Redigerer Romeo og Julie (avsnitt)

== Tema og motiver ==
Man har ikke lyktes å formulere ett enkelt hovedtema som samlende for handlingen i stykket. De vanligste forsøkene på å formulere et slikt hovedtema er 
* erkjennelsen av at mennesker hverken er helt gode eller helt onde, men derimot er mer eller mindre like,<ref name="Bowling 208">Bowling (1949: 208–220).</ref> 
* å våkne opp av en drøm og bli konfrontert med virkeligheten
* farene ved forhastede handlinger
* kraften i en tragisk endelikt. 
Ingen av disse tolkningene har bred støtte som samlende hovedtema, men selv om et overliggende tema ikke kan finnes er det klart at skuespillet inneholder flere små, tematiske elementer som samspiller på komplekse måter. Flere av de som oftest blir fremhevet gjengis i det følgende.<ref>Halio (1998: 65).</ref>

=== Kjærlighet ===
{{Sitat|'''Romeo''': Har denne hånd uverdig fulgt sin trang<br />og profanert et helgenskrin nu nyss, <br />la mine lepper da gå pilgrimsgang / og sone grov berøring med et kyss<br />'''Julie''': Nei, kjære pilgrim, i den rette ånd<br />har hånden handlet. Last da ikke den!<br />At pilgrimshånd berører helgenhånd <br />blir mottatt som et kyss fra venn til venn |Akt I, Scene V<ref>Andre Bjerkes oversettelse. Originalens tekst: Romeo: If I profane with my unworthiest hand / This holy shrine, the gentle sin is this: / My lips, two blushing pilgrims, ready stand / To smooth that rough touch with a tender kiss. // Juliet: Good pilgrim, you do wrong your hand too much, / Which mannerly devotion shows in this; / For saints have hands that pilgrims' hands do touch, / And palm to palm is holy palmers' kiss.</ref>|right}}
I den grad ''Romeo og Julie'' har et samlende tema er det ung kjærlighet.<ref name="Bowling 208" /> Romeo og Julie er blitt [[arketype]]r for unge elskende og håpløs kjærlighet. 

Shakespeare drøfter i stykket flere ulike tilnærminger til kjærlighet, omtalt som en «studie i kjærlighetens vesen». Romeos formelt-høviske avstandsforelskelse i Rosalind stilles i kontrast til den intense, romantiske kjærligheten Romeo viser overfor Julie. Og det finnes flere kontrasterende holdninger til kjærligheten: Romeos kvinneidolisering mot Gregorios og Samsons mannlige erobrertrang; Mercutios reduksjon av kjærlighet til sex; og foreldrene Capulets forretningsmessige jakt på en god allianse.<ref>resonnementet i avsnittet er hentet fra Kirsti Minsaas' etterord i Aschehougs 1995-utgave; ISBN 82-03-20093-1</ref>

I sitt første møte bruker Romeo og Julie en form for kommunikasjon som ble anbefalt i mange [[etikette]]håndbøker på Shakespeares tid: [[metafor]]er. Ved å bruke metaforer om helgener og syndere kunne Romeo undersøke Julies følelser for ham på en ikke-truende måte. Denne metoden ble anbefalt av italieneren [[Baldassare Castiglione]] (som hadde blitt oversatt til engelsk). Han påpekte at hvis en mann brukte metaforer som en invitasjon kunne kvinnen late som at hun ikke forstod ham, og han kunne slå retrett med æren i behold. Julie, derimot, deltar i metaforen og utvider den. De religiøse metaforene «helgenskrin»<ref>I originalen «shrine» som kan oversettes med «relikvieskrin», «hellig sted» eller «helligdom»; Bjerkes oversettelse bruker «helgenskrin», mens Vesaas' bruker uttrykket «heilagskrin»</ref>, «pilegrim» og «helgen» var på moten i datidens poesi og det var mer sannsynlig at man ville bli forstått som romantisk heller enn blasfemisk.<ref>Groves (2007: 68–69).</ref> Lenger ut i skuespillet fjerner Shakespeare de mer kontroversielle allusjonene til Kristi oppstandelse som Brooke hadde brukt i ''The Tragical History of Romeus and Juliet''.<ref>Groves (2007: 61)</ref>

I balkongscenen lar Shakespeare Romeo overhøre Julies tale, men i Brookes versjon av historien blir hennes bekjennelse fremført i enerom. Ved å bringe Romeo inn på scenen for å lytte bryter Shakespeare med kurtisens normer. Vanligvis skulle en kvinne opptre tilbakeholden og sjenert for å la seg overbevise om beilerens oppriktige hensikter. Shakespeares brudd med denne regelen bidrar imidlertid til å øke framdriften i forholdet og i stykket: De to elskende kan hoppe over en langsom, forsiktig kurtise og raskt komme fram til å snakke rett ut om forholdet seg imellom, noe som utvikler seg til en avtale om giftemål etter at de har kjent hverandre bare en natt. 

