Redigerer Schengen-avtalen (avsnitt)

==Tilgrunnliggende prinsipper==

[[Fil:OffeneGrenzeNiederndorf-Oberaudorf.jpg|thumb|300px|En Schengen-grense i nærheten av [[Kufstein]] mellom [[Tyskland]] og [[Østerrike]]: Trafikkøyen markerer stedet hvor en kontrollpost ble revet i 2000.]]
Før [[første verdenskrig]] kunne man reise fra [[Paris]] til [[Moskva]] uten pass.<ref>{{Kilde www|url = http://www.csmonitor.com/2004/0802/p06s03-woeu.html|tittel = Hot topic in Germany: aggression in World War I|besøksdato = 2007-12-23|utgiver = [[CS Monitor]]|dato =2004-02-08}}</ref> Denne friheten opphørte med krigen, selv om flere lokale frisoner ble etablert. Etter [[Irland]]s uavhengighet fra [[Storbritannia]] i [[1922]] kunne man reise fritt mellom landene, uten [[pass]] (identitetskort eller pass trengs for flyreiser siden 1997). Mellom [[Norge]], [[Sverige]], [[Danmark]] og [[Finland]] har det likeledes vært passfrihet siden [[1952]], lovfestet ved [[den nordiske passunionen]] i [[1954]].

Slike frisoner var likevel unntaket fra regelen. For å krysse grensene mellom land i Europa behøvde man et pass. I mange land var det også påkrevet med egne visum. Et enormt nettverk av grenseposter i Europa forårsaket forsinkelser og økte utgifter for handel og turisme.

Etter traktatens iverksettelse, ble grenseposter mellom deltagerland stengt, og ofte revet. Biltrafikken blir ikke lenger forsinket; passasjerer som reiser med bil, båt, jernbane og fly trenger ikke å identifisere seg med pass eller visum når de krysser grensene. Borgere i land utenfor [[EU]] og [[EØS]] som reiser i Schengen-området som turister og forretningsmenn, behøver et ''Schengen-visum'' som utstedes av ambassaden eller konsulatet i det Schengen-landet de ønsker å besøke først. Etterpå kan de uhindret besøke et hvilket som helst Schengen-land.

Borgere i "tredje-land", utenfor EU<ref name=art2/>, som har oppholdstillatelse i en Schengen-stat, kan fritt oppholde seg i og reise til en annen Schengen-stat i en periode på opptil 3 måneder.<ref>Artikkel 21 i Schengen-traktaten.</ref> For lengre opphold, kreves spesiell tillatelse fra det respektive landet. Personer utenfor Schengen-området, som har en langvarig oppholdstillatelse i et medlemsland, kan, under visse omstendigheter, tildeles retten til å bosette seg i andre medlemsland.<ref>{{Kilde www
 |url = http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/site/en/oj/2004/l_016/l_01620040123en00440053.pdf
 |tittel = Council Directive 2003/109/EC concerning the status of third-country nationals who are long-term residents
 |besøksdato = 21. desember 2007
 |forfatter = 
 |utgivelsesdato = 23. januar 2004
 |format = [[PDF]]
 |verk = 
 |utgiver = 
 |sider = 
 |språk = 
 |doi = 
 |sitat = 
}}</ref>

Schengen-landene samarbeider om å kontrollere og overvåke områdets ytre grenser, gjennom en avtale som kalles ''Schengen-grensens kodeks''.<ref>{{Kilde www
 |url = http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/site/en/oj/2006/l_105/l_10520060413en00010032.pdf
 |tittel = Regulation (EC) No 562/2006 of the European Parliament and of the Council of 15 March 2006 establishing a Community Code on the rules governing the movement of persons across borders (Schengen Borders Code)
 |besøksdato = 21. desember 2007
 |forfatter = 
 |dato = 13. april 2006
 |format = 
 |verk = 
 |utgiver = 
 |sider = 
 |språk = 
 |doi = 
 |sitat = 
}}</ref> Artikkel 7 krever en minimum-sjekk av personer som krysser de ytre grensene, deriblant identifikasjonspapirer og reisedokumenter. Borgere fra "tredje-land", utenfor EU<ref name=art2>Artikkel 2 i Schengen-traktaten.</ref>, som krysser grensene, må gjennomgå en omfattende undersøkelse, som også omfatter alle adgangskrav (dokumentasjon, visum, yrkesmessig status, hvordan de tjener til livets opphold, og mulig utestengelse av sikkerhetshensyn).