Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

=== Lappekodisillen ===
[[Fil:Lappekodisillen, side 22–23.tif|mini|Første side av [[Lappekodisillen]].]]

I forbindelse med grensetraktaten i september 1751 ble [[Lappekodisillen]] vedtatt samtidig. Den skulle sikre samene rett til fri ferdsel og overflytting av rein mellom landene. For fremtiden måtte samene velge statsborgerskap og således være skattepliktige i et av landene. Om reinen deres beitet i områder over grensen de ikke var tilhørende i, skulle det betales leie. Hvert av landene skulle administrere samenes rettigheter og det skulle i praktisk skje med ''lappelensmenn''. Til disse skulle samene innrapportere antall samer som passerte grensen og antallet rein de forflyttet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} 

Samene i Indre Finnmark måtte etter 1751 tilpasse seg nye myndighetspersoner, både når det gjaldt kirkeliv og rettsvesen. De norske fogdene kjente de fra før, men etter nyordningen skulle disse også håndheve lov og orden. Ellers ble det ikke store endringer av nomadetilværelsen deres. Imidlertid ville de norske myndighetene ha bedre kontroll med handelen, og i den forbindelse ble vintermarkedet i [[Kautokeino]] avviklet. Alta skulle heretter være markedsplass for innlandssamene. Det hadde også stor betydning at rettsmøtene i Kautokeino og [[Karasjok]] ble avskaffet i 1763 og overført til Alta. Det som gikk tapt med nyordningene, var sterk lokal representasjon på laveste rettsnivå, slik som det var med det svenske rettssystemet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=81–82}}

Ikke bare skulle overflytting av reinflokker tillates, de skulle mottas med vennlighet, beskyttes og hjelpes til rette. Disse reglene skulle gjelde selv i krigstider. Flyttsamene skulle altså betraktes som nøytrale i en eventuell fremtidig krig.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Lappekodisillen fremmet storreindrift med lange sesongflyttinger. Samene betalte en liten avgift som ga fritt leide til omtrent ubegrenset flytting til høyfjells- og kystbeite i Nord-Norge, samt vinterbeite i svenske og finske skoger. Fra tidligere var det på norsk side kun akseptert flytting av rein til fjellene øst for bebodde områder.{{sfn|Berg|2003|p=64–66}} Det var få mennesker som bodde i kyststrøkene i Finnmark og dermed også lite utviklede utmarksnæringer. Dermed kunne reindriften ekspandere, noe som myndighetenes tallmateriale viser. I 1799 ble det anslått at antallet rein i Finnmark var 60–{{nowrap|70 000}}, noe som viser at det var blitt en betydelig næring.{{sfn|Berg|2003|p=67}} De som følte seg fortrengt av denne utviklingen var fastboende reineiere med få dyr. En kjenner til at samer i finnmarksfjordene og skogsbygdene i Finland klagde på at de store reinflokkene skadet deres høstingsjordbruk og reindrift.{{sfn|Berg|2003|p=64–66}}

I 1750- og 1760-årene kom det klager over svenske samer som lot sine reinsdyr beite på innmark i Troms. Amtmannen anbefalte at bøndene i slike tilfeller kunne skyte ned rein, uavhengig av om reinen var eid av norske eller svenske samer. Von Mangelsen, som hadde vært med på utformingen av både grensetraktaten og Lappekodisillen, protesterte på amtmannens forslag og påpekte at så lenge grensetraktaten gjaldt ville dette være juridisk umulig. Mangelsen sa videre at alle parter må være medmenneskelige med samene: «til denne fattige Nations Conservation.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}}

Lappekodisillen består av 30 paragrafer og er fortsatt en del av Norges lover.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=79–81}} Arbeidet bak Lappekodisillen var grundig, og har for ettertiden gitt interessant innsikt i samenes levesett og hvordan reinflyttingen ble foretatt på midten av 1700-tallet.{{sfn|Berg|2003|p=64–66}} Den har av historikere bitt trukket frem som et eksempel på den høye rettskulturen mellom de nordiske statene. At urbefolkningens interesser ble tatt så mye hensyn til, viser opplysningstidens idealer. Juristene som stod bak kjente til det rettsfilosofiske grunnlaget som juristene [[Samuel von Pufendorf]] (1632–1694) og [[Hugo Grotius]] (1583–1645) hadde utviklet. Tankegangen bak var at alle  folkeslag hadde visse rettigheter, uavhengig av om de tilhørte den europeisk kulturkrets eller ikke. Eller som Schnitler oppsummerte: «Den Lappiske Nation har i ældgamle Tider været et fritt Folk, indtil Naboerne, de Norske, Svenske og Novhorodske Russer havet tvunget dem til, at være Skatt-Skyldige.»{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}