I skildringen av selvmordet bruker Shakespeare en forestilling som har blitt beskrevet som «kjærlighetens religion».<ref>Siegel (1961: 371–392).</ref> I henhold til den vanlige katolske tro ble en som tok sitt eget liv, regnet som dømt til fortapelse, mens forestillingene om «Kjærlighetens religion» innebærer at den som døde for å være sammen med sin elskede blir gjenforent med sine kjære i paradis. Romeo og Julies kjærlighet ser ut til å bli skildret i henhold til de ridderlige kjærlighetsforestillingene fra kjærlighetens religion heller enn det katolske syn. Selv om parets kjærlighet er svært lidenskapelig, blir forholdet i tråd med tidens moral først fullbyrdet innenfor ekteskapet slik at publikum ikke skulle ta anstøt. 

Skuespillet sidestiller tilsynelatende [[kjærlighet]] og [[sex]] med [[død]]en. Gjennom historien fantaserer både Romeo og Julie, og andre rollefigurer, om Døden som en mørk skapning, og sammenligner den ofte med en elsker. Når Capulet først oppdager sin datters (fingerte) død, beskriver han det som om Døden har tatt hennes jomfrudom.<ref>''Romeo and Juliet'', II.v.38–42.</ref> Julie sammenligner senere Romeo og Døden på en erotisk måte, ved at hun omtaler kniven som om den var en fallos. Når hun tar sitt eget liv griper hun Romeos dolk, og sier «Du sæle dolk, her er di slir, rust der, og lat meg døy»<ref>engelsk tekst «O happy dagger! This is thy sheath. There rust, and let me die.»; Halldis Moren Vesaas' oversettelse; Akt 5, 3. scene; Jfr MacKenzie (2007: 22–42).</ref>

=== Skjebne og tilfeldighet ===
{{Sitat|Å, jeg er skjebnens narr!|Romeo, Akt III, scene 1<ref>engelsk tekst: O, I am fortune's fool!</ref>|right}}
Skjebnen har en sentral, men uavklart, funksjon i skuespillet. Litteraturhistorikere er uenige om hvorvidt de to unge virkelig er forutbestemt til å dø sammen eller om hendelsene finner sted som følge av en serie uheldige tilfeldigheter. De som mener at skjebnen er aktiv viser gjerne til beskrivelsen av de elskende som «lagnadsmerkte», og til «deira elskhug, dømd frå fødslen av».<ref>uttrykk fra stykkets prolog, her i Halldis Moren Vesaas' oversettelse.</ref> 

Uttrykket «[[Star-crossed lovers|star-cross'd]]» i den engelske teksten ser ut til å antyde at stjernene styrer de elskendes fremtid.<ref>Evans (1950: 841–865).</ref> [[John W. Draper]] påpeker parallellene mellom tidens tro på [[humoralpatologi|«de fire temperamentene»]] og utformingen av hovedpersonene i skuespillet. For eksempel kan Tybalt representere det koleriske temperament. Å tolke teksten i lys av temperamentene gjør at plottet i mindre grad oppfattes som tilfeldighetenes spill, slik et moderne publikum gjerne oppfatter det.<ref name="Draper 16">Draper (1939: 16–34).</ref> Andre kritikere ser skuespillet som en serie av uheldige tilfeldigheter; hos noen er denne tolkningen så dominerende at stykket ikke tolkes som en tragedie, men som et [[melodrama]].<ref name="Draper 16" /> Ruth Nevo mener at de mange tilfeldighetenes rolle i plottet gjør ''Romeo og Julie'' til «mindre av en tragedie». <!-- For eksempel, Når Romeo utfordrer Tybalt til duell, er det på impuls, men det er - etter Mercutios død - en forventet reaksjon, den forventede tingen å gjøre. I denne scenen leser Nevo som klar over farene ved å overse sosiale normer, identitet og forpliktelser. Han gjør valget om å drepe, ikke på grunn av en tragisk svakhet, men på grunn av omstendighet --><ref name="Nevo 241">Nevo (1969: 241–258).</ref>

=== Lys og mørke ===
{{Sitat|Den dominerende metaforen i ''Romeo og Julie'' er lys, i enhver tenkelig form: solen, månen, stjernene, ild, lyn, munningsild, og gløden av skjønnhet og kjærlighet. Som kontrast til lysmetaforene finnes natt, mørke, skyer, regn og tåke.|Caroline Spurgeon<ref name="Parker 663" />|right}}
Kritikere har lenge bemerket Shakespeares utbredte bruk av «lys» og «mørke» som metaforer gjennom hele skuespillet. Caroline Spurgeon tolker referansene til lys som om lyset er «symbolet på den unge kjærlighetens naturlige skjønnhet», og senere kritikere har bygget videre på denne tolkningen.<ref name="Nevo 241" /><ref name="Parker 663">Parker (1968: 663–674).</ref> Både Romeo og Julie ser på den andre som lys i et omliggende mørke. Romeo beskriver Julie som å «være lik solen», «lyser sterkere enn en fakkel», som «en juvel som glitrer i natten», og en «lysende engel blant mørke skyer».<ref>Sitater fra Andre akt, 2. scene</ref> Selv når hun tilsynelatende ligger død i graven sier han at «hennes skjønnhet / gjør krypten til en festsal full av lys»<ref>Akt 5; scene iii; «her beauty makes / This vault a feasting presence full of light»; Andre Bjerkes oversettelse.</ref> 

