Redigerer Reidar Th. Christiansen (avsnitt)

== Professor med tallrike æresbevisninger ==
1. januar 1952 ble Reidar Th. Christiansen professor i norsk og sammenliknende [[folkloristikk|folkeminneforskning]] ved Universitetet i Oslo, etter at han av en kompetent komité på overbevisende sett var blitt vurdert for sin innsats innenfor studiene av eventyr, sagn, folkeviser, gåter, ordtak, trollformler, folketro og skikk, og for sin innsikt i religionshistorien.<ref>[[Nils Lid]], [[Magnus Olsen]] og [[Dag Strömbäck]]: Fråsegn datert 16. september 1951 frå domsnemnda om søkjaren til professoratet i folkeminnevitskap.</ref> Han hadde dessuten vært en sentral skikkelse i oppbyggingen av [[The Irish Folk Society]], og ble i 1954, som takk for innsatsen, kreert til æresdoktor ved [[University College Dublin]]. Christiansen var også styremedlem av [[Vitenskapsakademiet]] i Oslo og ved Instituttet for sammenlignende kulturforskning.

Etter å ha pensjonert seg, ble Christiansen i semesteret 1956-57 invitert som gjesteprofessor til universitetet i Bloomington, Indiana. Gjennom hans gode venn, professor [[Stith Thompson]], fremsto lærestedet nå som det mest vitale sentrum for internasjonal tradisjonsvitenskap. Her gjennomførte Thompson flere banebrytende, folkloristiske prosjekter, som ovennevnte oppdatering av Antti Aarnes eventyrkatolog, og utarbeidelsen av en svært omfattende motivindeks over all verdens folkediktning i seks solide foliobind. Dernest ble Christiansen for ett år, 1957-58, knyttet til The Irish Folklore Commission i Dublin for å katalogisere irske eventyr sammen med professor [[Seán Ó Súilleabháin]] (1903–1996). Han ga i denne perioden også noen gjesteforelesninger ved universitetet i [[Leeds]].

Christiansen ble i 1958 kalt til formann for Commission International des Arts et Traditions Populaires. Kommisjonen var knyttet til [[Library of Congress]], som sorterte direkte under [[UNESCO]]. Ingen annen norsk folklorist har utvist så vid faglig orientering som Reidar Th. Christiansen. Ute i verden var han utvilsomt den mest kjente blant de nordiske folkloristene. Også som faglitterær forfatter kom Christiansen til å intensivere virksomheten etter at han ble pensjonist. På mange måter representerte denne fristillingen fra de daglige gjøremål ved universitetet en ny vår i Christiansens faglige innsats. Han kom til å se mer kritisk på den finske metode og skrev noen enestående, innsiktsfulle monografier, som fremsto som de reneste skoleeksempler innenfor komparativ folkloristikk; ''Studies in Irish and Scandinavian Folktales'' (1959), ''European Folklore in America'' (1962) og ''Folktales of Norway'' (1964). Den nye retningen i Reidar Th. Christiansen vitenskapelige virke overrasket selv hans nærmeste kolleger. Til tross for alle ovasjonene fra utlandet, har han nok likevel aldri fått kreditt som fortjent innenfor norsk folkloristikk, hvor målsaken, folkeminnesamlerne og lokalhistorien, langt mer enn de internasjonale perspektiver, har fått råde grunnen.