Redigerer Sigbjørn Obstfelder (avsnitt)

== Diktning ==
[[Fil:Sigbjørn Obstfelder by Oda Krohg.png|thumb|Sigbjørn Obstfelder, tegnet av [[Oda Krohg]].]]
Obstfelder debuterte som dikter i 1889 med verket Heimskringlam, en satirisk skildring av Studenterhjemmets historie, nedtegnet i sagastil med kommentarer.

Da han kom hjem til Norge etter sitt opphold i USA, gav han ut samlingen ''Digte'' i [[1893]]. Den vakte oppsikt og gav ham siden plassen som en av de fremste nyromantiske dikterne i Norge. En del av diktene i samlingen, blant annet «Jeg ser», er preget av ensomhet, undring, angst og fremmedfølelse, mens andre dikt er preget av mystikk og erotisk/religiøs lengsel. Mange av diktene er melodiøse, på grunn av Obstfelders lidenskapelige forhold til musikk.

Med ''Digte'' førte Obstfelder norsk lyrikk inn på nye veier – ikke minst formelt. Verselinjene er ikke ordnet i jevne strofer med rett venstremarg. Noen strofer er lange, andre kan være på ei linje. Verselinjene har svært varierende lengde; ett eller to ord på linja kan forekomme. Han bruker innrykk av ulik bredde, og en svært variert tegnsetting. Enderim er lite brukt, i stedet skaper han en stor klangverden av [[allitterasjon]]er, [[assonans]]er og [[onomatopoetikon]]. Rytmen kan iblant være fast i deler av et dikt, men ellers er rytmen fritt vekslende etter tema og innhold.

Selv om mange dikt kan være preget av ensomhet og liten tro på menneskelig fellesskap i det moderne, rastløse samfunnet, er Obstfelder ingen tilbakeskuende fortidsdyrker. Gjennom sin utdannelse var han fortrolig med ny teknikk, og han var ingen fiende av materielle fremskritt.

Obstfelder publiserte flere enkeltdikt i tidsskrifter og aviser, men det ble ikke noen stor samlet produksjon. Derimot inspirerte han flere forfattere med sine [[symbolisme|symbolistiske]] billedvalg og sin melodiøse stil.

Obstfelder skrev også innen andre sjangrer. Kjærlighetfortellinger  i ''To novelletter'' fra [[1895]], romanen ''Korset'' fra [[1896]], skuespillene ''De røde draaber'' fra [[1897]], ''Esther'' fra [[1899]] og ''Om vaaren posthumt'' fra [[1902]], samt en rekke [[prosadikt]]. ''De røde draaber'' er et modernistisk [[drama]] i fire akter som starter med en fest til ære for kjemikeren og vitenskapsmannen Odd Berg. Med sin forskning har han gjort det mulig å åpne en fabrikk i hjembyen, men han hjemsøkes av tvil til sitt eget prosjekt.<ref>[https://radio.nrk.no/program/MKTT51000051 ''De røde draaber'' som hørespill]</ref> [[Carl Nærup]] beskrev det som et «ufriskt og uklart arbeide» da det ble utgitt som bok på Gyldendal i 1897, men Obstfelder sendte boken til Ibsen som svarte at stykket «fængsler og interesserer mig». Stykket handler om jakten på de røde dråpene, en åndelig substans som skjuler seg i materien, men gradvis erstattes av ikke-åndelig [[mekanikk]]. Obstfelder kontaktet [[Johanne Dybwad]] om rollen som Lili, men stykket ble refusert av både [[Christiania Theater]] og Det Frie Theater i København. Først i 1928 ble det satt opp på [[Agnes Mowinckel]]s [[avantgarde]]teater Balkongen i Oslo, til sprikende anmeldelser.<ref>«Kontroversielt fjøsstell», ''[[Morgenbladet]]'' 8. november 2013</ref> 

Han skrev dessuten et dypt personlig verk, ''En prests dagbog'', som ble utgitt kort etter hans død. Den uferdige boka regnes som hans hovedverk ved siden av ''Digte''. Den preges av dyptgripende sannhetssøken og erkjennelsestrang.