Redigerer Richard Neville, 5. jarl av Salisbury (avsnitt)

=== Neville og York ===
[[Fil:Pontefract Castle.jpg|thumb|300px|Maleri av Pontefract Castle fra tidlig på 1600-tallet, ved Alexander Keirincx (1640/1641)]]
[[Kongelig råd|Kongens råd]] beordret Egremont og Montagu om ikke å bryte freden og øyeblikk kom til hoffet, og parlamentet vedtok en lov at enhver herre som nektet å møte ved kongelig innkallelse skulle tape eiendom, navn og plass i parlamentet.<ref name="Richard_Luminarium"/> Likevel ble dette ignorert, og Salisbury som hadde blitt tilkalt for å holde sine sønner i tøylene, ble bebreidet for disse plagene. Da kongen ble grepet av mental sykdom fikk [[Richard Plantagenet, 3. hertug av York]] muligheten til å ta kontroll over regjeringen uten bruk av makt og bli ''Lord Protector'', [[Lord Protector|riksforstander]]. Salisbury ga ham sin støtte,<ref name="Richard_Luminarium"/> og York gjorde Salisbury til ''Lord Chancellor'', [[Rikskansler i Storbritannia|rikskansler]], i 1455.

Da kong Henrik ble bedre fra sin mentale sykdom, forsøkte han å hevde sin uavhengighet og avskjedige York som riksforstander ved å fjerne grunnlaget for hans autoritet.<ref>Hicks, Michael (2010): ''The Wars of the Roses'', s. 107.</ref> Ved midten av april 1455 besluttet Henrik og et utvalgt råd av adelsmenn å holde riksråd i Leicester. York og hans nærmeste allierte, inkludert Salisbury, forventet at Somerset ville bringe anklager mot dem i dette rådet. De samlet en hær og marsjerte for å stopp den kongelige partiet å nå fram til Leicester og avskar dem ved [[St. Albans]] i [[Hertfordshire]], omkring 35&nbsp;km nord for London. De møtte i det [[første slag ved St. Albans]] den 22. mai 1455. Dette betraktes som det første slaget i [[rosekrigene]], og York sammen med Salisbury og hans sønn [[Richard Neville, 16. jarl av Warwick]], beseiret motparten, [[huset Lancaster]], ledet av  [[Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset]]. Somerset falt selv i slaget. Også [[Henry Percy, 2. jarl av Northumberland]], ble drept. York tok kong [[Henrik VI av England|Henrik VI]] til fange, og fikk seg selv utnevnt til ''Constable of England''.<ref>Castelow, Ellen : [http://www.historic-uk.com/HistoryMagazine/DestinationsUK/The-First-Battle-of-St-Albans/ «The First Battle of St Albans»], ''Historic UK''</ref>

Warwick spilte en nøkkelrolle i yorkistenes seier, og fra den dagen hadde Salisbury en langt mindre framtredende rolle Yorks råd enn hans mer energiske og populære sønn.<ref name="historyofwar">[http://www.historyofwar.org/articles/people_salisbury_richard_5th_earl.html Richard Neville, earl of Salisbury (1400-1460)], ''History of War''</ref> Etter seieren forsøkte York å styre gjennom det kongelige råd før han begynte et andre protektorat om høsten, men denne politikken feilet. Foreningen av militære styrker kom fra kun York og Warwick. I de neste årene tilbrakte Salisbury det meste av tiden i nord mens hans sønn Warwick hadde en mer framtredende politisk rolle. I februar 1456 ble protektoratet avsluttet. Dronning [[Margaret av Anjou]] fikk kontroll over kongen i oktober 1456. Salisbury skal ha trukket seg tilbake til Middleham. Den bevæpnete konflikten mellom hans yngre sønner og familien Percy i Yorkshire blusset opp igjen i 1457, og Thomas Percy, baron Egremont, ble fraktet til Middleham som fange. Salisbury var tilstede i London den 24. mars 1458 hvor kong Henrik forsøkte å forsone de stridende adelsfamiliene, men ved høsten falt dette sammen og dronning Margaret tok en økende aktiv rolle i kongens regjering, fast bestemt på å beskytte sin sønn [[Edward av Westminster|Edwards]] interesser. Høsten 1458 innkalte hun Warwick til Londoon for at han skulle svare for sine handlinger som kaptein av Calais, men besøket eskalerte til vold og han klarte såvidt å slippe unna i sitt skip og seile til Calais.<ref name="historyofwar"/>

