Redigerer Simeon I av Bulgaria (avsnitt)

=== Anerkjennelse som keiser ===
[[Leo VI (bysantinsk keiser)|Leo VI]] døde den [[11. mai]] [[912]], og hans mindreårige sønn [[Konstantin VII]] tiltrådte som keiser under veiledning av Leos bror [[Alexander (bysantinsk keiser)|Alexander]], som kasta ut Leos kone Zoe fra palasset. Dette ga Simeon en stor mulighet til å forsøke seg på et nytt felttog mot Konstantinopel, som han i hele sitt liv drømte forgjeves om å erobre. Våren 913 ble Simeons sendebud, som hadde kommet til Konstantinopel for å fornye 896 års fred, sendt bort av Alexander, som nekta å betale den årlige skatten og ba Simeon forberede seg på krig.<ref>Todt, ''Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon''.<br /> * Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 155.<br /> * Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 352.<br /> * ''Bǎlgarite i Bǎlgarija'', 1.2.</ref>

Før Simeon kunne angripe, døde Alexander den [[6. juni]] [[913]], og riket havna i hendene på et regentskapsråd under ledelse av patriarken [[Nikolaos Mystikos]].<ref>Todt, ''Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon''.<br /> * Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 155.<br /> * Tsanev, ''Bǎlgarski hroniki'', s. 212.</ref> Mange av Konstantinopels innbyggere anerkjente ikke den unge keiseren, og støtta tronpretendenten Konstantin Doukas,<ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 156.</ref>
noe som, forsterka av opprør i Sør-Italia og den planlagte arabiske invasjonen i det østre Anatolia, var til Simeons fordel.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 353.</ref>
Nikolaos forsøkte å fraråde Simeon fra å invadere Bysants i en lang rekke bedende brev, men den bulgarske herskeren angrep allikevel med full styrke i slutten av juli eller i august 913, og kom fram til Konstantinopel uten nevneverdig motstand.<ref name="bg1-2">''Bǎlgarite i Bǎlgarija'', 1.2</ref>
Anarkiet i Konstantinopel hadde imidlertid tatt slutt etter at pretendenten Konstantin Doukas hadde blitt drept, og det hadde blitt danna en regjering med patriark Nikolaos som leder.<ref name="zlat-p359">Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko carstvo'', s. 359.</ref>
Dette drev Simeon til å oppheve beleiringa og delta i fredsforhandlinger, til bysantinernes glede.<ref name="zlat-p359" />
De forsinkede forhandlingene førte til at Bysants betalte de gjenstående avdraga på skatten til Bulgaria,<ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 157.</ref>
at de avga et løfte om at Konstantin VII skulle gifte seg med en av Simeons døtre<ref name="delev9" /><ref name="bg1-2" /> og viktigst av alt, at patriark Nikolaos offisielt anerkjente Simeon som bulgarernes keiser<ref>Fine, ''The Early Medieval Balkans'', s. 144-148.</ref><ref>Ostrogorsky, George (1935). ''Avtokrator i samodržac'' i ''Glas Srpske kraljevske akademije'', s. 95-187.</ref>
i palasset [[Blachernaepalasset|Blachernai]].

Kort tid etter Simeons besøk i Konstantinopel vendte Konstantins mor Zoe tilbake til palasset på oppfordring fra den unge keiseren, og begynte umiddelbart å gjøre seg av med riksforstanderne. Gjennom et komplott lyktes hun i å ta makta i februar 914, da hun praktisk talt fjerna patriark Nikolaos fra regjeringsmakta, tok avstand fra hans anerkjennelse av Simeons keisertittel<ref>Loud, G.A. (1978). ''A re-examination of the ‘coronation’ of Symeon of Bulgaria in 913'', ''The Journal of Theological Studies'', s. 109-120.</ref>
og avlyste det planlagte ekteskapet mellom sønnen hennes og en av Simeons døtre.<ref>Zlatarski, ''Istorija na Pǎrvoto bǎlgarsko tsarstvo'', s. 367-368.</ref>
Simeon ble tvunget til å gå til krig for å oppnå målsettingene sine. Han invaderte Thrakia sommeren 914, og inntok [[Edirne|Adrianopel]]. Zoe var rask med å sende mange gaver til Simeon for å blidgjøre ham, og lyktes i å overtale ham til å gi tilbake Adrianopel og trekke tilbake armeen sin. I de påfølgende åra kjempa Simeons styrker i de nordvestre bysantinske provinsene, rundt [[Durrës]] og Thessaloniki, men de gikk ikke til angrep på Konstantinopel.<ref>Runciman, ''A history of the First Bulgarian Empire'', s. 158-159.</ref>