Redigerer Roland Lengauer (avsnitt)

== Kunst ==
I sin kunst kretser Lengauer særlig om lidelsen og ondskapens problem. Han skapte sitt eget uttrykk bygd på elementer fra tysk middelalderkunst, sydtysk barokk, folkekunsten og ekspresjonismen, iblandet elementer fra den modernistiske tradisjonen han mottok fra sin lærer, den danske skulptøren [[Robert Jacobsen]]. Med disse europeiske kulturimpulsene skapte han skulpturer som var gripende, dypt religiøse og humanistiske på samme tid.

Lengauers tidlige versjoner av ”Tragisk hus” og ”Tragisk vogn” fra 1970-tallet bearbeidet lidelsene fra [[Holocaust]], samtidig som disse motivene også fikk allmenn gyldighet som metaforer for menneskets lidelse og smerte. Faren hadde en kort periode vært fangevokter i [[konsentrasjonsleir]]en i [[Dachau]]. Lengauer debuterte på [[Høstutstillingen]] i Norge med skulpturen «Madonna» i 1964, og like etter kom hans første utgave av «Ecce Homo». Skulpturen «Tragisk vogn» vant førstepris ved en internasjonal skulpturutstilling i Budapest i [[1984]].

Innimellom lettet han på det tragiske trykket ved å peke nese til the establishment, og han frydet seg over å kunne provosere: I [[1979]] stilte han ut maleriet «Gjærlandskap», en parodi på det forterpede jærlandskapet i Rogaland som så mange kunstnere etter hvert hadde redusert til en tom klisjé. I dette bildet lar Lengauer et landskap ese ut som overmoden gjærdeig som invaderer Jæren og kunsten ved å velte utover rammen som en gulgrønnblå gugge av malingsoverflod. Mange protesterte, men verket ble senere kjøpt inn av Rogaland Kunstmuseum.

I 1987 kom de første store figurene i «Korsvei”-serien, som etter hvert er vist i [[Stavanger domkirke]], [[Oslo domkirke]] og i [[Nidarosdomen]] i [[Trondheim]]. Med disse skulpturene møtte Lengauer et større publikum. Første gang «Korsveien» ble vist i Stavanger domkirke beskrev Stavanger Aftenblads anmelder Trond Borgen den som en «usminket synliggjøring av smerten, brutalt fjernet fra glansbilde-Jesus, fysisk og sanselig, påtrengende og håndgripelig». Etter hvert ga Lengauers katolske interesse for Jesu liv og lidelseshistorie, i vekselspill med motiver fra det gamle testamentet, seg uttrykk i en stor serie bronseskulpturer.

Lengauer sa ofte at håndverket foredler kunsten, og han lar alltid skulpturenes sterke uttrykk hvile på et gjennomsolid håndverk. Ikke minst var hans bruk av cire perdue-teknikken (tapt voks) til forming og støping av bronseskulpturene bemerkelsesverdig. Her fant han et smidig redskap til å kunne uttrykke ondskapens og lidelsens problem, og frelsens mysterium. Det er en frelse som for Lengauer ligger både i religionens trøstende fortelling og i kunsten selv – i den kunsten som kan fastholde et «Tragisk hus», ikke bare som et sted for onde gjerninger, men også som et symbol for menneskelig vilje til å overleve gjennom forståelsen, den innsikten som kunsten i særlige tilfeller kan gi oss.

Arve Bringsaker, intendant i [[Norsk billedhoggerforening]], sa følgende i 2006, like før Lengauers død: «Roland Lengauers karriere som billedkunstner er mangfoldig, men allikevel logisk og sammenhengende. Hans posisjon i norsk, tredimensjonal kunsthistorisk sammenheng er egenartet, men har allikevel en helt spesiell tilknytning til både vår egen og europeiske tradisjoner og sist, men ikke minst, hans personlige bakgrunn og livsløp avspeiler en del av norsk historie som få, om noen annen, billedkunstner har gitt et mer gjennomlevd uttrykk for.»

Lengauer testamenterte sine skulpturer til Stavanger by, en kunstarv som nå forvaltes av [[Rogaland Kunstmuseum]].