Sommeren 1459 brøt det ut regelrett krig igjen. York innkalte Salisbury og Warwick hos seg ved den walisiske grensen. Warwick kom fra Calais uten hindringer, men hans far Salisbury forlot Middleham Castle tidlig i august med en hær som i henhold til ulike kilder var enten fra fem hundre til sju tusen, og marsjerte sørover for å møte de andre.<ref name="Richard_Luminarium"/><ref name="historyofwar"/> Han unngikk flere fiendtlige hærstyrker tilhørende huset Lancaster som forsøkte å avskjære ham i området [[Cheshire]], og nedkjempet en i [[slaget ved Blore Heath]] i [[Staffordshire]] den 23. september 1459. Dette var et betydelig slag hvor Salisbury på dette tidspunktet hadde antagelig rundt 5 000 menn mot rundt 10 000 av lancasterne, ledet av [[James Tuchet, 5. baron Audley]], men den erfarne Salisbury plasserte sin hær i en sterk posisjon. Etter et angrep hvor Audley ble drept, falt kommandoen på nestkommanderende John Sutton, 1. baron Dudley, som forsøkte seg på et nytt angrep som mislyktres, og resten av lancasterhæren flyktet etter store tap.<ref>Johnson, Ben : [http://www.historic-uk.com/HistoryMagazine/DestinationsUK/The-Battle-of-Blore-Heath/ «The Battle of Blore Heath»], ''Historic UK''</ref>

Salisbury fortsatte og nådde fram til York og Warwick ved Worcester, men fortsatt i mindretall ble de tvunget til å trekke seg mot Ludlow hvor aktet å forsvare Ludford Bridge ved 13. september. Om natten deserterte soldatene fra Calais som Warwick hadde med seg og gikk over til den andre siden. De var da enda mer i mindretall og innså at deres sak var dømt til å feiles. De besluttet å forlate sin hær; York rømte vestover til Irland mens Salisbury, Warwick og Yorks eldste sønn [[Edvard IV av England|Edvard, jarlen av March]], dro østover og klarte å komme seg til Calais den 2. november.<ref name="historyofwar"/>

Den 26. juni 1400 krysset Salisbury [[Den engelske kanal]] sammen med Warwick og March. De gikk i land ved [[Sandwich (Kent)|Sandwich]] og den 2. juli inntok de London. Warwick og March fortsatte for å møte kongen mens Salisbury beleiret Tower of London. Kongen ble ført som fange til byen den 26. juli og Salisbury red ut for å møte dem. I møtene de neste fire månedene synes ikke Salisbury å ha vært framtredende, men han ble gjort til ''Great Chamberlain'', [[Rikshoffmester i Storbritannia|rikshoffmester]].<ref name="Richard_Luminarium"/>

Margaret av Anjou og lancastererne konsentrerte seg i Yorkshire og herjet eiendommene til York og Salisbury, ble de tvunget til å forlate London den 9. desember. De nådde [[Sandal Castle]] ved [[Wakefield]] den 21. desember og tilbrakte jula der. Isteden for å holde festningen dro York ut med hæren, kanskje mellom 5 000 og 6 000 menn den 30. desember og møtte fienden, kanskje det dobbelt antallet, i det skjebnesvangre [[slaget ved Wakefield]]. Detaljene i slaget er uklare, men det ble kulminasjonen av ti år med økende voldelig uro mellom tilhengerne av kong Henrik VI og hans fetter, hertugen av York.<ref name="military-history">Cox, Helen (14. oktober 2014): [https://www.military-history.org/articles/the-battle-of-wakefield.htm «The Battle of Wakefield: 1460»], ''Military History''</ref> I løpet av en time var det over. Håpløst i undertall forsøkte York å kjempe seg i tilbaketrekning, men ble overmannet og drept ikke langt fra festningen. Andre forsøkte å komme seg i trygghet innenfor murene av byen, men ble drept før de kom så langt. Opptil 2000 yorkister ble drept mot kanskje bare 200 lancastere.<ref name="military-history"/> Også Salisburys sønn Thomas ble drept under kamphandlingene.<ref>Rowse, A.L. (1966): ''Bosworth Field & the Wars of the Roses''. Wordsworth Military Library. ISBN 1-85326-691-4, s. 144</ref> Salisbury selv forsøkte å rømme fra slagmarken, men ble tatt til fange i løpet av natten og ført til [[Pontefract Castle]]. Yorks sønn [[Edmund, jarl av Rutland]], sytten år gammel, ble også drept. Den viktigste konsekvensen av slaget var at [[Edvard IV av England|Edward, jarl av March]] ble huset Yorks tronkrever.