte troppene, for så å ødelegge dem. Det beste stedet for et gjennombrudd ville være ved [[Sedan (by)|Sedan]], som lå i Rundstedts angrepsområde. Den 21. oktober ble Rundstedt enig med sin stabssjef, general [[Erich von Manstein]] (1887–1973), at det måtte utarbeides en alternativ plan: Kjernen i angrepet måtte være armégruppe A, på bekostning av [[armégruppe B]].<ref>Frieser 2012, s. 63–65</ref>

{{Sitat|Ingen ved hovedkvarteret tror at offensiven... har noen mulighet for å lykkes.|note=<ref group="note">None of the higher headquarters think that the offensive... has any prospect of success.</ref><ref>May, 2000, s. 215</ref>|General [[Franz Halder]] (1884–1972), i sin dagbok,  3. november 1939}}

I et møte med 200 generaler den 23. november 1939 var Hitler svært negativ til Wehrmachts nøling overfor et angrep på Frankrike. Han minnet generalene om at de hadde vært skeptisk både ved [[remilitariseringen av Rhinland]] i 1936, Østerrike i 1938 ([[Anschluss]]), Tsjekkia samme år ([[Münchenavtalen]]) og [[Felttoget i Polen i 1939|Tysklands og Sovjetunionens invasjon av Polen]] tidligere på høsten 1939, alt hadde gått bra. Målet var Russland, og Tyskland kunne bare vinne over Russland når vestmaktene var nedkjempet. Russland holdt på å ruste opp, derfor var det viktig å angripe i vest mens det ennå var mulig å slå Russland.<ref name="Evans2008_112–113"/>

=== Mansteins plan, ekstremt dristig ===

Mens Manstein arbeidet med nye angrepsplaner var general [[Heinz Guderian]] innkvartert i et hotell i nærheten. Guderian var sjef for XIX panserkorps, Tysklands elitepansertropper, underlagt armégruppe B. Manstein håpet at ved å involvere Guderian kunne han forbedre planen og samtidig få inkludert Guderians panserstyrker. Mansteins plan var da fokusert på et angrep fra Sedan mot nord, mot de alliertes bakre linjer, for å engasjere dem i et fullt slag. I uformelle diskusjoner foreslo imidlertid Guderian en radikal endring; hele panserstyrken skulle konsentreres ved Sedan og de skulle angripe mot vest, for å trenge frem mot [[Den engelske kanal]].<ref name="Frieser2012_63-65">Frieser 2012, s. 63–65</ref>

Angrepet skulle skje uten støtte av [[infanteri]] og tanken var at det skulle lede til strategisk sammenbrudd av de allierte styrkene, uten å involvere de tyske styrkene i et ødeleggende «Kesselschlacht». Guderian hadde god kjennskap til området ved Sedan, området var okkupert av tyske styrker under første verdenskrig og han hadde gjennomgått et lengre kurs der i 1918. Manstein skrev sitt første utkast den 31. oktober 1939. Mellom 6. november 1939 og 12. januar 1940 fulgte så seks revisjoner av angrepsplanen, og de ble gradvis dristigere. Alle ble avvist av OKH, og ingen av planene nådde Hitler.<ref name="Frieser2012_63-65"/>

