Redigerer Royal Copenhagen (avsnitt)

== Produksjon og design ==
=== Oppstarten ===
[[Fil:Den kgl. Porcelainsfabrik og Aluminia 1888.png|miniatyr|I 1884 ble fabrikken flyttet til Frederiksberg og samordnet med [[fajanse]]fabrikken [[Aluminia]].{{foto|Johan Thorsøe eller J.L. Ridter}}]]
[[Fil:Frokoststel i mahogniskrin, 1787.jpg|miniatyr|[[Frokostservise]] i [[mahogni]]skrin, laget som gave til [[amtmann]] [[Rudolph Bielke]] fra kronprins [[Frederik VI av Danmark og Norge|Frederik]] i 1787.{{foto|Nationalmuseet/Peter Danstrøm, 2001}}]]
Porselen lages av [[kaolin]] (en type [[leire]]), [[kvarts]] (knust stein) og [[feltspat|kalifeltspat]] (mikroklinperthitt) tilsatt vann, som presses vekk og blir til ei masse. Den fuktige massen blir formet, dreiet eller (fra cirka 1900) støpt, dyppet i glasur, tørket og deretter brent ved {{nowrap|900–1600°C}}. Til ovnene går det med store mengder fyringsved, som danskene måtte hente i Norge og vanligvis skipe ut fra Bragernes til København. Første brenning skjer i forglødningsovn ved cirka 900°C, hvoretter dekorasjonene påføres og deretter dyppes i glasur og brennes andre gang ved cirka {{nowrap|1400–1450°C}}.<ref name="Dorenfeldt (2000)"/> Prosessen kalles underglasurdekorert. Ved overglasurdekor dekoreres produktene etter glasering, slik at farger kan benyttes nærmest ubegrenset. Dette er en mer komplisert prosessen er mer komplisert der delene krever flere opphold i ovnen, avhengig av dekoren. Derfor blir slikt porselen også mer kostbart.<ref name="Dorenfeldt (2000)"/>

Produksjonen startet opp fra nyttår i 1776, og det hadde hele tiden vært planen at de blå underglasurdekorerte porselenet skulle være bærebjelken i bedriften. Dette var billig å framstille sammenlignet med det prestisjetunge bråketmalte overglasurdekorerte porselenet. Man forventet derfor at det blå ville selge godt.<ref name="Dorenfeldt (1998)"/> Fabrikken kopierte for det meste tyske modeller til sine serviser, spesielt serviser fra den tyske [[Meissenfabrikken]].<ref name="Dorenfeldt (1998)"/>

=== De første problematiske årene ===
I de første årene hadde imidlertid fabrikken kvalitetsproblemer med porselenet sitt, som slett ikke holdt den kvalitet de forventet. Porselenet ble ofte grått og misfarget av urenheter. Derfor ble det også solgt mye mindre enn forventet, noe som raskt førte til økonomiske problemer. For å løse de tekniske problemene ble det eksperimentert med både blåfargen og sammensetningen av massen.<ref name="Dorenfeldt (1998)"/> Den første blåfargen kom trolig fra blåfargeverk i [[Tyskland]], kanskje fra [[Sachsen]] eller lignende. I [[november]] 1776 ble imidlertid blåfarge bestilt fra [[Blaafarveværket]] i [[Modum]] (grunnlagt av Christian VII i 1776 etter funn av kobolt der i 1772), som trolig levert sin første ordre til fabrikken tidlig i 1777.<ref name="Dorenfeldt (1998)"/> De økonomiske problemene løste seg den 21. april 1779, gjennom at kongemakten overtok eierskapet for fabrikken og det økonomiske ansvaret.<ref name="Dorenfeldt (1998)"/>

