Redigerer Sixtus IV (avsnitt)

===Pave===
Pave Paul II døde meget uventet. Pavevalget som fulgte, kom dermed brått på. Og med unntak av konklavene under [[det vestlige skisma]] var dette det første konklavet siden 1305 der over to tredeler av de tilstedeværende kardinaler var italienere. Dette skyldtes ikke minst at seks ikke-italienske kardinaler ikke rakk å være til stede.<ref name="by">Burkle-Young, Francis A. 1998. "[http://www.fiu.edu/~mirandas/election-sixtusiv.htm The election of Pope Sixtus IV (1471)]".</ref><ref>Trollope, Thomas Adolphus. 1876. ''The papal conclaves, as they were and as they are''. p. 156.</ref>

Konklavet valgte, overraskende, Francesco della Rovere til å etterfølge pave Paul II som pave. Konklavet varte ikke lenger enn tre dager. Hans navnevalg, '''Sixtus''', var etter den gammelromerske martyr [[Sixtus II]] (pave 257-258), på hvis festdag konklavet var begynt. Dette pavenavn hadde ikke vært benyttet siden 400-tallet.

Det er ikke urimelig å tro at kardinalene hadde forventet seg at denne tidligere fransiskanske ordensgeneral skulle gå i bresjen for en nybesinnelse også av de høyere geistliges embedsførsel. Det viste seg imidlertid raskt at pave Sixtus IV i alle fall ikke gjorde noe med [[nepotisme]]n rundt Pavestolen; han gikk meget langt på dette område.

Han gjorde seg til leder for en kraftig motstand mot [[Det osmanske riket]]. Noe av det første han gjorde som pave var å erklære en fornyelse av korstoget ,ot de osmanske tyrkere som hadde inntatt [[Smyrna]]. Smyrna ble så gjenerobret, men etterpå ble flåtestyrken oppløst.<ref name=Palazzo>[http://www.palazzo-medici.it/mediateca/en/Scheda_Sisto_IV,_papa_(1414-1484) "Sisto IV (1414-1484)", Palazzo-Medici Riccardi] {{Wayback|url=http://www.palazzo-medici.it/mediateca/en/Scheda_Sisto_IV,_papa_(1414-1484) |date=20140810202309 }} {{webarchive|url=https://web.archive.org/web/20140810202309/http://www.palazzo-medici.it/mediateca/en/Scheda_Sisto_IV,_papa_(1414-1484) |date=2014-08-10 }}</ref> Han gikk også inn for å bevirke en gjenforening mellom Vestkirken og den østlig-ortodokse kirke, men dette nådde, men ikke frem med. 
[[Fil: Melozzo da Forlì 001.jpg|thumb|left|Pave Sixtus IV utnevner Platina som prefekt for [[Vatikanbiblioteket]], malt av [[Melozzo da Forlì]]. Paven er her omgitt av sine slektninger]]
For det gjenstående av sitt pontifikat var pave Sixtus for det meste opptatt av mer verdslige spørsmål og dynastiske anliggender. Sixtus IV styrket sin posisjon med å omgi seg av slektninger og venner. I den gjengitt kjente freske av [[Melozzo da Forlì]] er han ledsaget av nepoter («nevøer») fra slektene [[Della Rovere]] og [[Riario]] - mange, men ikke alle gjorde han til kardinaler: den apostoliske protonotar [[Pietro Riario]] (til høyre for paven), den senere pave [[Julius II]] stående foran ham, og [[Girolamo Riario]] og [[Giovanni della Rovere]], bak den knelende [[Bartolomeo Platina|Platina]], som forfattet det første [[Humanismen|humanistiske]] pavehistoriske verk.<ref name=Morris>[https://www.nytimes.com/2011/05/11/arts/11iht-conway11.html?pagewanted=all&_r=0 Morris, Roderick Conway. "When Sixtus IV Needed a Painter", ''New York Times'', May 10, 2011]</ref> Hans nevø [[Pietro Riario]] nøt også godt av den pavelige nepotisme. Pietro ble til en av [[Roma]]s rikeste menn, og ble satt til å ta hånd om pavens ([[Kirkestaten]]s) utenrikspolitikk. Da Pietro døde ung i 1474, ble hans rolle overført til Giuliano Della Rovere.

Della Rovere-familiens fremgang i verdslig rikdom tok til da pave Sixtus innsatte sin nevø [[Giovanni della Rovere|Giovanni]] som herre over [[Senigallia]] og  arrangerte hans ekteskap med datteren av [[Federico III da Montefeltro]], hertugen av [[Urbino]]. Fra dette ekteskap utsprang en gren av Della Rovere-hertuger av  Urbino som bestod til slektlingen  døde i 1631.

