Redigerer Romersk Britannia (avsnitt)

=== Okkupasjon og tilbaketrekning fra sørlige Skottland ===
[[Fil:Roman.Scotland.north.84.jpg|thumb|Sørlige Skottland rundt år 84.]]
Det er ingen historiske kilder som beskriver tiårene som fulgte Agricolas tilbaketrekning. Selv navnet på hans etterfølger er ukjent. Arkeologi har vist at en del romerske festninger sør for Forth-Clyde ble bygget opp på nytt og utvidet, mens andre synes å ha blitt forlatt. Romerske mynter og keramikk er blitt funnet i innfødte bosetninger på [[det skotske lavlandet]] i årene før [[100]]. Det indikerer voksende tilpasning til Romerriket. En del av de viktigste kildene for denne tiden er inskripsjoner fra festningen ved [[Vindolanda]] i [[Northumberland]], de fleste datert til mellom 90 og 110. Disse tavlene er fargerike bevis for hvordan en romersk festning i utkanten av Romerriket fungerte med offiserenes hustruer som opprettholdt et dannet samfunn mens handelsmenn, transport og militært personell opprettholdt festningens drift og forsyninger.

Rundt år 105 ser det imidlertid ut som om et betydelig tilbakeslag i forbindelsene med [[Piktere|piktiske]] stammer (antagelig de samme som romerne kalte for [[kaledoniere]]). Flere romerske festninger ble ødelagt av brann, med menneskelige levninger og ødelagte rustninger ved [[Trimontium]] (dagens [[Newstead (Skottland)|Newstead]] i det sørlige Skottland). Det antyder at det var fiendtligheter i det minste på dette stedet. Det ligger også bevis for dette at militære forsterkninger ble sendt fra [[Germania]], og at en britisk krig uten navn i denne perioden er nevnt på gravsteinen til en [[tribun]] i [[Kyrene]]. Imidlertid kan [[de dakiske krigene]] som [[Trajan]] førte, ha resultert til troppereduksjoner eller en total tilbaketrekning fra området, og at de romerske festningene ble ødelagt av pikterne etter at romerne hadde trukket seg ut. Romerne ødela egne festningsanlegg når de ble oppgitt for at de ikke skulle falle i hendene på fienden. Uansett hva som var tilfelle her, ble grensen antagelig flyttet sørover til linjen ved [[Stanegate]] ved [[Solway Firth|Solway]]-[[Tyne (England) |Tyne]]-landtangen på denne tiden.

[[Fil:Antonine_wall.JPG|thumb|left|Rester av den antoninske mur ved Barr Hill, Twechar.]] 
En ny krise oppsto ved begynnelsen av [[Hadrian]]s regime i [[117]]: et opprør i nord ble undertrykket av [[Quintus Pompeius Falco]]. Da Hadrian nådde Britannia på sin berømte rundreise til de romerske provinsene rundt [[120]], ga han ordre om at en forsvarsmur, kjent i ettertid som [[Hadrians mur]], skulle bygges nær linjen ved Stanegate-grensen. Hadrian utpekte [[Aulus Platorius Nepos]] til guvernør. Han skulle lede dette arbeidet og førte [[Legio VI Victrix]] med seg fra [[Germania Inferior]] og erstattet den berømte [[Legio IX Hispana]] (og denne legionens forsvinning fra de historiske kildene har vært mye diskutert). Arkeologi indikerer betydelig politisk uro i Skottland i den første halvdelen av det andre århundret, og flyttingen av grensen mot pikternes område må sees i denne sammenhengen.

[[Fil:Hadrians Wall from Housesteads1.jpg|thumb|right|[[Hadrians mur]] sett fra Vercovicium.]]
I løpet av regimet til [[Antoninus Pius]] ([[138]]-[[161]]) ble den hadrianske grensen en kort periode flyttet nordover til Forth-Clyde hvor en ny mur, [[den antoninske mur]], ble bygget rundt år [[142]] fulgt av en ny militær okkupasjon av det skotske lavlandet under en ny guvernør, [[Quintus Lollius Urbicus]].

Den første antoninske okkupasjonen av Skottland ble avsluttet etter en krise i årene [[155]]-[[157]] da [[brigantene]] gjorde opprør. Med begrensete muligheter til å få forsterkninger flyttet romerne troppene sørover, og opprøret ble slått ned av guvernør [[Gnaeus Julius Verus]]. I løpet av et år ble den antoninske mur gjenerobret, men i 163 eller 164 ble den igjen forlatt. Den andre okkupasjonen skjedde antagelig i forbindelse med Antonius' anstrengelser for å beskytte [[votadiniene]] eller hans sterke ønske om å utvide Romerriket ettersom tilbaketrekningen til den hadrianske grensen igjen kom ikke lenge etter at han døde. Romerne trakk seg imidlertid ikke helt ut av Skottland på denne tiden; en stor festning ved Newstead ble opprettholdt sammen med minst syv mindre utposter minst fram til rundt 180.

I løpet av en tyveårs periode som fulgte justeringen av grensen til Hadrians mur, var Roma opptatt av hendelser på kontinentet, hovedsakelig problemer i provinsene langs [[Donau]]. Økende antall av nedgravde samlinger av mynter i Britannia på denne tiden antyder at freden ikke var blitt oppnådd. De betydelige mengdene romersk sølv som er blitt funnet i Skottland, antyder mer enn ordinær handel, og det er sannsynlig at romerne forhandlet fram fredsavtaler med å betale sølv til sine uforsonlige fiender, pikterne.

I år [[175]] kom en stor styrke av [[Sarmatere|sarmatiske]] kavalerister, rundt 5 500 mann, til Britannia for å forsterke troppene som bekjempet utallige opprør som ellers ikke er nedtegnet. I år [[180]] trengte pikterne gjennom den hadrianske mur og den kommanderende romerske offiser ble drept i det som [[Dio Cassius]] har beskrevet som den mest alvorlige krigen under regimet til keiser [[Commodus]]. [[Ulpius Marcellus]] ble sendt som ny guvernør og rundt 184 hadde han vunnet en ny fred, kun for å bli møtt av et mytteri blant sine egne tropper. Misfornøyd med Marcellus' strenghet hadde troppene forsøkt å velge en legat ved navn Priscus som egen guvernør; han nektet, men Marcellus var heldig som klarte å forlate provinsen i levende live. Den romerske hæren i Britannia fortsatte sin insubordinasjon: de sendte en delegasjon på 1500 mann til Roma for å kreve henrettelse av [[Tigidius Perennis]], en [[praetoriansk prefekt]] som de mente hadde gjort dem urett tidligere ved å løfte opp [[Ridder (romersk)|equitere]] av lavere rang til legatrang i Britannia. Commodus møtte gruppen utenfor Roma og sa seg enig i å få Perennis drept, men dette førte til at mytteristene følte seg enda sikrere i sitt opprør.

Den framtidige keiser [[Pertinax]] ble sendt til Britannia for å kvele mytteriet og hadde innledningsvis suksess i å skaffe seg kontroll. Imidlertid brøt det ut et opprør blant troppene. Pertinax ble angrepet og etterlatt som død, og ba om å bli kalt tilbake til Roma hvor han kortvarig klarte å etterfølge Commodus som keiser i år [[192]].