Redigerer Siegfried Wolfgang Fehmer (avsnitt)

=== Rettsoppgjøret ===
Da [[Anne Marie Breien]]s far ble arrestert for motstandsarbeid, kontaktet hun Fehmer som etter hvert satte faren hennes og flere andre fanger fri, deriblant [[Sigurd Evensmo]]. Breien og Fehmer holdt kontakten etterpå, og ved kapitulasjonen 8. mai 1945 etterlot han hunden sin i hennes varetekt.<ref>Hatledal, Kristin: «Anne Marie Breien» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 2. desember 2022 fra [https://snl.no/Anne_Marie_Breien]</ref> Selv flyktet Fehmer fra Oslo og forsøkte å gjemme seg som [[menig]] blant de tyske [[krigsfange]]ne på [[Haslemoen]],<ref>[http://www.nrk.no/ho/vil-verne-om-ukjent-krigshistorie-1.11735916 Prøver å redde bygdas ukjente krigshistorie], nrk.no 3. juni 2014</ref> men ble avslørt i [[fangeleir]]en. To [[Milorg]]karer avlyttet [[telefon]]en, og Fehmer ble tatt fordi han bekymret seg for hunden sin, Spock, og ringte for å høre hvordan det gikk med ham. Fehmer ble ført til [[Akershus festning]] der han satt fengslet i nesten tre år. I fangecellen fikk han besøk av både Max Manus og [[Gunnar Sønsteby]], og fortalte dem om sitt arbeid. Han lyttet også interessert til Manus' historier. Fehmer skrev i 1946 [[manuskript]]et ''Meine Tätigkeit bei der geheimen Staatspolizei: Erlebnisse, Erfahrungen, Erkenntnisse'', en av de beste kildene som finnes til Gestapos aktiviteter i Norge.<Ref>T. Nordseth-Tiller og A. Moland: ''Max Manus - film og virkelighet'' (s. 161)</ref>

Selv om det var utvilsomt at Fehmer hadde vist seg hjelpsom mot en del fanger, ble han dømt til døden i [[Eidsivating lagmannsrett]] 27. juni 1947. Som leder kunne han ikke få mildere straff enn sine underordnede. Fehmer sa seg skyldig i de fleste av anklagene, men fremholdt at han hadde ansett tortur som berettiget når Tysklands sikkerhet var truet. Den 24. februar 1948 ble han av [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] dømt til døden for krigsforbrytelser, mens to av høyesterettsdommerne tok dissens og ville la ham slippe med livstidsstraff, for «''når man skal bedømme den enkelte underordnede tyskers straffskyld, kan man ikke lukke øynene for at det er denne oppfatning han er vokset opp i, den som hans lands myndigheter hevder, og den som selv er og føler seg forpliktet til å legge til grunn for sin tjeneste.''»<ref>[[Berit Nøkleby]]: ''Krigsforbrytelser'' (s. 118-19), Pax forlag, Oslo 2004, ISBN 82-530-271-9</ref> 

Han ble [[Arkebusering|henrettet ved skyting]] på Akershus festning 16. mars 1948.