Redigerer Skottland i 1513-1707 (avsnitt)

==Arealbruk==

===Jordbrukets forutsetninger===

[[Fil:Early Medieval Economy.jpg|thumb|'''Forutsetninger for jordbruk i Skottland under tidlig middelalder.''' Under perioden 1500-1700 var forholdene generelt dårligere på grunn av [[Den lille istid]].<ref name=White2011pp542-3>Whyte, I. D. (2011). "Rural Settlement 1500–1770." ''Oxford Companion to Scottish History.'' Oxford University Press, s. 542–543.</ref> ''<small><br>Grønn = beste jord.<br>Olivengrønn = middels jord<br>Mørk grønn = dårlig jord.</small>]]

Det meste av det dyrkbare land og land med godt [[beite]] ligger sør og øst i Skottland.<ref name=Gemmill&Mayhew1995pp8-10>Gemill, E. & N. J. Mayhew (1995). ''Changing Values in Medieval Scotland: a Study of Prices, Money, and Weights and Measures.'' Cambridge University Press, s. 8–10.</ref> Et resultat av det kaldere klima under den lille istid var oppgivelsen av marginale jorder i større høyder. På lavere høyder skjedde derimot ofte brøyting av ny mark på dårlige jorder. De nye gårdene fikk ofte trekk i gårdnavnene som myr, sump og hei.<ref name=White2011pp542-3/> I nesten halvparten av årene i femtenhundretallet ble det nødvendig å importere korn fra Østersjøområdet.<ref name="Wormald1991pp166-8">Wormald, J. (1991). ''Court, Kirk, and Community: Scotland, 1470–1625.'' Edinburgh University Press, s. 166–169.</ref> 

På begynnelsen av det sekstenhundretallet var hungersnøden relativt vanlig, med fire sulteperioder mellom 1620 og 1625. De engelske invasjonene under [[den engelske borgerkrigen]] hadde en betydelig innvirkning på den skotske økonomien, med ødeleggelse av avlinger og forstyrrelse av markedene som resulterte i noen av århundrets raskeste prisstigninger.<ref name=Mitch2913>Mitchison 2002 ''op.cit.'', s. 291–293.</ref> Under [[det engelske samveldet|den engelske okkupasjonen]] var Skottland relativt høyt beskattet men fikk tilgang til engelske markeder.<ref name="Mackieetal1991pp226-9">Mackie, J. D., B. Lenman & G. Parker (1991). ''A History of Scotland.'' Penguin, s. 226–229.</ref> Etter [[Restaurasjonen i England|restaurasjonen]] ble tollgrensen mot England gjenopprettet. De økonomiske forhold i jordbruket var generelt gunstige fra 1660 til 1688, da grunneiere fremmet bedre jordbearbeiding og husdyrhold.<ref name="Whatley2000p17">Whatley, C. A. (2000). ''Scottish Society, 1707–1830.'' Manchester University Press, s. 17.</ref> 

Åkerbruket tiltok i [[Det skotske lavlandet|lavlandet]], særlig rundt de voksende byene som [[Edinburgh]]. Jordbruksforbedring begynte på slutten av det sekstenhundretallet i [[Lothian]] og det sentrale Skottland, med bruk av kalk for å bekjempe jordens surhet, trær ble også plantet, nye avlinger innført, gress ble sådd og [[vekselbruk]] togs i bruk. I 1695 ble det tillat med [[jordskifte]] og deling av [[allmenning]]er, og små skifter fant også sted.<ref name="Whyte2001pp206-7">Whyte, I. D. (2001). "Economy: primary sector: 1. Agriculture to 1770s." ''The Oxford Companion to Scottish History.'' Oxford University Press, s. 206–207.</ref> Sekstenhundretallet sluttet dog ved en lang sulteperiode da innhøstingen slo feil og gav hungersnød i 1695, 1696, 1698 og 1699.<ref name=White2011pp542-3/>

===Jordbrukets driftsformer===
[[Fil:17thC Scottish Lowland farm.jpg|thumb|Skotsk bondegård på lavlandet i sekstenhundretallet.]]

Det meste av jordbruket var basert på lavlandets ''fermtoun'' og høglandets ''baile'' eller ''clachlan'', [[grend]]er med en håndfull gårder, hver med sine få hektar beite og dyrkbar mark som har til felles en betydelig allmenning med uforbedret oppmarksbeite. Det vanligste systemet var basert på innmark og utmark. Innmarken var det beste landet, nær gården. Den ble dyrket kontinuerlig og mest intenst og mottok mesteparten av gjødselen. Avlingen var vanligvis [[Bygg (korn)|seksradet bygg]], [[havre]] og noen ganger [[hvete]], [[rug]] og [[belgfrukt]]er. Det mer omfattende utmarka ble i stor grad brukt til havre. Den ble gjødslet gjennom nattfolding av storfe om sommeren og ble ofte holdt brakk for å gjenopprette sin fruktbarhet. I fruktbare regioner kunne inmmarken være omfattende, men i opplandet kunne det være lite, omgitt av store arealer utmark. I kystområder anvendes [[tang]] som gjødsel og rundt de store byene ble det brukt [[Menneskelig avføring|nattjord]]. Utbyttet var ganske lavt, ofte rundt tre ganger så mye som ble sådd, selv om de kunne nå det dobbelte av denne avkastningen på noen åkrer.<ref name="Whyte2001pp206-7"/>

[[Fil:Ruined sheiling - geograph.org.uk - 1094461.jpg|thumb|Ruinene etter en seter i [[Argyll and Bute]].]]

