Redigerer Søren Kierkegaard (avsnitt)

=== Kirkestormen (1855) ===
Allerede i 1846 hadde Kierkegaard ment å avslutte sin forfattergjerning og trekke seg tilbake som landsbyprest, men planen ble veltet da han ble latterliggjort av ''Corsaren''. Han følte seg nå som eneren som forfølges, hånes og lider, og følte et kall til å bli i byen for å fortelle samtiden hva kristendom er. Han tok Kristus som forbilde, dvs. et liv i lidelse, i konflikt med verden og samtid, fordi «''kjærlighet til Gud er hat til verden''». Samtidig forsoner Kristus seg med den som innrømmer at han ikke kan leve opp til et slikt krav. Kristi etterfølger er et sannhetsvitne som tror, dvs. «''blir samtidig med Kristus''». Kristendommen var gjort mild og overkommelig: «''Det å være kristen er blitt et intet, en narrestrek, noe som enhver uten videre er.''» Han mente at [[Jacob Peter Mynster|biskop J.P. Mynster]] burde innrømme at offisiell kristendom hadde fjernet seg langt fra idealet i [[Det nye testamente]]; men biskopen avviste ham helt og erklærte at Kierkegaard drev «''en vanhellig lek med det hellige''». I januar 1854 døde biskop Mynster. Ved [[bisettelse]]n holdt professor [[Hans Lassen Martensen|H.L. Martensen]] som Kierkegaard foraktet som en tilhenger av [[Hegel]], en minnetale der han kalte biskopen et «sannhetsvitne».<ref>[[Martin Schwarz Lausten]]: ''Danmarks kirkehistorie'' (s. 245-46), forlaget Gyldendal, 1983, ISBN 87-00-74472-7</ref> 
[[Fil:KierkegaardGrave.jpg|thumb|Søren Kierkegaards grav på [[Assistens Kirkegård (København)|Assistenskirkegården i København]].]]
Kierkegaard brøt sin taushet etter nesten fire år da han hørte dette. Den 18. desember 1854 inneholdt ''Fædrelandet'' en artikkel av Kierkegaard: «''Var Biskop Mynster et sannhetsvitne, et av de rette sannhetsvitner – er dette sannhet?''» Det ble innledningen til «kirkekampen» eller «kirkestormen» i 1855, hvor Kierkegaard polemiserte voldsomt og [[sarkasme|sarkastisk]] mot kirken og dens [[presteskap]], først i avisartikler og deretter i sitt eget [[flyveblad]] ''Øieblikket''. Han som hadde levd som en filosof, lest av få og forstått av færre, angrep nå i et lettforståelig, fengende språk og den beiskeste [[satire]] samtidens kristendom: «''At jeg, kristelig, har rett, ja, derom er jeg evig forvisset...Om publikum, bladene, [[Satan]] selv vil reise seg mot meg; det skal ikke gjøre min rett tvilsom...''» Midt under denne kampen falt han bevisstløs om på gaten, og på dødsleiet nektet han å tilbakekalle noe. Han erklærte at han hadde fullført sitt oppdrag, mens hans bror, biskop Peter Christian Kierkegaard (1805-88),<ref>[https://gravsted.dk/person.php?navn=pckierkegaard «P.C. Kierkegaard»]</ref> mente at Søren var «[[ekstase|ekstatiker]]», ute av seg selv. Også biskop Martensen og andre mente at det mot slutten av livet inntraff en sykelig avsporing av tankene hans. Andre så det som en konsekvent avslutning på forfatterskapet hans. Motstanden mot ham var i starten sterkest fra [[Grundtvig]] og kretsen hans, selv om Grundtvig støttet Kierkegaards kirkekritikk. Kierkegaard på sin side hadde forberedt et oppgjør med Grundtvig, som han beskrev som «''et vrøvl''»; men dette rakk han ikke.<ref>Martin Schwarz Lausten: ''Danmarks kirkehistorie'' (s. 246-47)</ref>

Søren Kierkegaard ble begravet fra [[Vor Frue Kirke (København)|København domkirke]], der han ofte var innom. Utenfor kirken har biskop Mynster og biskop Martensen fått hvert sitt minnesmerke,<ref>[https://www.alamy.com/frue-plads-university-of-copenhagen-copenhagen-zealand-denmark-europe-image348996590.html Minnesmerkene på kirkeplassen, ''Alamy'']</ref> noe Kierkegaard ikke har fått.<ref>{{Kilde www |url=https://www.domkirken.dk/page/26834/s%C3%B8ren-kierkegaard-udstilling |tittel=Kierkegaard-utstilling, Vor Frue kirke |besøksdato=2023-02-01 |arkiv-dato=2023-02-01 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20230201165512/https://www.domkirken.dk/page/26834/s%C3%B8ren-kierkegaard-udstilling |url-status=yes }}</ref> Kirken var fylt med mange mennesker, flere måtte stå ute på gaten. Representanter for kirken, universitetet eller litteraturen var det ikke mange av. Stiftsprost E.C. Tryde forestod kirkehandlingen. Deretter talte broren, P.C. Kierkegaard, på familiens vegne. 

Etter høytideligheten ble kisten ført til [[Assistens Kirkegård (København)|Assistenskirkegården]]. Et stort følge gikk med. Etter jordpåkastelsen trådte Henrik Lund frem. Han var Søren Kierkegaards nevø (eldste sønn av søsteren Nicoline). Av H. Lunds tale fremgikk det at onkelen hadde vært kirkens ivrigste motstander, og at man med den kirkelige begravelsen hadde [[ran_(kriminalitet)|ran]]et ham etter døden. Henrik Lund følte at kirken som Kirkegaard i den grad hadde tatt avstand fra og gjort til latter, nå valgte å ta ham til seg, og dermed ikke utviste respekt. Etter nevøens mening var onkelen nettopp imot den «offisielle kristendoms» gudsdyrkelse.

Stiftprost Tryde forlangte en unnskyldning fra H. Lund, hvilket han fikk. Herutover fikk han ham idømt en bot på 100 [[riksdaler]].