Redigerer Psykolog (avsnitt)

==Norge==
{{utdypende|Psykolog (Norge)}}

Den eldste utdannelsen i psykologi i Norge var [[magister]]graden (mag.art.), som ble innført i 1920 ved Universitetet i Oslo; graden var en forskerutdanning som bestod av en vitenskapelig avhandling og bygget på 7–8 års studier. Mellom 1928 og 1948 ble det utdannet til sammen 23 magistre i psykologi i Norge.

I 1948 innførte [[Universitetet i Oslo]] en eksamen i psykologi som gav graden [[cand.psychol.]], etter forbilde av [[Psykolog#Danmark|den danske cand.psych.-graden]] som var innført fire år tidligere. I 1956 ble eksamen i psykologi avløst av embetsstudiet i psykologi, som også gav graden cand.psychol. I 1976 innførte [[Universitetet i Trondheim]] en seksårig hovedfagsutdanning i psykologi som gav tittelen [[cand.polit.]] i psykologi; denne graden bygget særlig på den eldre magistergraden, men innebar et mer strukturert løp, og var også inspirert av profesjonsstudiet. Frem til 1969 ble profesjonsstudiet bare tilbudt i Oslo; hovedfagsstudiet ble derimot bare tilbudt i Trondheim, som først fikk profesjonsstudium i tillegg i 1995. Forskjellen mellom cand.psychol. og cand.polit. i psykologi tilsvarte forskjellen mellom f.eks. cand.oecon. og cand.polit. i samfunnsøkonomi, der sistnevnte hadde noe større valgmuligheter i fagsammensetningen.

I forbindelse med [[Bologna-prosessen]] for standardisering av høyere utdanning i Europa har det seksårige hovedfaget i psykologi blitt erstattet av [[bachelor]]- og [[mastergrad]]er i psykologi, som tilbys ved alle universitetene som også har profesjonsstudium. Etter årtusenskiftet har bachelor- og masterstudentene vært i flertall blant psykologistudentene. Bachelor- og masterløpet er det studiet som ligner mest i oppbyggingen på psykologutdanninger utenfor Norge, herunder den nåværende danske [[Candidatus/candidata psychologiae|cand.psych.]]-graden. Profesjonsstudiet har blitt videreført etter gammel pre-Bologna-ordning.

Tittelen psykolog betegner språklig og internasjonalt personer med høyere utdanning i psykologi (eventuelt høyere forskningskompetanse i psykologi uavhengig av opprinnelig utdanningsbakgrunn; f.eks. var mange tidlige psykologer opprinnelig utdannet leger eller hadde annen fagbakgrunn), og ble også brukt slik på norsk frem til 1973. I Psykologloven fra 1973 ble tittelen [[Psykolog (Norge)|psykolog]] beskyttet i Norge og forbeholdt personer med godkjenning som psykolog fra Sosialdepartementet. Psykologloven la til grunn at både profesjonsstudiet og andre psykologistudier som magistergrad eller doktorgrad i psykologi kunne gi godkjenning som psykolog, eventuelt med tilleggsvilkår om praksis. I 1999 ble psykologloven erstattet av helsepersonelloven og godkjenning erstattet av autorisasjon; loven definerer kravet til autorisasjon svært generelt som «eksamen i vedkommende fag». Bestemmelsen har vært tolket som at profesjonsstudium automatisk oppfyller kravet, mens andre utdanninger kan vurderes fra gang til gang, og det er eksempler på ulike andre norske og/eller utenlandske bachelor- og masterutdanninger som har ledet til autorisasjon. Regelverket er svært komplekst og mye diskutert. Noen psykologiske universitetsmiljø har i 2019 foreslått å endre betegnelsen på profesjonen som krever autorisasjon til klinisk psykolog for å få samsvar med den internasjonalt dominerende terminologien.<ref name="psykologtidsskriftet-ps2019"/>

I Norge finnes det etter 2003 flere studieprogram i psykologi. De mest sentrale er profesjonsstudiet i psykologi og de rene bachelor- og masterløpene i psykologi tilbudt ved de samme lærestedene som har profesjonsstudium. I tillegg har enkelte andre læresteder opprettet grader i spesialiserte deler av psykologien, og noen læresteder tilbyr et årsstudium. Årsstudiet var lenge opptaksgrunnlag for profesjonsstudiet, men tas nå ofte som ledd i grader i andre fag. Både profesjonsstudiet og bachelor- og masterløpene oppfyller ''utdanningskravet'' i den europeiske standarden for psykologutdanning, EuroPsy, og profesjonsstudiet oppfyller i tillegg kravet om ett års veiledet praksis og gir grunnlag for autorisasjon som psykolog i Norge.

