Redigerer Philippe Pétain (avsnitt)

=== Andre verdenskrig ===
Da [[slaget om Frankrike|Tyskland angrep Frankrike]], ble han 16. juni 1940 utnevnt til statsminister. Da Tyskland lå an til å okkupere hele Frankrike i juni 1940, inngikk han [[våpenhvile]] med Tyskland og Italia.

11. juni møtte han [[Charles de Gaulle]] og utbrøt: «De er general. Men jeg gratulerer Dem ikke. Hva er nytten av rang under et nederlag?» de Gaulle minnet ham om at det var under tilbaketoget i 1914 at Pétain selv ble general. «Ingen sammenligning,» svarte Pétain bryskt.<ref>Antony Beevor og Artemis Cooper: ''Paris etter frigjøringen'' (s. 16)</ref> 17. juni ble talen hans om våpenhvilen kringkastet og møtt med stor lettelse av den franske befolkning, og 10. juli stemte nasjonalforsamlingen for å gi ham uinnskrenket makt og for bortfall av parlamentarisk [[demokrati]]. Bare 80 personer, anført av [[Léon Blum]], stemte imot.<ref>Antony Beevor og Artemis Cooper: ''Paris etter frigjøringen'' (s. 24)</ref> 

I oktober 1940 kjørte Hitlers tog - i armert stål med [[antiluftskyts]] på en vogn bak - gjennom Frankrike til den spanske grensen for et møte med general Franco. På tilbakeveien møtte Hitler [[Pierre Laval]] i byen Montoire, og dit kom også Pétain som hadde forlatt Vichy i hemmelighet. I slitt [[gabardin]]frakk håndhilste han på Hitler og mente at deres avtale reddet Frankrikes flåte og den uokkuperte sonen. Hans tilhengere kalte avtalen for «et [[diplomati]]sk Verdun». Pétains valgspråk ''travail, famille, patrie'' (= arbeid, familie, fedreland) appellerte mer til dem enn den [[franske revolusjon]]s idealer «frihet, likhet, brorskap». Noen av dem gikk med hvit nellik i knapphullet og svart [[slips]] på årsdagen for [[henrettelse]]n av [[Ludvig XVI|kong Ludvig 16.]], og satte [[frimerke]]r med den franske republikks [[symbol]] Marianne opp-ned når de frankerte brev. Pétains innrammede portrett dukket opp i de fleste butikkvinduer. I virkeligheten hadde han gitt Hitler akkurat det han var ute etter: En nasjon som lovet å kontrollere seg selv i pakt med Hitlers ønsker. Frem til 1942 trengte tyskerne bare litt over 30.000 mann (ikke engang det dobbelte av Paris' politistyrke) for å holde Frankrike okkupert.<ref>Antony Beevor og Artemis Cooper: ''Paris etter frigjøringen'' (s. 24-25)</ref> 

To tredeler av Frankrike ble etter denne avtalen okkupert av Tyskland, mens Pétain fikk tittelen «[[statssjef]]» i den uokkuperte delen av landet («den frie sone») som ble styrt fra [[Vichy]]. Han var samtidig øverstkommanderende for de franske styrkene (de tyskvennlige) 11. juli 1940-20. august 1944. Pétains regjering forsøkte å bevare en større grad av selvstyre i «den frie sone» enn i den tyskokkuperte del av Frankrike. Han bar imidlertid det øverste ansvaret for samarbeidspolitikken.

Da tyskerne oppgav Frankrike på høsten [[1944]], tok de Pétain og andre Vichy-franske regjeringsmedlemmer med seg til Tyskland, til «[[Sigmaringen]]-[[enklave]]n», der de tjente som eksilregjering. Pétain, som hadde forlatt hjemlandet mot sin vilje, nektet likevel å samarbeide i denne regjeringen, og [[Fernand de Brinon]] ble leder for «regjeringskommisjonen».<ref>[http://books.google.fr/books?id=nCE_2I4vyZkC&printsec=frontcover Pétain et la fin de la collaboration: Sigmaringen, 1944–1945], Henry Rousso, éditions Complexe, Paris, 1984</ref> I en note datert 29. oktober 1944 forbød Pétain de Brinon å knytte marskalkens navn til Frankrikes nye regjering,{{tr}} og den 5. april 1945 skrev Pétain til [[Adolf Hitler|Hitler]] og uttrykte sitt ønske om å vende tilbake til Frankrike. Han fikk ikke svar. På sin fødselsdag nesten tre uker etter ble han bragt til den [[sveits]]iske grensen. To dager etter krysset han så den franske grensen.<ref>Richard Griffiths: ''Marshal Pétain'', Constable, London, 1970, ISBN 0-09-455740-3, s. 333–34.</ref>