Redigerer Plinius den eldre (avsnitt)

=== Litterært mellomspill ===
[[Fil:Nero Palatino Inv618.jpg|thumb|left|200px|Marmorbyste av Nero, Palatinerhøydens antikvariske museum.]]
Ved den tidligste tiden som Plinius kunne ha forlatt tjenesten, hadde [[Nero]], den siste i det [[julo-claudiske dynasti]], vært keiser i to år. Han hadde forlatt posisjonen før i 68 da Plinius var 45 år gammel. I løpet av denne tiden hadde Plinius ingen høyere posisjon eller arbeid for staten. I det påfølgende [[flaviske dynasti]] var behovet for hans tjenester så høyt at han måtte å oppgi praksisen som [[advokat]], noe som antyder at han ikke forsøkte å tiltrekke seg oppmerksomheten til Nero, en hersker som ble vurdert av sine samtidige som et farlig bekjentskap, og ikke uten grunn.

Under Nero levde Plinius hovedsakelig i [[Roma]]. Han nevner et kart over Armenia og områdene ved [[Det kaspiske hav]] som ble sendt til Roma med staben til Corbulo i 58.<ref>«VI.15». ''Natural History''.</ref> Han så også byggingen av Neros [[Domus Aurea]] eller «Det gylne hus» etter brannen i 64.<ref>«XXXVI.24». ''Natural History''.</ref>

Foruten å prosessere rettssaker drev han på med sin skriving, forskning og studier. Hans andre utgitt bok var en biografi over hans gamle kommandant [[Pomponius Secundus]], utgitt i to bøker.<ref name="PYIII.5" /> Etter flere år i fengsel under [[Tiberius]], 31-37 (som han benyttet med å skrive [[tragedie]]r), ble Secundus rehabilitert under [[Caligula]] (som senere giftet seg med hans halvsøster, [[Caesonia]]) i 38, ble gjort til konsul i 41 og ble sendt som ''legatus'' til [[Germania]] hvor han vant en seier mot chatterne og ble belønnet med et [[triumftog]]. Etter dette høydepunktet i karrieren forsvant han fra historien for aldri å bli nevnt igjen, unntatt av de to Plinius, og er ikke blant verken venner eller fiender av [[Nero]].

Den eldre Plinius nevner at han så «i besittelsene til Pomponius Secundus, poeten, en meget strålende borger,» manuskripter i «gammel håndskrift til Tiberius og Caius Gracchus.»<ref>«XIII.26». ''Natural History''.</ref> Hans fremste tid ville ha vært hans triumf i 50 eller 51. I 54 kom Nero til makten; på den tiden arbeidet Plinius med to militære verker. Plinius den yngre sier at biografien om Secundus var «en plikt som han skyldte minnet om sin venn», antyder således at Secundus var død. Omstendighetene om denne plikten og hvorvidt det hadde eller ikke hadde noe å gjøre med hans antagelige unngåelse av Nero har forsvunnet fra verket.

I mellomtiden fullførte han tyve bøker av hans verk ''Historien om de germanske krigene'', den eneste autoriteten sitert i de første seks bøkene av ''[[Annalene (Tacitus)|Annalene]]'' til [[Tacitus]],<ref>Tacitus: [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.02.0078&layout=&loc=1.69 "I.69"]. ''The Annals''.</ref> og antagelig en av de fremste autoritetene bak verket ''[[Germania (Tacitus)|Germania]]''. Den forsvant til fordel for skriftene til Tacitus (som er langt kortere), og tidlig på [[400-tallet]] hadde eksempelvis [[Symmachus]] få håp om å finne et bevart eksemplar.<ref>Symmachus: «IV.18». ''Letters''.</ref>

Som med [[Caligula]] synes det også som om Nero ble gradvis mer og mer sinnssyk etter hvert som hans styre utviklet seg. Plinius henga mye av sin tid til å skrive forholdsvis om trygge emner som [[grammatikk]] og [[retorikk]]. Han utga et verk i tre bind, en [[Pedagogikk|pedagogisk]] lærebok om [[retorikk]] kalt for ''Studiosus'' («Studenten»). Plinius den yngre skrev om denne at «taleren er opplært fra sin krybbetid og perfeksjonert.»<ref name="PYIII.5" /> Denne ble fulgt av åtte bøker om Dubii seremonis, ''Om tvilsom fraseologi''. Begge verkene har dessverre gått tapt. Hans nevø nevner at «Han skrev dette under Nero i de siste årene av hans styre, da hver eneste form for litterære bestrebelser som var i det minste uavhengig eller opphøyd hadde blitt farlig ved slaveri.»

I [[68]] hadde ikke Nero lenger noen venner eller tilhengere. Han begikk [[selvmord]] og terrorstyret var over, også mellomspillet med Plinius' forpliktelse til staten.