Profesjonsutdanningen og hovedfaget, senere bachelor- og masterløpet, er likeverdige; begge gir en bred generell kompetanse i akademisk psykologi og begge kvalifiserer for doktorgradsprogrammer i psykologi. Ved Universitetet i Oslo er bachelorgraden i psykologi i stor grad identisk med de første årene av profesjonsstudiet, som tilsvarer det som tidligere ble kalt profesjonsstudiets første avdeling som omfattet psykologiens basalfag; undervisningen i en rekke emner er felles. På masternivå spesialiserer man seg innen forskning i større grad enn på profesjonsstudiet og oppnår en større faglig fordypning innenfor et område av psykologien, eksempelvis [[kognitiv nevrovitenskap]], [[helsepsykologi]] eller [[organisasjonspsykologi]]. Uansett fordypning får man tittelen master i psykologi (''M.Sc. in Psychology'') og har bred kompetanse i psykologiens basalfag. Formålet med masterstudiene er å utdanne forskere, med vekt på kjennskap til vitenskapelig arbeid innen psykologi, og mange går videre til doktorgradsprogrammer i psykologi. Personer med bachelor- og mastergrader i psykologi kan i noen tilfeller oppnå autorisasjon som psykolog i Norge eller andre land, eksempelvis hvis de tar bachelorgraden i Norge og mastergraden i Danmark. I flere land finnes det videreutdanninger i klinisk psykologi som kan kvalifisere for klinisk arbeid; eksempelvis kan norske mastere søke på profesjonsdoktorgrader i klinisk psykologi i Storbritannia/Irland. 

I forbindelse med [[Bologna-prosessen]] for standardisering av høyere utdanning i Europa og inndeling av utdanningen i bachelor-, master- og ph.d.-grader fikk cand.psychol.-graden bestå etter gammel ordning. Det har vært debatt om cand.psychol. også bør harmoniseres med europeiske grader; det ble fremmet forslag om at cand.psychol. burde erstattes av en mastergrad i klinisk psykologi med ett års veiledet praksis etter utdanningen, og som bygget på en bachelorgrad i psykologi, omtrent tilsvarende tilpasningen av den danske cand.psych.-graden til Bologna-rammeverket.<ref>«Profesjon versus masterstudium i psykologi», ''Tidsskrift for Norsk Psykologforening'', 1. juni 2005</ref>

I Norge har man mulighet, gjennom Norsk Psykologforening, å videreutdanne seg til psykologspesialist. De fleste spesialistprogrammene er klinisk rettet. Denne videreutdanningen tar minimalt fem år og består av praksis, kurs og veiledning, samt vitenskapelig arbeid. Psykologer som går videre med forskning kan avlegge ph.d. eller dr.philos. i psykologi (tidligere dr. psychol. eller dr. philos.). Flere steder i Norge samarbeider universiteter og helseforetak om såkalte dobbelkompetanseprosjekter for å øke både den kliniske og vitenskapelige kompetansen blant norske psykologer. Her får psykologer anledning til å gjennomføre både spesialistutdanning og doktorgrad i et spesialisert videreutdanningsløp.

Det foreligger en avtale mellom de nordiske landene om at en nordisk psykologutdanning skal kvalifisere til autorisasjon i samtlige nordiske land.<ref>{{kilde www |url=http://www.safh.no/regelverk/norden/overens.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-09-28 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20091108105733/http://www.safh.no/regelverk/norden/overens.htm |arkivdato=2009-11-08 }}</ref>