Opprinnelig tok fabrikken alle råvarene den trengte fra [[Bornholm]]. Tekniske problemer med brenningen skyldtes imidlertid i stor grad at kvaliteten på [[kaolin]]leiren ikke var god nok. Kaolin ble oppdaget på [[Bornholm]] i 1755 og ble hentet derfra.<ref name="Huitfeldt (1997)"/> Det viste seg at den ikke var ren nok, og fabrikken manglet gode nok prosedyrer til å rense den selv. Porselenet ble derfor ikke alltid skikkelig hvitt, men ofte grått eller urent, og mye ble der til skrap. Da feltspat ikke fantes i store nok mengden på Bornholm ble dette etter hvert hentet fra [[Arendal]] i [[Norge]].<ref name="Madsen (1893)"/> Kritt til glasuren ble hentet fra [[Møns Klint]].<ref name="Madsen (1893)"/> Kjemikeren [[Johan Koren Blyt]] (1750–1824) fra [[Voss]]/[[Bergen]] ble i 1782 ansatt som laborant for å håndtere blandingen [[kobolt]]blåfargene,<ref name="Madsen (1893)"/> men han fratrer stillingen i 1796, fordi en annen kjemiker, [[Johan Georg Ludvig Manthey|Ludvig Manthey]] (1769–1842), som kom fra en stilling som professor i kjemi, ble ansatt i stillingen som «adjungerende kunstforstandig administrator» (teknisk leder), en stilling han anså seg godt kvalifisert for selv. Blyt ble tilbudt 50 riksdaler i lønnskompensasjon som plaster på såret, men han avslår fordi lønnsøkningen ville innbefattet at han måtte lære opp en arvtager til å blande farger, noe han anså som en personlig ervervet hjemlighet og ikke hadde noe ønske om å dele med fabrikken.<ref name="Madsen (1893)"/> Det resulterer i at han blir uvenner med Müller og slutter senere samme året, etter å ha blitt innvilget pensjon.<ref name="Madsen (1893)"/> Episoden satte trolig fabrikken noe tilbake i jobben med å finne løsningen på problemene med misfarget porselen, siden Blyt tok med seg all kompetanse rundt blandingen av blåfargene da han sluttet. Fabrikken måtte derfor finne en erstatter til laboratoriet, selv om Manthey var godt kvalifisert.<ref name="Madsen (1893)"/> Manthey avanserte siden til sjef for hele fabrikken i perioden 1801–1811.<ref name="Dorenfeldt (1998)"/>

=== Napoleonskrigene ===
I [[1790-årene]] endret behovet for dekormalere seg. Fabrikken hadde to typer malere som hånddekorerte porselenet; såkalte ''blåmalere'' og ''bråketmalere''. Rundt århundreskiftet ble det klart at de såkalte bråketmalerne ikke lenger var like betydningsfulle for produksjonen som i de første årene. I et brev til ledelsen datert 31. desember 1799 klager de sin nød. Malerarbeidene var akkordbetalt og inntektene strakk ikke lenger til for flere av dem. Malerne var også bekymret for framtiden sin ved fabrikken. Følgende ordlyd kommer fram i brevet:<ref name="Madsen (1893)"/>
{{sitat|''Nødvendigheden driver os undertegnede til at giore den Ærede Administration kiendt med vores nærværende Kaar som Broged Mahlere ved den Kongelige Porselins Fabrique.''

''I forbigangne Tiider har nogle og Tyve Personer, hvoraf vi Ti undertegnede er bleven tilbage, som alle ere Landets Born og anvendt vore bedste Aar, alle haft vores nødvendige udkomme, men nu maa føle os i den forlegenhed aldeles at blive nægtet noget at fortiene.''

''Paa Grund af løfte om bestandig Udkomme ved Fabriken har vi indskrænket os til dette vores Fag allene, og altiid viist os flittig og paapasselig, naar det har paa for¬ dret, baade Hellige Dage, ja, endog Natten, hvilket Hr. Justits Raad Muller selv kand tilstaae.''