Særlig i høylandet og på øyene ble innmarken brukt i henhold til ''runrig''-systemet. Gjerdene ble delt inn i strimler - «rigger» - som med jevne mellomrom ble omdelt blant leilendingene i grenden, slik at ingen gård hadde kontinuerlig bruk av det beste landet. Strimlene løp vanligvis nedoverbakke slik at de inkluderte både vått og tørt land, og bidro til å oppveie noen av problemene med ekstreme værforhold. Mest pløying ble utført med en tung treplog med en jernskive, trukket av okser, som var mer effektive på tung jord og billigere å fôre enn hester. På slutten av femtenhundretallet førte befolkningsveksten i det vestlige høylandet til at pløying ble forlatt til fordel for mer intensive dyrkingsmetoder ved bruk av spader og fotploger, som produserte større furer med smalere kanaler mellom og tillot åkerbruk på steder der pløying ville vært umulig. Beitemarkene for storfe var ofte ved ''shielings'' ([[Seter|setrer]]) med en bygning av stein eller torv. Disse vil ofte være fjernt fra gårdene i lavlandet, men kunne være relativt nært i det mer avsidesliggende høylandet. Alle gårdsbruk kombinerte husdyr med åkerbruk, med storfe og sauer og geiter i deler av høylandet og alle gårder dyrket noe korn. Imidlertid var det en viss spesialisering, med åkerbruk viktigste i øst, og det var en tradisjon for sauehold i de [[Scottish Borders|grensemarkene]] som dateres tilbake til ankomsten av nye [[kloster]]ordre i ellevehundretallet som fortsatte etter  nedleggelsen av klostrene.<ref name="Whyte2001pp206-7"/><ref>Wormald 1991 ''op.cit.'', s. 41-55.</ref>

[[Fil:Old Drovers Path at Cotkerse.jpg|thumb|Gammel oksevei.]]

Høylendere hadde drevet storfe på hoven til lavlandet siden minst femtenhundretallet. I 1680-årene hadde handelen utvidet seg til de større engelske markedene. Storfe ble krysset med større irske raser og store beitemarker ble inngjerdede av de store grunneierne i [[Galloway]] for å holde og fete storfe. På slutten av sekstenhundretallet hadde okseveiene blitt etablert, og strekkte seg ned fra høylandet gjennom det sørvestlige Skottland til det nordøstlige England. Derfra ble noen drevet til [[Norfolk]] for å bli fetet før de ble slaktet i [[Smithfield]] for Londons inbyggere. Spesialiseringen fortsatte, med den økende kommersialiseringen av sauehold i grensene etter hvert som de engelske markedene åpnet seg etter [[Englands historie#Unionen mellom kronene|unionen mellom kronene]] i 1603. [[Meieri]]er ble et trekk ved storfeoppdrettet i det vestlige lavlandet.<ref name=Whyte202>Whyte 2001 ''op.cit.'', s. 202-207.</ref>

===Skogbruk===
[[Fil:Native Scots Pine remnant.jpg|thumb|Rester av gammel furuskog i Skottland.]]
Skogdekket nådde sin største utstrekning i dagens Skottland for fem til seks tusen år siden. På den tiden var 54% av landet dekket med skog. Klimaendringene i begynnelsen av eldre jernalder førte til sterkere vind, mer nedbør og fra det kom forsumping, utvasking av [[mineraler]] og oppbyggingen av [[torv]]. Så for to tusen år siden var bare 25% av landets areal dekket med skog. Menneskelig innflytelse i form av nydyrking og beitedrift gjorde også at betydelige områder av det sørlige Skottland var treløse vid omtrent samme tidspunkt. I vikingtiden kunne de norrøne jarlene i [[Orknøyene]] og [[Caithness]] ikke finne skipsbyggingsvirket i områdene de allerede hadde og tok derfor kontroll over [[Ross]] og [[Cromarty]]. Nydyrking på grunn av befolkningsveksten i tolvhundretallet og igjen i slutten av fjortenhundretallet minsket skovdekket i lavlandet, likesom den kommersielle saueavl i [[Scottish Borders|grensemarkene]] mot England. Dette førte til mangel på byggetømmer som fra sluttet av middelalderen i stedet ble importert fra Norge og Østersjøområdet, etter å ha blitt hentet fra høylandet i en overgangsperiode. Bekymringer om skogens forsvinning på femten- og sekstenhundretallet ble vist ved lover som oppmuntret til å plante trær. Andre lover prøvde å beskytte kongelige skoger og parker fra beite, hogst og seterbygg.  Noe skogsmark forsvant og importen av bartre økte sterkt i tidlig moderne tid. Skogkartlegging gir en mulighet til å vurdere skogarealet på syttenhundretallet, som har beregnes til 8 % av landets overflate. I dag er 15% av Skottlands areal dekket av skog, hovedsakelig plantet eksotiske bartrær.<ref>Smout & al. ''op.cit.'' 2005, s. 26, 32, 34-37, 39-40, 42, 45, 64.</ref>