<gallery mode="packed" caption="Kartskisser for det tyske angrepet vestover">
Maginot Linie Karte.jpg|alt=Oversiktskart over Maginotlinjen, fra grensen mot Nederland i nord til Sveits i sør|Maginotlinjen, fra grensen mot Nederland i nord til Sveits i sør
Ww2 map10.jpg|alt=Kartskisse over plan for allierte og tyske disposisjoner av styrker og angrep mot Belgia, Nederland og Luxembourg i 1940|Plan for allierte og tyske disposisjoner av styrker og angrep mot Belgia, Nederland og Luxembourg i 1940 {{Byline|United States Military Academy, History Department|type=Kart}}
1939-1940-battle of france-plan-evolution.png|alt=Kartskisse over utviklingen av den tyske angrepsplanen, «Fall Gelb» (plan gul), oktober 1939 - januar 1940.|Utviklingen av den tyske angrepsplanen, «Fall Gelb» (plan gul), oktober 1939 - januar 1940. {{Byline|United States Military Academy, History Department|type=Kart}}
Dutch defense lines - ln-en.jpg|alt=Kartskisse over Nederlandske forsvarslinjer våren 1940|Nederlandske forsvarslinjer våren 1940{{Byline|Niels Bosboom|type=Kart}}
Battle-of-the-Netherlands-WOII-ani.gif|alt=Kartskisse over det tyske angrepet på Nederland, animert|Det tyske angrepet på Nederland, animert {{Byline|Niels Bosboom|type=Kart}}
WWII in Europe 1939-1941-no.svg|alt=Kartskisse over Europa som viser det tyske angrepet på Danmark, Norge, Belgia, Nederland, Luxembourg og Frankrike og den sovjetiske okkupasjonen av de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen, deler av Finland og Romania.|Krigen i Europa 1940, tysk og sovjetisk angrep og okkupasjon {{byline|historicair}}
</gallery>

=== Nye endringer, Mansteins forslag vinner ===

Den 10. januar 1940 feilnavigerte et lite tysk fly og landet i Belgia. Om bord var to tyske offiserer. De hadde med siste utgave av den tyske angrepsplanen, ''Aufmarschanweisung N°2''. Uhellet (senere kjent som [[Mechelenhendelsen]]) tvang Hitler til nok en gang å utsette angrepet vestover.<ref>May, 2000, s. 225</ref> Det har ofte vært hevdet at feilnavigeringen førte til en radikal endring i angrepsplanen, men angrepsplanen fremlagt 30. januar, ''Aufmarschanweisung N°3, Fall Gelb'', fulgte i store linjer de foregående planene.<ref>Frieser 2012, s. 62–63</ref> Derimot avslørte de allierte, ved sine troppedisposisjoner i etterkant av feilnavigeringen, angrepsretningen for hovedstyrken. Det bidro til å underbygge Mansteins forslag om å foreta den tyske hovedstyrkens fremrykking gjennom Ardennene.<ref name="Frieser2012_86-98">Frieser 2012, s. 86, 98</ref> Den 27. januar ble Manstein forfremmet til sjef for et armékorps i [[Preussen]]. Han skulle tiltre sin kommando den 9. februar i [[Szczecin|Stettin]]. Forflytningen var et trekk fra Halder for å fjerne Manstein fra å influere utviklingen av angrepsplanene i vest. Mansteins opprørte stab lot Hitler få høre om forflytningen og Manstein ble invitert til Hitler. I et møte den 17. februar la han frem sine tanker om angrepet i vest. Hitler ble meget imponert og beordret dagen etter angrepsplanene endret i samsvar med Mansteins forslag.<ref>Frieser 2012, s. 66–67</ref><ref>May, 2000, s. 236, 238</ref> 

Franz Halder måtte gjennomføre endringene, men etter Mansteins forflytning endret Halder oppfatning og ble planens sentrale forsvarer.<ref>Frieser 2012, s. 94</ref> Mansteins plan hadde fordelen av å være usannsynlig, sett fra de franske forsvarerne. [[Ardennene]] var dekket av skog, og var et kupert område med dårlige veier.<ref name="Frieser2012_99">Frieser 2012, s. 99</ref> Et avgjørende element i planen var at de allierte styrkene handlet som forutsatt i de opprinnelige planene. De beste britiske og franske troppene måtte helst rykke nordover for å unnsette de belgiske forsvarerne mot det tyske angrepet. For å hjelpe til med å oppnå dette var det viktig at armégruppe B utførte et angrep inn i Belgia og Nederland med en tyngde som gjorde at de allierte oppfattet dette som hovedangrepet.<ref>Frieser 2012, s. 88, 90</ref> De tyske styrkene ville derved åpne for en gigantisk [[knipetangsmanøver]], en knipetang de så ville «lukke» ved å nå Den engelske kanal i angrepet gjennom Ardennene.<ref name="Frieser2012_63-65"/>