Seks av de i alt 34 kardinaler Sixtus skulle kreere i løpet av sitt pontifikat, var hans egne slektninger.<ref>McBrien, ''Lives of the Popes'', s. 265.</ref>

Under Sixtus kunne [[Kirkestaten]]s territorier utvides. Hans nieses sønn kardinal [[Raffaele Riario]], for hvem paven lot bygge [[Palazzo della Cancelleria]], antas å ha vært en av de medsammensvorne bak den mislykkede [[Pazzikonspirasjonen]] i 1478 da man planla å ta livet av både [[Lorenzo de' Medici]] og hans bror [[Giuliano di Piero de' Medici|Giuliano]] og erstatte dem som [[Firenze]]s makthavere med Sixtus andre nevø [[Girolamo Riario]]. Erkebiskop [[Francesco Salviati (erkebiskop)|Francesco Salviati]] av [[Pisa]] og en hovedmann bak sammensvergelsen ble hengt på murene til det florentinske [[Palazzo Della Signoria]]. Pave Sixtus IV svarte med å lyse et [[interdikt]] over Firenze og førte i to år krig mot bystaten.

Ifølge en senere publisert krønike av den italienske historiker [[Stefano Infessura]], ''Diary of the City of Rome'', var Sixtus en «lover of boys and sodomites», som belønnet seksuelle tjenester med beneficier og bispedømmer og ved å gjøre flere unge menn til kardinaler, noen av hvem visstnok meget vakre.<ref name="books.google.com">{{cite book|url=https://books.google.com/?id=BM6DAz1tefoC |title=Studies in the psychology of sex |author= Havelock Ellis |publisher=Books.google.com |date=2007-07-30 |accessdate=2013-06-23}}</ref><ref name="NC">{{cite web | title=Sex Lives of the Popes | publisher=Prion | year=1996 | author=Nigel Cawthorne | page=160}}</ref><ref>Stefano Infessura, ''Diario Della città di Roma (1303–1494)'', Ist. St. Italiano, Tip. Forzani, Roma 1890, pp. 155-156</ref><ref name="Gollmann 1854">{{cite book
|first=Wilhelm
|last=Gollmann 
|title=Homeopathic Guide to all Diseases Urinary and Sexual Organ
|publisher=Rademacher & Sheek
|others=[[Charles Julius Hempel]]
|year=1854
|url=https://books.google.com/books?id=AzkzAQAAMAAJ&pg=PA201&lpg=PA201&dq=%22in+greece+pederasty+was+a+religious+art%22&source=bl&ots=005d2HXcSP&sig=mZSeIZLj1YKcjRc13c0EECcBI7U&hl=en&sa=X&ved=0ahUKEwiQsfu84qvVAhXEGT4KHd5UBdUQ6AEIHjAA#v=onepage&q=%22in%20greece%20pederasty%20was%20a%20religious%20art%22&f=false}}</ref> Men dette må leses med tilbakeholdenhet, idet Infessura var selv partisk tilhenger av [[Huset Colonna]] og ikke alltid regnet som pålitelig eller upartisk.<ref>Egmont Lee, ''Sixtus IV and Men of Letters'', Rome, 1978</ref> Den engelske kirkemann og protestantiske polemiker [[John Bale]], som skrev et århundre senere, gjorde meget ut av disse påstander, og tilla Sixtus «the authorisation to practice [[sodomi|sodomy]] during periods of warm weather» til «Cardinal of Santa Lucia».<ref>Giovanni Lydus, ''Analecta in labrum Nicolai de Clemangiis, De Corrupto Ecclesiae state''. In class a: Nicolas de Clemanges, Opera Omnia, Elzevirius & Laurentius, Lugduni Batavorum 1593, p. 9)</ref> Selv om slike påståender lett kan avvises som anti-katolsk propaganda,<ref name="books.google.com"/> fikk de ikke desto mindre den vel renommerte kirkehistoriker [[Ludwig von Pastor]] til å bruke energi til en fast og grundig tilbakevisning.<ref>Ludwig Pastor, ''History of the Popes'' [1889], vol. II, Desclée, Roma 1911, pp. 608-611</ref>

Sixtus' navn er for ettertiden knyttet til [[Det sixtinske kapell]] i Vatikanet. Under Sixtus ble dette kapellet bygget mellom 1475 og 1483, det ble innviet  15.&nbsp;august 1483.

I 1478 erklærte pave Sixtus IV det dekreter fra [[konsilet i Konstanz]] for ugyldige som hevdet at konsilene har forrang for pavene ([[konsiliarismen]]). Den 1. november 1478 tillot han innføringen av den «nye» inkvisisjon ved en særskilt bulle, og approberte den gjenopplivede spanske inkvisisjon.

I en bulle den [[27. februar]] [[1477]] gav Sixtus IV tillatelse til å opprette et [[Uppsala universitet|universitet i Uppsala]], etter en søknad fra Sverige. Uppsala fikk dermed Nordens første universitet.

Pave Sixtus IV var en sterk fremmer av læren om Maria uplettede unnfangelse, og arbeidet for at den skulle få alment nedslag i de troendes fromhetsliv. For dette publiserte han den 4. september 1483 den pavelige bulle ''Grave nimis.''