Julie beskriver Romeo som «dag i natten» og «Mer hvit enn nysnø på en ravnerygg»<ref>Akt 3; scene ii; «Whiter than snow upon a raven's back»; Andre Bjerkes oversettelse; Jfr også Halio (1998: 55–56).</ref> Denne kontrasten mellom lys og mørke kan utvides med andre kontrasterende tilstander: kjærlighet og hat, ungdom og elde.<ref name="Nevo 241" /> Noen ganger skaper disse sammentvunne metaforene dramatisk ironi. For eksempel er Romeo og Julies kjærlighet et lys midt i mørket av hatet rundt dem. Likevel gjør de to alt sitt sammen i natten og mørket, mens alt som har med slektsfeiden å gjøre skjer i dagslys. Dette paradokset av bilder gir atmosfære til det moralske dilemmaet de to elskende møter: lojalitet til familien eller lojalitet til kjærligheten. På slutten av historien, når morgenen er blek og solen gjemmer ansiktet i sorg, har lys og mørke vendt tilbake til sine vanlige plasser, det ytre mørket gjenspeiler det virkelige, indre mørket i familiefeidens sorg over de døde.<ref name="Parker 663" /> 

Referansene til ''lys'' i stykket er også et uttrykk for tid. Gjennom lys kan Shakespeare enkelt vise tidens gang gjennom beskrivelser av solens, månens, og stjernenes gang.<ref name="Tanselle">Tanselle (1964: 349–361).</ref>

=== Tid ===
{{Sitat|These times of woe afford no time to woo. <br /> (I disse bekymringens tider har man knapt med tid til å gjøre kur - uoversettelig ordspill)<!-- Ordspillet i den engelske teksten er endret i Bjerkes norske gjendiktning. Derfor står sitatet på engelsk -->|Fyrst Paris, Akt 3, scene 4|right}}
Tid spiller en viktig rolle i språket og handlingen i skuespillet. Både Romeo og Julie sliter for å vedlikeholde en fantasiverden der tiden ikke finnes, stilt overfor de bitre realitetene som omgir dem. For eksempel, når Romeo sverger sin kjærlighet til Julie ved månen, protesterer hun «Nei, ikkje sver ved månen, han som skifter / sitt skap kvar månad i den krins han går / om ikkje óg din elsk så hastig skifter»<ref>''Romeo and Juliet'', II.ii.109–111; HM Vesaas gjendiktning</ref> 

Helt fra begynnelsen av stykket er de elskende beskrevet som «lagnadsmerkte» noe som henviser til tro på [[astrologi]]: Man trodde stjernene styrte skjebnen til menneskeheten, og etterhvert som tiden gikk, ville stjernene fortsette etter sin kurs i himmelen, og også sette kursen for menneskelivene under. Romeo snakker om et miskunn han føler i stjernenes bevegelser på begynnelsen av historien, og når han får høre om Julies død, utfordrer han stjernenes kurs for ham.<ref name="Draper 16" /><ref>Muir (2005: 34–41).</ref>

Et annet sentralt tema er hastverk: Shakespeares ''Romeo og Julie'' foregår over en periode på fire til seks dager, i kontrast med Brookes dikt som strekker seg over ni måneder.<ref name="Tanselle" /> Kritikere som G. Thomas Tanselle mener at tid var særlig viktig for Shakespeare i dette skuespillet, siden han brukte henvisninger til ''kort-tid'' for de unge elskende, i motsetning til ''lang-tid'' for den eldre generasjonen, for å understreke deres hodestups ferd mot undergangen.<ref name="Tanselle" /> Romeo og Julie slåss mot tiden for å få deres kjærlighet til å vare evig. Til sist er den eneste måten å bekjempe tiden på en død som gjør dem udødelige gjennom kunsten.<ref name="Lucking">Lucking (2001: 115–126).</ref>

Tid er også knyttet til temaet om lys og mørke. I Shakespeares dager ble skuespill ofte fremført midt på dagen i fullt dagslys. Dette tvang forfatteren til å bruke ord for å skape en illusjon av dag og natt i sine skuespill. Shakespeare bruker henvisninger til natt og dag, stjernene, månen, og solen for skape denne illusjonen. Han lar også ofte rollefigurene henvise til ukedager og spesifikke klokkeslett for å hjelpe publikum til å forstå at tiden har skredet frem i historien. Alt i alt finnes det ikke mindre enn 103 henvisninger til tid i skuespillet.<ref>Halio (1998: 55–58); Driver (1964: 363–370).</ref>