Redigerer Pius XII (avsnitt)

=== Kardinal ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R24391, Konkordatsunterzeichnung in Rom.jpg|thumb|210px|Undertegnelsen av [[Rikskonkordatet]] i [[Roma]]. Fra venstre til høyre:<br />[[Monsignore]] [[Ludwig Kaas]], visekansler [[Franz von Papen]], understatssekretær [[Giuseppe Pizzardo]], Pacelli og ambassadør [[Rudolf Buttmann]]. Mellom Pacelli og Buttmann står sostituto [[Alfredo Ottaviani]]). {{Byline| Deutsches Bundesarchiv}}]]
Etter 12 år i Tyskland, ble han kalt tilbake til Vatikanet og utnevnt til [[kardinal]] i [[1929]], med ''[[Santi Giovanni e Paolo (Roma)|Santi Giovanni e Paolo]]'' som [[tittelkirke]]. Pacelli innehadde deretter stillinger som [[kardinalstatssekretær]] og [[Camerlengo|kardinalkammerherre]]. I denne funksjonen fulgte han den politiske linjen til pave [[Pius XI]], og han viste seg som en dyktig diplomat.{{tr}} Han sto bak en rekke internasjonale avtaler, hvor kanskje [[Lateranoverenskomsten]] fra 1929 var den viktigste. Disse avtalene sikret kirkelig selvstyre, og i mange områder anledning til selvstendighet i utnevnelser, anledning til å drive skoler, sykehus, og sosiale organisasjoner, og i noen tilfeller anledning til å ha gudstjenester. Ved at Vatikanet gjennom Lateranoverenskomsten ble en selvstendig stat, ble det blant kardinal Pacellis oppgaver å bygge opp en [[Diplomati|diplomatisk]] tjeneste.

I de følgende årene ble han forberedt av Pius XI som paveetterfølger. Blant annet var han [[pavelig legat]] ved to store kirkelige konferanser.

==== Rikskonkordatet ====
{{Utdypende|Rikskonkordatet}}
Pacelli deltok i [[rikskonkordatet]] fra juli 1933 mellom Tyskland og [[Den hellige stol]]. Dette var en oppfølger av de tidligere konkordatene med de enkelte tyske statene. Disse hadde vært nødvendige på grunn av det selvstyret [[Weimarforfatningen]] ga delstatene, blant annet på kultur- og utdannelsesområdet, som var viktige for Den katolske kirke. Konkordatet er fortsatt folkerettslig gyldig. Da [[Adolf Hitler]] tiltrådte som [[rikskansler]] 30. januar 1933, ønsket han å bedre sitt internasjonale renomme og dempe kritikken fra kirkelig hold og nøytralisere det katolske [[Deutsche Zentrumspartei]]. Han sendte derfor medlem av dette partiet og visekansler [[Franz von Papen]] til Roma for å avslutte forhandlingene. Pacelli brukte den tidligere lederen av det samme partiet, [[Ludwig Kaas]], som sin forhandlingsleder.

==== Mit brennender Sorge ====
{{Utdypende|Mit brennender Sorge}}
Da rikskonkordatet tidlig ble brutt av de [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]] styresmaktene i Tyskland, munnet det ut i tilsammen 55 offisielle protester fra kirken, hvor særlig [[encyklika]]en ''[[Mit brennender Sorge]]'' fra 1937 var den sterkeste, og ble best kjent for det alminnelige katolske kirkefolk ved det at den ble opplest i alle tyske katolske kirker og distribuert i meget høyt antall. Pacelli var, sammen med blant andre kardinal [[Michael von Faulhaber]], sentral i utarbeidelsen av denne. Her tok Den katolske kirke sterk avstand fra det nasjonalsosialistiske styret i Tyskland, og da særlig med fokus på bruddene på rikskonkordatet, og den rasisistiske verdensanskuelse og andre sider ved nasjonalsosialismen. Den skiller seg fra de øvrige encyklikaene ved at den er en av de få som ikke er skrevet på latin, men på morsmålet til det land den er rettet mot, altså tysk. Den ble lest opp [[palmesøndag]] 1937.

==== Anschluss ====
{{Utdypende|Anschluss}}
Da [[Wien erkebispedømme|erkebiskopen av Wien]], kardinal [[Theodor Innitzer]] innledningsvis arbeidet for å få en forståelse med det nye nasjonalsosialistiske styret i [[Østerrike]] etter [[Anschluss]], undertegnet Innitzer to lojalitetserklæringer overfor det nye styret. Disse erklæringene var imidlertid ikke tilstrekkelig kirkelig forankret, og [[Vatikanradioen]] kringkastet umiddelbart en skarp fordømmelse av Anschluss, og Pacelli beordret Innitzer til Roma. Før han fikk foretrede for paven, måtte Innitzer stå skolerett for Pacelli, som var rasende, og krevde at Innitzer måtte tilbakekalle sin uttalelse.{{tr}} Han måtte undertegne en ny erklæring der det blant annet het at ''«De østerrikske biskopers høytidelige erklæring ... hadde ikke til hensikt å godkjenne noe som ikke var og ikke er forenlig med Guds lov»''{{tr}} (6. april 1938). Vatikanets avis ''[[L'Osservatore Romano]]'' gikk ut med en artikkel som understreket at biskopenes opprinnelige uttalelse var blitt til uten Romas godkjenning.