Redigerer Sagalitteratur (avsnitt)

=== Aristokratisk litteratur ===
[[Fil:Snorre-sturlasson.jpg|thumb|Snorre Sturlasson, kanskje den største sagaskribenten, portrettert av [[Christian Krohg]].]]Island lå i Europas ytterkant, men var aldri isolert. I løpet av [[1100-tallet|1100-]] og [[1200-tallet]] vokste det fram et litterært miljø – Islands «lærde tidsrom». Forfatterne tilhørte den islandske overklassen. På de fleste gårdene var det prestelærde høvdinger, «[[gode]]r», det vil si både høvding og prest. Disse hadde del i tidens europeiske åndsliv og dens vitenskapelige litteratur via Norge og direkte. De sto fram som verdslige ledere av sine områder og «godord» samtidig som de var forlengelsen av den gamle ordningen med å lede blotingen. Gode betyr å være «den som talte med gudene». Enkelte av sagaene vitner om at de islandske sagaskriverne forsøkte å skape en syntese av sin egen kristne tro og den gamle hedenske tradisjonen. Paradokset var at da hedenskapen og [[Norrøn mytologi|åsatroen]] ble fjernet betydde det samtidig at forfatterne mistet grunnlaget for sin egen diktning.

Noen av forfatterne har sannsynligvis også studert i Europa. Et eksempel på direkte kontakt var at Snorre Sturlasson ble tatt vel imot av [[Skule Bårdsson|hertug Skule]] og kong [[Håkon Håkonsson]] i Norge og formynderregent [[Birger jarl]] i [[Sverige]]. «Det ble skrevet avhandlinger om grammatikk, astronomi og geografi; det ble oversatt eller kompilert verker om tidsregning og legekunst, og man oversatte prekener, helgenbiografier og latinske historieverker.»<ref>Harald og Edvard Beyer, ''Norges litteraturhistorie'', Oslo 1978, side 37.</ref> Mange av de litterære verkene hadde direkte impulser fra europisk, kontinental litteratur. Litteraturforskningen har påvist atskillige spor av forfatternes belesthet, men samtidig framtrer sagaene i sin helhet som en selvstendig litterær bedrift.

Sagaskrivningen var ikke bare realistisk og faktisk historieskrivning, men også en dyrkelse av høviske idealer om hvordan menn og kvinner skulle opptre. I slutten av perioden, når forfatterne skriver om samtidens hendelser i [[Sturlungatiden]], oppkalt etter tidens mest betydningsfulle slekt, endrer dette seg markant. I ''[[Sturlunga saga]]'' hvor største delen var skrevet av et prominent medlem av slekten selv, [[Sturla Tordsson]], er det påfallende i hvilken grad de høviske detaljene mangler. Her er det få bevingede ord og stutte beskrivelser av «kløvde skaller», men omfangsrike og nær motbydelige detaljer om hvordan man gjentatte ganger hamrer løs på en mann som ligger nede, gjerne flere om gangen. Det er kanskje et sannferdig bilde på Sturlungatidens moralske forvirring hvor medlemmer innen samme slekt dreper hverandre, slik eksempelvis Snorre Sturlasson ble drept av sin egen svigersønn.

I slutten av sagaskrivningens gylne tidsalder flyttes også mye av skrivningen over i klostrene, og fra [[aristokrati]]ske ættesagaer og opphøyde kongesagaer vendes fokuset over til religiøs sagaskrivning.