{{sitat|Du vil snike deg forbi, 16 kilometer fra Maginotlinjen med flanken fra ditt gjennombrudd, og håpe at franskmennene vil være passive tilskuere! Du pakker hoveddelen av stridsvognstyrken sammen på de dårlige veiene i fjellområdene i Ardennene, som om det ikke fantes noe slik som flyvåpen! Og, så håper du å kunne lede en operasjon så langt som til kysten med en åpen sørlig flanke på 300 kilometer, hvor hoveddelen av den franske armeen står!|note=<ref group="note">You will be creeping by 10 miles from the Maginot Line with the flank of your breakthrough and hope the French will watch inertly! You are cramming the mass of the tank units together into the sparse roads of the Ardennes mountain country, as if there were no such thing as air power! And, you then hope to be able to lead an operation as far as the coast with an open southern flank 200 miles long, where stands the mass of the French Army!</ref><ref>Frieser 2012, s. 95</ref>|Generaloberst [[Fedor von Bock]] (1880–1945) kritiserer angrepsplanen (Fall Gelb) i samtale med general [[Franz Halder]]}}

Halder var imidlertid imot å fravike gjeldende [[doktrine]] ved å åpne for et selvstendig strategisk fremstøt fra de syv panserdivisjonene i armégruppe A. Denne delen ble fjernet fra den oppdaterte planen som ble lagt frem 24. februar, ''Aufmarschanweisung N°4, Fall Gelb''. Etter denne planen skulle elven [[Maas|Meuse]] ved [[Sedan (by)|Sedan]] krysses åtte dager etter angrepets start. Bare etter mye diskusjon ble det endret til at motoriserte [[regiment|infanteriregimenter]] i panserdivisjonene skulle ta broene etter fire dager. Selv med denne endringen ville utbruddet mot Den engelske kanal først starte på den niende dagen, etter at et nødvendig antall [[divisjon|infanteridivisjoner]] var blitt samlet for å rykke frem sammen med panserstyrkene, og gi nok tyngde i angrepet. I henhold til [[oppdragstaktikk]] (tysk: auftragstaktik) ble mye overlatt til enhetssjefene, og dette kom til å ha en stor effekt for utviklingen av felttoget.<ref>Frieser 2012, s. 156, 164, 172, 185, 336–337</ref><ref name="Frieser2012_345–346"/>

{{Sitat|Selv om operasjonen kun hadde 10 % sjanse for å lykkes, ville jeg gjennomført den. Den alene vil lede til fiendens utslettelse.|note=<ref group="note">Even if the operation only had a 10% chance of success, I would stick to it. It alone will lead to the enemy's annihilation.</ref><ref name="Frieser2012_99"/>|Svar fra general [[Franz Halder]], etter angrepsplanen (fall gelb) hadde blitt kritisert i samtale med generaloberst [[Fedor von Bock]]}}

Selv etter en tilpasning til konvensjonell doktrine resulterte de nye planene i en storm av protester fra flertallet av tyske generaler. De anså det uansvarlig å samle en stor styrke i et område hvor de ikke kunne få forsyninger, mens de få forsyningsrutene som var kunne avskjæres av franske styrker. Dersom de allierte styrkene ikke handlet som forutsatt, ville det tyske angrepet ende i en katastrofe. Motstanden ble ignorert: Halder argumenterte for at Tysklands strategiske situasjon uansett var håpløs, og selv den minste sjanse for suksess var bedre enn det garanterte nederlag som uvirksomhet ville bringe.<ref>May, 2000, s. 239</ref><ref>Frieser 2012, s. 90, 94–95</ref>

=== Tysk etterretning mot Frankrike ===

Tysk etterretning forsøkte å i 1930-årene å skaffe seg en så bred oversikt som mulig over Frankrikes militære kapasitet, både når det gjaldt styrker, våpen, og doktriner (regler for bruk). Etterretningsrapporter bemerket at fransk kommandostruktur var svært byråkratisk, og krevde omstendelige planer før angrep kunne utføres. Denne innsikten var viktig ved den tyske overkommandoens vurdering av ulike angrepsplaner for invasjonen i vest.<ref>May, 2000, s. 249–251, 256, 268</ref>