Redigerer Republikken Kypros (avsnitt)

=== Moderne tid ===
Tiden fra britenes ankomst til Kypros og fram til [[1950-tallet]] må ses i sammenheng med [[Hellas]]' langvarige frigjøringskamp fra [[1850-tallet]] av mot tyrkisk undertrykkelse. Den kypriotiske enosis-bevegelsen (union med Hellas) har sin bakgrunn i dette. Valget av [[Makarios III]] til erkebiskop for Kypros' (selvstendige) kirke var startskuddet for en heftig motstandsbevegelse. Frigjøringsmilitsen EOKA ble dannet med enosis som mål. EOKA utførte aksjoner mot britene gjennom fire år, hvilket endte i Kypros' selvstendighet i [[1960]] – uten enosis. Storbritannia fikk beholde [[Forente Kongedømmes Suverene Baseterritorium|suverene baseterritorier]] på øya bestående av til sammen 256,4 km². 

Kypriotene hadde helst sett enosis med Hellas, men det var uspiselig for det tyrkisk-kypriotiske mindretallet som slett ikke ønsket å bli styrt fra Hellas. Britene så at selvstendighet var den beste måten å ivareta både Storbritannias egne interesser og de tyrkiske interessene på. Landet fikk en gresk-kypriotisk president (erkebiskop Makarios III) og en tyrkisk-kypriotisk visepresident med Fazıl Küçük.

Situasjonen fra [[1960]] utviklet seg svært negativt. Den nye konstitusjonen forfordelte den tyrkiske minoriteten på en rekke områder og skapte vondt blod. Blant annet var det umulig å få opprettet et forsvar. De to etniske gruppene organiserte seg etter hvert militært med private væpnete militser. Det hele toppet seg da Makarios i november 1963 ønsket å forandre konstitusjonen i tyrkisk disfavør. Den 23. desember 1963 kom det til skyting og aksjoner mellom de to partene. Britiske styrker fra militærbasene fulgte en anmodning fra [[FN]] og fikk stoppet de verste kampene etter noen dager da flere hundre var drept. Etter hvert ble britene avløst av FN-styrker ([[UNFICYP]]) fra [[Canada]] og [[Finland]], etter hvert også fra [[Sverige]]. Skyting og mord fortsatte imidlertid, og den tyrkiske minoriteten ble gradvis drevet inn i befestete landsbyer og i en bydel i [[Nikosia]].

Tyrkisk-kypriotene trakk seg fra landets offisielle styrende organer. Tidlig i [[1964]] sendte Hellas styrker til Kypros for å støtte Makarios – på det meste hadde Hellas 15 000 mann på Kypros. Kamper forekom kontinuerlig helt til [[1968]]. I 1968 truet Tyrkia med invasjon, og Hellas ble tvunget til å trekke sine styrker tilbake.

Makarios ønsket å arbeide videre for en forhandlet løsning fremfor enosis, og hadde stor støtte blant gresk-kypriotene for sitt syn. Makarios var en populær leder blant gresk-kypriotene og med Hellas under militærstyre var ønsket om å bli styrt fra Hellas blitt upopulært blant folk flest. Likevel ble EOKA-B dannet i 1971 av en liten gruppe greske ultranasjonalister med støtte fra Hellas, og igjen var målet enosis. Gruppens plan var å styrte Makarios og ta kontroll over øya med militærhjelp fra Hellas.

Etter et gresk (EOKA-B) kuppforsøk mot regjeringen til president Makarios i [[1974]] ble den nordlige tredjedelen av Kypros okkupert av Tyrkia gjennom en omfattende invasjon. Kuppforsøket ble mislykket, men de tyrkiske styrkene ble igjen på øya for å beskytte den tyrkiske minoriteten. Resultatet av invasjonen ble at 160&nbsp;000 gresk-kyprioter ble drevet på flukt sørover, mens 60 000 tyrkisk-kyprioter flyktet nordover.

Kun myndighetene på den sørlige delen av øya er anerkjent av [[FN]] og andre internasjonale organisasjoner, og har internasjonalt anerkjent [[suverenitet]] over hele øya, til tross for at de i praksis kun kontrollerer de to sørlige tredjedelene. En interessant følge av dette er at man ikke kan adressere post direkte til Nord-Kypros, men må sende det til Nord-Kypros via et postnummer i Tyrkia. En mer alvorlig følge er at Nord-Kypros har vært økonomisk isolert pga. forbud mot direkte handel med Sør-Kypros.

Det har vært mange forhandlinger om å gjenforene øya siden 1974, uten større hell. Forhandlinger er spesielt vanskelige fordi tyrkisk-kypriotene er i mindretall og gresk-kypriotene godtar ikke at innflyttere fra Tyrkia (siden 1974) skal anses som kypriotiske statsborgere. Tyrkisk-kypriotene frykter å igjen bli dominert av gresk-kypriotene dersom grunnloven fra 1960 skulle bli lagt til grunn uten endringer, og ønsker heller en løs forening mellom en gresk- og en tyrkisk-kypriotisk stat.
De to områdene blir ofte omtalt som «den greske delen» og «den tyrkiske delen» av Kypros.
[[Fil:Cyprus by Piri Reis.jpg|thumb|left|Historisk kart over Kypros laget av [[Piri Reis]].]]
I 1983 erklærte den nordlige delen av øya seg selvstendig med navnet [[Nord-Kypros]] (KKTC), men den selverklærte staten ble straks erklært ulovlig av FNs sikkerhetsråd i resolusjon 541 (med 14 stemmer mot 1). Den anerkjennes kun av Tyrkia. Situasjonen i 1983 oppstod etter at lederen for FNs sikkerhetsråd, [[Javier Pérez de Cuéllar]], fikk gjennom en resolusjon i mai 1983 som krevde at alle utenlandske okkupasjonsstyrker måtte forlate Kypros. Dette likte tyrkisk-kypriotene svært dårlig, og de truet med å erklære Nord-Kypros selvstendig. Likevel klarte Pérez de Cuéllar å legge frem en forhandlet løsning i august 1983 som begge sider godtok. I november 1983 ble Nord-Kypros erklært selvstendig. I et brev til FN ble det forklart at dette var for å sikre at et resultat ville bli føderalt. Samtalene ble gjenopptatt i 1984, uten at man kom til enighet.

I [[2004]] stemte øyas befolkning over en gjenforeningsplan utarbeidet av FN (Annan-planen) basert på en løs føderasjon mellom to stater. I folkeavstemningen sa 64,9 % av innbyggerne i nord JA til planen, mens 75,83 % av innbyggerne i sør sa NEI. Ønsket om å avslutte den økonomiske isolasjonen resulterte i et klart flertall i nord, til tross for motstand fra den politiske ledelsen og usikkerhet om rettighetene til innflyttere fra Tyrkia. Kypriotene i sør reagerte først og fremst på restriksjoner på tilbakeføring av eiendommer i nord og systemet for utbetaling av kompensasjon for eksproprierte eiendommer, som de mente var urimelige, samt restriksjoner i politisk og økonomisk innflytelse i nord.

Kypros ble medlem av [[EU]] i mai 2004, men det er i praksis kun den sørlige delen av øya som får delta i EU inntil videre. Kypros var fra før medlem i [[Samveldet av nasjoner]].

Under konflikten mellom [[Israel]] og [[Hizbolla]] i [[Libanon]] sommeren 2006 ble den sørlige delen av Kypros brukt til evakuering av flyktninger fra krigshandlingene.