Redigerer Sadeq Hedayat (avsnitt)

=== Humor ===
[[Image:Sadeq-hedayat-le-pere-lacha.jpg|thumb|Graven til Sadeq Hedayat, Père Lachaise Cemetery, Paris.]]
Hedayats ettermæle og karakteristikker alle nyanser mellom gråtoner og beksvart. Han blir betegnet som en dyster og melankolsk person, men med et stort hjerte for dyr. Men han hadde også en mørk humor, i hans væremåte og som han tok med seg inn litteraturen. 
"Så heldige dere har vært!" sier hovedpersonen i "Begravet levende" om de døde, som ligger i kistene ved gravlunden hovedpersonen befinner seg på. Nevøen hans, [[Jahangir Hedayat]], skriver i ''Sadeq Hedayat: His work and his wondrous world'' om en scene i et selskap hos foreldrene hans, der en kvinne spør Sadeq ut om: "Hvordan greier greier du å skrive slike fantastiske, vidunderlige historier?" Så svarer han: "Det er veldig enkelt, frue. Jeg bruker penn og papir" Kvinnen ble ikke avskrekket: "Selvfølgelig gjorde du det; men jeg vil gjerne vite hvordan du klarer å skrive så mye interessant." Så svarer han hånlig, i håp om å få avslutte samtalen: "Vel, du forstår frue, det har seg nemlig slik at jeg har pendiaré. Så snart jeg legger den på et ark, holder den det gående." 

Som denne scenen så eksemplarisk skisserer er en forfatter, som baserer seg med underfundig humor lener seg mot satire. Et av han mest satiriske verk er ''Hajji Aqa'', som er et nærmest nådeløst angrep på ledende konservative politikere. Andre er ''Sag-e Velgard'' og ''Tup-e morvarid''. ''Tup-e morvarid'', som er hans siste satire, er hans siste novelle, harselerer han med religion, litteratur og litteratur. Satiren gjenspeiler, mest av alle hans verker, intense sinne og ‘verfremdung’ – fremmedgjøring.
Sammen med ‘firergruppen’ – ''Rab’eh'' – som inkluderte [[Mojtaba Minovi]], [[Bozorg Alavi]] og [[Masud Farzad]]. I periferien av gruppen befant også [[Mohammad Moqaddam]], [[Zabih Behruz]] og [[Shin Partou]]. De var modernister, som kritiserte den etablerte intelligentsiaen i [[Teheran]] for [[tradisjonalisme]] og [[klassisisme]] i dens [[ideologi]]. Ganske motsigende, var ''Rab’eh'' og co. forkjempere av arianisme og modernitet, mens de var underdanige ovenfor staten.

Sadeq Hedayat var en mann som hadde viet livet sitt litteratur og kunst og hadde sterk interesse for vitenskap og hadde stor innflytelse på utviklingen av antropologi som akademisk gren i [[Iran]]. En kan si at han var en klassisk dannet akademiker, som var lidenskapelig opptatt av tankegods og dens kraft. Han ofret en karriere innen bank, tannlegestudier og et ekteskapelig liv for å forbli kunstner og forfatter. En kan si at han levde et bohemsk liv i ånden. Men nesten hele livet sitt bodde han hjemme hos foreldrene sine, som kan synes å være motstridende et bohemsk liv. Han var en melankoliker og pessimist med et nihilistisk verdenssyn, men hadde mye humor, som han brukte med en fandenivoldsk holdning mot politikere.

Det var ikke før på slutten av [[1940-tallet]] han ble tatt inn i varmen av [[Teheran]]s intellektuelle og ble en kjendis . Han måtte tåle kritikk fra sine litteraturkollegaer, som kaller han for en ‘smålig, borgerlig og demoraliserende forfatter’, som kalte hans verk for ‘svart litteratur’.  Det gjorde at flyttet tilbake til [[Paris]] og tilbragte sine siste dager der.