Redigerer Pius VII (avsnitt)

=== I napoleonsk fangenskap ===
Siden 1808 hadde Napoleons styrker holdt Kirkestaten okkupert. Den 17. mai 1809 forordnet Napoleon at Kirkestaten skulle annekteres og innlemmes i det franske keiserrike. Den 10. juni lot franskmennene under [[Joachim Murat]] paveflagget over [[Castel Sant'Angelo]] fire; pave Pius VII svarte med å henge opp plakater over hele [[Roma]] der hans ekskommunikasjon av Napoleon ble proklamert. Da keiseren fikk høre det, skrev han følgende til Murat:

:«Så paven har rettet en ekskommunikasjon mot meg. Ingen flere halvveis tiltak, han er splitter pine gal og må innesperres. Og arrester kardinal [[Bartolomeo Pacca den eldre|Pacca]] og de andre av pavens tilhengere.»{{Tr}}

Natt til 6. juli 1809 ble paven og Pacca arrestert og gitt to timer til å pakke. Før kl. 4 om morgenen ble de ført ut av Roma; paven til [[Savona]] og Pacca til [[Fenestrelle]].

Napoleon gjorde sitt ytterste for å hemmeligholde at paven hadde ekskommunisert ham og at han nå var i keiserlig fangenskap - avisene fikk forbud mot å nevne det.{{Tr}} Men [[pavelig bulle|bannbulle]]n ble smuglet til [[Lyon]] og sirkulert i Frankrike av medlemmer av en ny presteorden, lazaristene. At noe var galt, ble videre åpenbart fordi paven nektet å utnevne nye biskoper til 20 bispestoler som etterhvert var blitt vakante. Pius VII meddelte gjennom kardinalene [[Joseph Fesch|Fesch]], [[Giovanni Battista Caprara Montecuccoli|Caprara]] og [[Jean-Siffrein Maury|Maury]] at så lenge han var i fangenskap kunne han ikke foreta meningsfylte konsultasjoner om hvem som burde utnevnes. Dermed begynte bildet av normale kirke-stat-relasjoner å rakne. Napoleon utnevnte derfor et kirkelig råd (ledet av kardinal Fesch) som skulle foreta de nødvendige disposisjoner, ikke bare i Frankrike, men etterhvert også i Tyskland og Italia.

I 1810 gikk keiseren inn for en ordning der paven skulle gis en rekke æresbevisninger mot at han godkjente de såkalte gallikanske artikler (som gav den franske stat avgjørende myndighet over kirken) og som innebar at Pius VII måtte bo i [[Paris]]. Han tvang alle de kardinalene som fremdeles var i [[Roma]], til å begi seg til Frankrike, og fikk også fraktet [[Vatikanets arkiver]] til Paris. De 27 kardinaler som etterhvert befant seg i den franske hovedstaden ble forsøkt bestukket og sjarmert, men etter råd fra kardinal [[Ercole Consalvi|Consalvi]] nektet de å skrive til paven for å få ham til å gi etter.{{Tr}}

Napoleons ønske om å skifte ut sin barnløse hustru, gjorde at han ville ha kirken til å erklære ekteskapet med Josephine ugyldig. En slik prosess kunne bare paven åpne for, men paven hadde jo ekskommunisert Napoleon. Trass i massivt påtrykk avviste Pius dette og andre krav, som å innsette nye biskoper i Frankrike så lenge han selv ble holdt i fangenskap. Ved en anledning gikk han til sultestreik.

Napoleon prøvde også gjennom den mer medgjørlige kardinal [[Etienne-Hubert de Cambacérès|Cambacérès]] til å få erkebispedømmet Paris til å ta prosessen. De ville ikke, men ved manipulasjon og en prosess der Napoleons onkel, kardinal [[Joseph Fesch|Fesch]] og andre, avla meget tvilsomme vitnesbyrd, ble nullitetsdom felt.{{Tr}} Mange kardinaler nektet å overvære Napoleons annet bryllup, med erkehertuginne Marie Louise av Østerrike, og de ble straffet av keiseren med forvisning til forskjellige franske provinsbyer, ved inndragelse av eiendom og forbud mot å bære de røde kardinalsdrakter (de «sorte kardinaler», så kalt fordi de gikk i vanlige presteklær).

I juni 1812 flyttet Napoleon paven til slottet [[Fontainebleau]], og der ble han tvunget til å undertegne et ydmykende konkordat den 25. januar 1813. Men to måneder etter sa han opp dette konkordat.

Kardinal [[Jean-Siffrein Maury|Maury]] var en av de «røde kardinaler» som hadde valgt å holde seg inne med Napoleon. Napoleon hadde utnevnt ham til [[erkebiskop]] av [[Paris]] ved keiserlig dekret den 14. oktober 1810, men uten de nødvendige pavelige buller. Maury hadde takket ja til utnevnelsen, men paven beordret ham til å fratre og erklærte alle hans embedshandlinger for ugyldige. Det var imidlertid først etter at Napoleons regime var falt i 1814 at det parisiske domkapitlet avsatte ham.

Pius hadde da, rett etter Napoleons nederlag i 1814, returnert til Roma. Paven suspenderte ham som kardinal og kalte ham til [[Roma]] der han skulle forklare sin oppførsel. Under «de hundre dagene» ble han holdt fengslet i [[Castel Sant'Angelo]]. Kardinal [[Ercole Consalvi]], som paven hadde gjeninnsatt som sin [[Statssekretariatet|statssekretær]] den 19. mai 1814, fikk satt ham fri. Han ble senere benådet og gjenforsonet med paven.
[[Fil:Sir Thomas Lawrence - Pope Pius VII (1742-1823) - Google Art Project.jpg|thumb|Pius VII, 1819. Maleri av [[Thomas Lawrence]]]]