Redigerer Sanskrit (avsnitt)

=== Vedisk sanskrit ===
{{utdypende|Vedisk sanskrit}}
Den eldste identifiserte sanskrit-teksten er ''[[Rigveda]]'' (ऋग्वेद; «versenes eller hymnenes viten»), en samling hymner som sannsynligvis nådde sin nåværende form mellom 1500 og 1000 f.Kr. Språket i ''Rigveda'' og andre tekster fra perioden kalles vedisk eller vedisk sanskrit og er mer arkaisk enn den senere utviklingen klassisk sanskrit. Vedisk sanskrit skiller seg fra klassisk sanskrit på enkelte områder innenfor [[fonologi]], [[ordforråd|vokabular]], [[grammatikk]] og [[syntaks]]. Vedisk sanskrit skiller seg også ut med et [[Substrat (lingvistikk)|substrat]] fra kilder som ikke er indoeuropeiske, identifisert som [[dravidiske språk]] og [[munda-språk]].

Vedisk sanskrit gjennomgikk likevel en språklig utvikling i løpet av de omkring tusen årene språket var i bruk. Fem kronologisk distinkte dialektfaser i språket kan identifiseres, og gjenspeiler ulike tidsepoker i Indias litteraturhistorie.

''Rigvedisk'' sanskrit utgjør den første fasen og inneholder mange [[indoiranske]] elementer, både i språk og innhold, som ikke er til stede i andre vediske tekster. Språket står [[gammelpersisk]] og [[avestisk]] meget nær. Et par ord i vokabularet kan også være beslektet med [[sumerisk]] i form av et [[Substrat (lingvistikk)|substrat]], og er av noen tolket som etterlatenskaper av [[harappaspråket]] i den gamle [[Induskulturen]]. Dette gjelder det sumeriske ordet ''[[meluhha]]'', som kan være beslektet med sanskrit ''[[mleccha]]''. Sanskritprofessoren [[Michael Witzel]] har foreslått at det sumeriske ordet ''GIŠšimmar'' (en type trær) har sammenheng med de ''Rigvediske'' ordene ''śimbala'' og ''śalmali'', som også er navn på trær.<ref>Klaus Karttunen og Petteri Koskikallio (red.) Vidyarnavavandanam. Essays in Honour of Asko Parpola. 2000, Studia Orientalia, utgitt av det finske Or. Soc. 94, side 497-508. Se også Witzel, [http://compling.ai.uiuc.edu/2007Workshop/Slides/witzel.doc The language or languages of the Indus civilization]   {{Wayback|url=http://compling.ai.uiuc.edu/2007Workshop/Slides/witzel.doc |date=20110720084908 }}, juli 2007.</ref>

Rigvedisk hadde et [[tonelag]], som skilte det fra enstavelsestoner i klassisk sanskrit. Vi finner tonelag i mange språk. Tonelaget i [[østnorsk|sørøstnorsk]] versus enstavelsestoner i nordnorsk er et illustrerende eksempel i våre mer hjemlige breddegrader. Den vediske aksent er av sanskrit-grammatikere delt inn i de tre faser ''udātta'' «hevet», ''anudātta'' «ikke hevet», og ''svarita'' «fallende». ''Udātta'' tilsvarer den nedarvede [[urindoeuropeisk aksent|proto-indoeuropeiske aksent]], slik den er rekonstruert innenfor det proto-indoeuropeiske urspråket. I translitterasjoner er ''udātta'' vanligvis markert med en [[akutt aksent]], mens ''anudātta'' ([[gravis]]) og ''udātta'' ([[cirkumfleks]]) er umarkerte. I den første [[pada (fot)|pada]] av [[Rigveda]] finnes åtte toner i [[translitterasjon]]en:
{| class=wikitable style="text-align:left;"
|- bgcolor="#ffeedd" 
|
agnim īļe purohitam
|
''Jeg lovpriser [[Agni]], ypperstepresten. ''<br />
|}

som har intoneringen

A-U-S-A-A-U-S-A (A=anudātta, U=udātta, S=svarita)
eller ikonisk fremstilt:

:{{mono|1=_¯\__¯\_}}

I de senere uttaler av vedisk sanskrit er antallet ord med den uavhengige svarita-vokalen på korte vokaler såpass marginale, at vi ikke lenger snakker om noe typisk [[tonespråk]].

''Mantraspråket'' utgjør neste fase, og omfatter både mantra- og prosaspråket i ''[[Atharvaveda]]'', ''[[Khilani]]'', ''[[Samaveda]]'' (hvorav 75 mantraer ikke finnes i Rigveda), og mantraene i ''[[Yajurveda]]''. Det ''Rigvediske'' ordet ''viśva'' som betyr «all» eller «alt-», er endret til ''sarva'', og ''Rigvedisk'' ''kṛno-'', «å gjøre eller lage», er endret til ''kuru-'', som senere ble ''kar-'' i klassisk sanskrit. Denne perioden tilsvarer [[kongedømmet kuru]] i det nordlige India og samsvarer arkeologisk med [[den svart- og rødmalte keramikk-kulturen]] fra det 12. til det 9. århundre f.Kr. På denne tiden opptrer [[jern]] i det vestlige India, og omtales i ''Atharaveda'' som tilsynekomsten av ''śyāma ayas'', «det sorte metallet».

Samhita-prosaen fra 1100 f.Kr. til 800 f.Kr. markerer begynnelsen på samlingen av den vediske kanon.  Denne fasen preges blant annet av opphøret av [[injunktiv]] og  [[grammatisk modus|grammatiske modi]] av [[aorist]]. Kommentarene til «den sorte» ''[[Yajurveda]]'' tilhører denne perioden.

Brahmana-prosaen fra 900 f.Kr. til 600 f.Kr. er fjerde fase i språkets utvikling. Den omfatter ''[[brahmana]]ene'', kommentarer til de fire Vedatekstene, så vel som ''[[Aranyaka|āraṇyakas]]'' og de eldste av ''[[upanishadene]]'' &ndash; ''[[brihadaranyaka upanishad|bṛhadāraṇyaka upanishad]]'', ''[[chāndogya upanishad]]'' og ''[[jaiminiya upanishad brahmana]]''.

Sūtra-språket utgjør den femte og siste fasen av Vedisk sanskrit og fører frem til omkring 500 f.Kr. Denne fasen omfatter ''[[śrauta sutras]]'', ''[[grhya sutras]]'', ''[[katha upanishad]]'' og ''[[maitrayaniya upanishad]]''. ''Dharma sutras'', ''shulba sutras'' og de resterende upanishadene er post-vediske og tilhører den klassiske perioden.

Omkring 500 f.Kr. bidro både kulturelle, politiske og språklige faktorer til slutten på den vediske perioden. Utformingen av det vediske ritualet nådde sitt høydepunkt, og samtidig oppstod det nye bevegelser i det indiske samfunnet. [[Vedanta]] og [[buddhisme]]n vokste frem, og i sine tekster benyttet de seg hovedsakelig av det folkelige målet [[pali]], i stedet for sanskrit. [[Dareios I av Persia]] invaderer Indusdalen og det politiske senter for de indoariske kongedømmene ble forflyttet østover til [[det nordindiske lavlandet]]. På denne tiden ordnet også grammatikeren [[Pāṇini]] grammatikken til det som er kjent som klassisk sanskrit.