''Heraf vil det være den ærede Administration meget indlysende, hvorledes vi maa føle os i Vores nærværende stilling, tvertimod ald formodning altsaa haabe vi den Ærede Administration vil træffe passende Midler til vores udkomme i Fremtiden.''|– Undertegnet N. Chr. Faxøe, P. Schandorff, Ormehoy, M. Ulcirichsen, L. W. Hansen, J. C. Schierbeck, A. B. Lehn, Bau, Klamer og F. L. Tricbsen.<ref name="Madsen (1893)"/>}}

I 1780 var det 28 slike malere ved fabrikken. I 1794 var imidlertid antallet falt til 22, i 1798 til 13, og i 1822 var det kun 2 igjen. Samtidig lå antallet blåmalere relativt stabilt rundt 10. Endring var nødvendig og fabrikken ansetter tyskeren [[Gustav Friedrich Hetsch|G.F. Hetsch]] som ny kunstnerisk leder fra 1828. Det fører til store endringer og oppblomstring for fabrikken.

I en tid hentet fabrikken kaolin fra [[Limoges]] i [[Frankrike]], men [[Napoleonskrigene]] satte en stopper for importen da den engelske flåten i 1807 blokkerte danske farvann. Ved et tilfelle ble også fabrikken hardt skadd av kampene, og det skal ha påført driften et tap på rundt {{formatnum:9500}} riksdaler.<ref name="Madsen (1893)"/> Verre var det imidlertid at krigen i stor grad hemmet tilgangen på råvarer. Et forslag fra desember 1808 om innskrenkninger i driften ble avvist, men i 1810 måtte den stanses nesten helt. Da var det spesielt vanskelig med ved til brensel, og i 1811 og 1812 forsøkte man derfor å bruke [[torv]] til å fyre ovnene med, men uten særlig hell. Fabrikken hadde imidlertid noe lager av fransk kaolin, men gikk trolig tomme i 1812. Kaolin måtte derfor igjen hentes fra Bornholm og resultatene ble på nytt utilfredsstillende. I 1815 ble det imidlertid bygget et nytt anlegg for slemming, og den forbedrede slemmemetoden viste seg så vellykket at fabrikken i 1817 kunne takke nei til å gjenoppta leveransene av fransk kaolin fra Limoges. Grålige og urene produkter kan allikevel sees fram mot [[1820-årene]].<ref name="Dorenfeldt (1998)"/> Danmark var imidlertid på den tapende parts side i Napoleonskrigene. Det medfører at danskekongen må avstå Norge til svenskekongen. Fabrikken taper samtidig tilgangen på billig trevirke til ovnene og kobolt til blanding av blåfargene.

=== Arnold Krogs betydning ===
[[Fil:Arnold Krog.jpg|miniatyr|175px|[[Arnold Krog]] (1856–1931) er kunstnerisk leder i perioden 1884–1916 og tar bedriften i en ny stilretning.{{foto|Nationalmuseet/Albert Schou}}]]
I mars 1884 var det slutt for den gamle fabrikken i Købmagergade og produksjonen flyttes til nye, tidsriktige lokaler på Aluminias eiendom i Smallegade på Frederiksberg, under ledelse av Philip Schou.<ref name="Dorenfeldt (2000)"/> Kun én av de gamle blåmalerne ble med til den nye fabrikken. Schou ansetter den danske kunstneren og arkitekten [[Arnold Krog]] (1856–1931) som kunstnerisk leder samme året, en stilling han tiltrer fra 1. januar 1885.<ref name="Dorenfeldt (2000)"/>

Krog viste seg snart kritisk til den produksjonen fabrikken hadde på det tidspunktet og gikk i gang med å omstrukturere og modernisere den. Han var særlig kritisk til overglasurdekorasjonen som var tilnærmet heldekkende, fordi han mente det skjulte de kvaliteter han anså som det flotteste med porselenet. Han fikk også en idé om å ta produksjonen tilbake i retning mot tiden rundt 1780, da porselenet var svakt grågrønt og urent. Krog gjorde også endringer med den musselmalte dekoren, som var eller skulle vær bærebjelken i produksjonen. Etter hvert ble også stilen på blådekoren gjort tynnere og mindre framtredende. Han tegner også «[[#«Musselmalet»|Musselmalet halvblonde]]» i løpet av de første årene, med originalen fra 1775 som utgangspunkt. Serviset blir satt i produksjon fra 1888,<ref name="Dorenfeldt (2000)"/> og det produseres fortsatt. På ettervinteren i 1887 starter også [[Porsgrunds Porselænsfabrik]] sin produksjon av porselen i Norge.

