Redigerer Ruseløkkbakken (avsnitt)

==Folkeopplysningsselskapets og Eilert Sundts undersøkelse av leveforholdene i 1855==

Presten og samfunnsforskeren [[Eilert Sundt]] og medarbeidere undersøkte i 1855 bolig- og leveforholdene for 150 familier i Pipervika og 144<ref>I Christophersen er det i punkt 7b på side 8 oppført 114, men det må være feil, og tallet 144 står i 7c.</ref> på Ruseløkkbakken gjennom registrering og intervjuer, og i 1858 utkom ''Om Piperviken og Ruseløkbakken. Undersøgelser om Arbeiderklassens Kaar og Sæder i Christiania.''<ref>H.O. Christophersen: ''Eilert Sundt : en dikter i kjensgjerninger''. Oslo: Gyldendal, 1962, side 189. ISBN 82-05-11852-3.</ref>

Bakgrunnen var en interesse for almueskolen i [[Selskabet for folkeoplysningens fremme|Selskabet til Folkeoplysningens fremme]], der Sundt i 1856 etterfulgte [[Hartvig Nissen]] som formann. Skoledebatten i selskapet dreiet mot behovet for å vite mer om hvordan de familiene som skoleungdommene tilhørte, hadde det, og hvordan de evnet å støtte opp om skolearbeidet. Selskapet valgte to strøk dominert av arbeidere og håndverkere, [[Pipervika]] og Ruseløkkbakken. E. Iversen, student og forstander ved [[Toftes Gave]], et barnehjem i Munkedamsveien, gjorde husbesøkene og intervjuet alle familier med barn i skolepliktig alder. Sundt bearbeidet materialet og i 1858 ble det publisert som tilleggshefte til selskapets blad [[Folkevennen]].<ref>Christophersen, side IX–X.</ref>

Som sosiologisk undersøkelse kan den rent teknisk tjene som mønster, og hevder seg godt blant mange slike undersøkelser som publiseres i dag, skrev kriminologen [[Nils Christie]] i 1953.<ref>[https://www.nb.no/items/1278d0516872550c07915089c683cf2b?page=35&searchText=rusel%C3%B8kbakken  Nils Christie: ''Eilert Sundt som fanteforsker og sosialstatistiker''. Magistergradsforelesning, 1953, side 16.] nb.no. Besøkt 22.12.2020.</ref>

Av de 144 familiene hadde 31 kvinnelig forsørger, 22 enker og 9 «piger». Av de 113 mannlige forsørgerne var 10 av «Bestillingsmands-klassen», det vil si offentlig ansatte og næringsdrivende, 51 håndverkere og 52 arbeidere.<ref>Christophersen, side 82.</ref> Gjennomsnittlig giftealder var 26,8 år for både menn og kvinner. Av konene var 1 av 6 i arbeid for andre, mest søm og vasking, der forsørger var av bestillingsmannsklassen, 1 av 3 i håndverkerfamilier og 1 av 2 i arbeiderfamiliene.<ref>Christophersen, side 84 og 86.</ref> Av alle de 294 familiene, var det bare 37 som eide huset de bodde i.<ref name="Christophersen87">Christophersen, side 87.</ref>

Trangboddheten i arbeiderklassen er kjent fra offentlig statistikk beskrev senere i århundret: mellom 4 og 5 personer per bolig rom uavhengig av antall rom og de aller fleste arbeiderfamilier i ett- og toroms boliger. På Ruseløkkbakken og Pipervika samlet var det knapt noen arbeiderfamilie eller familie med kvinnelig forsørger som hadde mer enn ett rom, håndverkerfamilier hadde 1,3 rom i gjennomsnitt og familier i bestillingsmannsklassen 1,8 rom.<ref name="Christophersen87" /> Av alle 294 familiene hadde 83 eget kjøkken, 12 hadde ikke kjøkken, men 190 delte kjøkken med andre. Beholdningen av stoler, bord, ur, speil, gryter, stentøy, og om sengene var oppredd, ble registrert og i rundt en femtedel var situasjonen dårlig («slet»). Sundt peker på at dette henger sammen med familienes evne til å betale husleie og dermed kunne bo i rommelige og bekvemme boliger, og om mor i familien måtte arbeide utenfor hjemmet – slik som skoleprestasjon og fullføring hang sammen med om foreldrene tok barna vekk fra skolegang for å passe småsøsken eller jobbe på fabrikk.<ref>Christophersen, side 88–106.</ref>
Hver av familiene eide rundt to bøker, de aller fleste religiøse skrifter, nesten ingen alminnelig lærerike eller underholdende, skrev Sundt. På Ruseløkkbakken sto mormonerne særlig sterkt. Behovet for allmenn opplysning og underholdning ble dekket av aviser, som 9 av 10 familier av bestillingsmannsklassen holdt, 3 av 10 arbeiderfamilier og ingen familie med ugift kvinne som forsørger.<ref>Christophersen, side 107–12.</ref>