Redigerer Ramsløk (avsnitt)

== Bruk ==
Smaken minner om [[hvitløk]], og senere trender har gjort den populær i matlaging. Botaniker [[Ove Arbo Høeg]] forteller at den under navnet skogløk var bortimot det eneste som var å få kjøpt i grønnsaksforretninger i Oslo da [[andre verdenskrig]] raste. Sitatet han gjengir skulle illustrere periodens knapphet på varer.<ref name="Høeg_1985"/> Omkring den tiden den altså kjent som en matplante, men tradisjonell bruk var likevel begrenset til nødstider.

I eldre skriftlige kilder, for eksempel den eldre [[Frostatingsloven]], og i flere kvad i den eldre Edda, finner man navn som ''geirlaukr'', ''hjalmlaukr'' og ''itrlaukr'' foruten det mer generelle ''laukr''.<ref name="Mørkved_1998"/> [[Fredrik Christian Schübeler]] kommenterte disse navnene i ''Norges Væxtrige'' utgitt i 1885.<ref name="Schubeler_1885"/> Fordi den omtalte løken kunne skjæres blader av inntil midtsommer måtte det være en [[flerårig plante|flerårig]] løkart med blader man spiste. Han konkluderer med at det må ha vært [[gressløk]], eller kanskje [[pipeløk]]. Førsteamanuensis i botanikk Brynhild Mørkved, ved [[Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet|Universitetet i Tromsø]], har på den annen side sagt at ramsløk eller [[seiersløk]] kunne være aktuelle arter vikingene hadde i sine løkhager, i norrønt kalt ''laukagardr''.<ref name="Mørkved_1998"/>

Det har ikke vært mulig å fastslå hvilke arter det dreier seg om, men i tillegg til de forannevnte forslagene har [[hvitløk]] også blitt tatt i betraktning i og med likheten mellom ''geirlaukr'' og det engelske ''garlic'' som betyr «hvitløk».<ref name="Mørkved_1998"/>

Forkullede løker av ramsløk er funnet i bosetninger fra sent [[mesolitikum]] i Halsskov i Danmark, og planten kan ha inngått i kostholdet til [[Jegere og samlere|jeger-sankerkulturer]]. [[Keltere]] og [[Romerriket|romere]] kjente til ramsløk. Den greske legen og botanikeren [[Dioskorides]] (ca. 40–90) nevner fire arter løk, deriblant ramsløk, som han mente fjernet giftstoffer fra kroppen. Ramsløk er nevnt i ''Capitulare de villis'', som er en tekst som gir instruksjoner om hvordan [[Karl den store]]s (747–814) rike skulle styres. Hieronymus Bock (1498–1554) har tegninger av ramsløk i sin ''Kreutterbuch''.<ref name="sobolewska_2015"/>

I Europa har ramsløk vært brukt i løksaus til fiskeretter helt tilbake til 1500-tallet.<ref name="Borgen_2006"/> Den inngår i  andre gamle og nye oppskrifter, for eksempel som krydder i aromasmør, ost og salater.<ref name="Borgen_2006"/> Smaken avtar i styrke ved koking og tørking, og den konserveres derfor gjerne som puré eller opphakket i fryseren uten å forvelle den først.<ref name="Torkelsen_1992-15"/><ref name="Torkelsen_1992-58"/>

I folkemedisin har den blitt spist som et middel mot innvollsorm, og den har også blitt gitt til [[geit]]er av samme grunn.<ref name="Høeg_1985"/> 

Planten kan forveksles med [[gift]]ige planter. Blader av [[liljekonvall]], [[tidløs (plante)|tidløs]] (''Colchicum autumnale'') og [[hvit nyserot]] (''Veratrum album'') har  blitt blandet sammen med ramsløk under innhøsting av ville planter.<ref name="sobolewska_2015"/> Bladets form, stilling og lukten er et viktig kjennetegn som skiller unge blader av ramsløk fra [[liljekonvall]]. Ramsløken har 2 grunnblader, ikke 2 stengelblader. Den karakteristiske lukten av ramsløk, en lukt som minner om hvitløk, er et annet viktig kjennetegn som skiller den fra disse plantene.<ref name="sobolewska_2015"/>