Dansk underglasurporselen vekker stor oppmerksomhet på [[Verdensutstillingen i Paris (1889)|verdensutstillingen i Paris i 1889]] og tildeles [[Grand Prix]]. Det internasjonale gjennombruddet er med det sikret. Arbeidet intensiveres i de påfølgende årene, og kulminerte med nye priser, utmerkelser og utmerkelser på [[Verdensutstillingen i Paris (1900)|verdensutstillingen i Paris i 1900]]. Det nye århundret begynner med et sug etter å igjen bryte grensene og søke etter nye idiomer for en moderne tid. På porselensfabrikken følger flere dyktige kunstnere sine egne veier. Med sin frodige og fargerike Alumina-fajanse i typisk dansk art nouveaustil, skaper Christian Joachim og Harald Slott-Møller en gullalder for dansk fajanse. Skulptøren Gerhard Henning vekker oppsikt med sine elegant raffinerte porselensfigurer, forseggjort dekorert overglasur i orientalsk eventyrmodus. I skarp kontrast melder det seg også interesse for robust steintøy, en sjanger hvor Patrick Nordström viser vei med sine banebrytende eksperimenter med steintøysglasurer. Siden 1885 har Kongelig dansk hatt butikk på [[Amagertorv (København)|Amagertorv]] i København. Den flytter nå til den gamle renessansebygningen på Amagertorv nummer 6, en rådmannsgård fra 1616, hvor den står til dags dato.

Krogs mange nye musselmalte modeller blir så populære at selv tyskerne [[plagiat|plagierer]] dem, noe den danske ledelsen ikke kan godta. Det fører til [[rettssak]]er på midten av [[1920-årene]], og Danmarks [[høyesterett]] ga fabrikken medhold i at kopiering av Krogs modeller var et [[lovbrudd]], noe som fører til [[erstatningsansvar]]. Derimot konkluderer retten med musselmønsteret er å betrakte som et felleseie alle kan benytte seg av. Det skal sies at de tyske kopiene var så like Krogs modeller at bare fabrikkmerket på undersiden kunne skille mellom originaler og kopier.<ref name="Dorenfeldt (2000)"/> Også mange andre serviser får tegnet nye deler eller blir helt omtegnet av Krog, som betydde svært mye for Royal Copenhagens renommé.<ref name="Dorenfeldt (2000)"/>

To dominerende [[stilart]]er markerer årene mellom de to [[verdenskrigene]], [[art déco]] og [[funksjonalisme (design)|funksjonalisme]]. Begge påvirker tydelig dansk porselen, selv om dette fortsatt gjennomsyres av en typisk dansk tolkning, med andre ord, tillegg av like mye sunn fornuft, menneskelighet og harmoni.

=== Etterkrigsåra og «dansk design» ===
Etter [[andre verdenskrig]] er folk mer optimistiske og ønsker seg en ny og bedre verden. Samtidig resulterer [[demokratisering]]en av samfunnet i økt bevissthet om og bredere interesse for [[dekorativ kunst]] og [[brukskunst]] generelt. Nå skal alle ha muligheten til å skaffe seg vakre og funksjonelle gjenstander. I Danmark fører dette til en definitiv stil preget av enkel letthet og naturlig eleganse. Med sine internasjonale konnotasjoner blir såkalt «[[dansk design]]» stilen på [[1950-tallet|1950]]–[[1960-tallet]], over hele verden. Dette er en stil som best beskrives som funksjonell, minimalistisk og bærekraftig. På de danske porselensfabrikkene er stilen tilpasset med stor virtuositet og kompetanse, både i [[steintøy]] og porselen. Blant periodens anerkjente kunstnere, keramikere og designere er [[Axel Salto]], [[Thorkild Olsen]], [[Gertrud Vasegaard]], [[Nils Thorsson]], [[Magnus Stephensen]] og [[Erik Magnussen]]. To serviser fra denne perioden vitner om to forskjellige parallelle designlinjer: [[billedhugger]]en [[Henning Koppel]]s servise fra tidlig i [[1960-årene]], der sjenerøse, organiske former i glanshvitt porselen antyder luksus, men forblir enkle og funksjonelle; og arkitekten [[Grethe Meyer]]s stramme, funksjonelle fajanseservise «Blue Line» – i sobergrå glasur og med en enkel blå linje, som nærmest var forutbestemt til å bli det mest populære danske serviset i et moderne formspråk.

=== Produksjonen flyttes til Thailand ===
I 2004 flyttes hele direksjonen og deler av produksjonen til [[Glostrup]]. I 2003 hadde imidlertid Royal Copenhagen startet prøver i [[Thailand]] med tanke på å flytte produksjonen til dit, siden produksjonskostnadene var blitt for høye i Danmark. Det ble etablert en mindre maleravdeling i [[Patra (Thailand)|Patra]], i provinsen [[Saraburi (provins)|Saraburi]] cirka 100 km nord for sentrum av [[Bangkok]]. Samtidig underviser to danske instruktører ti thailandske studenter, som ble hentet fra kunsthøgskolen i Bangkok, i maleteknikken de må mestre. Prøvene var en suksess og i 2004 ble det kjøpt tomt i Patra, der en mindre malerfabrikk ble satt opp. Den skulle fokusere på håndmalt porselen og var en storskalatest for malearbeidene. Også denne ble en suksess. I 2009 ble det endelig bestemt å flytte mesteparten av produksjonen til Thailand, men den endelig beslutningen om å stenge ned den danske produksjonen ble først tatt noe senere. Siden har selskapet ekspandert kraftig i Thailand, hvor staben gikk fra 60 ansatte i 2004 til 330 ansatte i 2012. Størrelsen på bygningsmassen ble økt fra {{nowrap|800 m²}} i 2004 til {{nowrap|10 000 m²}} i 2012. Alle anleggene er bygget fra grunnen av og tilpasset Royal Copenhagens spesifikke produksjonsbehov.<ref name="Bolza (2012-11-26)"/>

Selv om flere thailandske malere er ansatt, har produksjonstakten blitt redusert. Det brukes nå ekstra tid på hvert element, noe som forbedrer kvaliteten på designet. Produksjonen har også blitt bedre. I 2011 produserte fabrikken 1,8 millioner enheter med porselen, men den har en kapasitet på inntil 4 millioner enheter. I forbindelse med flyttingen til Thailand var Royal Copenhagens største bekymring behovet for å opprettholde samme kvalitetsnivå. For å gjøre dette brukes nøyaktig de samme materialene. I tillegg må hver vare gjennom en streng godkjenningsprosess før den produseres. Designene blir først gjort i Danmark og så sendt til Thailand. Et udekorert, uglasert produkt lages og sendes til Danmark for vurdering. Etter dette lages en glasert prøve uten dekorasjoner. Også dette må godkjennes. Til slutt sendes en komplett prøve med full dekorasjon til godkjenning. Først etter å ha passert dette stadiet kan full produksjon starte.<ref name="Bolza (2012-11-26)"/>

Royal Copenhagen har som målsetning å forbli i Danmark. Luksusmerket «[[#«Flora Danica»|Flora Danica]]» blir fortsatt designet og malt lokalt i Danmark. Designsenteret ligger også der, noe som sikrer at stilen og formen fortsatt beholder sin arv. Per 2012 hadde selskapet rundt 200 ansatte i Danmark. I 2008 hadde Royal Copenhagen en katalog med {{formatnum:3000}} produkter. Etter den globale finanskrisen i 2009 ble det besluttet å refokusere virksomheten. Etter dette lagerførte Royal Copenhagen rundt 750 varer. Nedskaleringen hadde som mål å styrke selskapets viktigste porselensmerker.<ref name="Bolza (2012-11-26)"/>