Redigerer Pesten i 1710–1713 (avsnitt)

==Danmark==
===Kongens by===
Det er uklart hvordan pesten fant veien til København, men det er kjent at svenske soldater som var tatt til fange i Skåne i 1710, var overført til [[Helsingør]] som også tjente som pleiested for de mange sårede etter [[slaget ved Helsingborg]] i mars 1710. Tyfusepidemien som hadde herjet i forveien, tilslørte den gradvise spredningen av pest langs [[Øresund]] fra Helsingør i nord til [[Køge]] i sør, og den danske orlogsflåten kan ha vært spredningens kilde i 1711 gjennom innkvartering av sine menn på stedene som ble hardest rammet av pesten i Danmark.

Kongens soldater slo ring om Helsingør der pesten herjet, men like fullt lyktes det enkelte å rømme og ta med seg smitten. En unggutt på 14-15 år klarte i slutten av mai 1711 å ta seg sørover til sin moster i København, Johanne, som bodde i en kummerlig kjellerleilighet i Lille Grønnegade med sin datter, en tjenestejente og fire losjerende. Et par dager senere ble han febersyk og jamret av smerte. Dagen etter døde han. Sunnhetskommisjonen var ikke i tvil; dette var pesten. I håp om å begrense smitten, ble alle de 17 beboerne fra huset i Lille Grønnegade straks tvangssendt til Saltholm søndag [[31. mai]] [[1711]]. Da var nok et barn i huset allerede død, og to andre syke - huseierens datter og en losjerende, løytnant Voigt, som måtte bæres av fem menn til Toldboden som båten til Saltholm la ut fra. Ingen vet om de kom levende tilbake. Men karantene var ikke noe å diskutere; dit skulle alle smittede. Likevel omkom i løpet av få måneder rundt {{formatnum:23000}} mennesker, en tredjedel av Københavns innbyggere, i det som ble det siste pestutbruddet i Danmark.<ref>[https://www.dr.dk/historie/danmarkshistorien/vidste-du-en-tredjedel-af-koebenhavns-befolkning-blev-udslettet-i-1711 Signe Bjerre: «En tredjedel av Københavns befolkning ble utslettet i 1711»]</ref>  

[[Bartskjærer]]ne som skulle tilse og behandle pestsyke, forsøkte å skjære bort byllene eller iallfall tømme dem for betent materie. Svettekurer og avføringsmidler ble også forsøkt, men den beste sjansen for overlevelse var penger, at man hadde råd til å reise sin vei eller isolere seg i hjemmet og sende tjenere ut etter mat. Ingen fikk forlate huset om én i husholdningen ble syk, så syke tjenere ble satt på gaten, slik at herskapet unngikk å bli innesperret i lag med dem. Likbærere og gravere omkom raskere enn myndighetene rakk å finne nye. Sykehus og kirkegårder var fylt. Da de døde hopet seg opp, var det ingen annen utvei for kongen enn å utkommandere 200 [[menig]]e soldater til å grave minst tre dype grøfter med plass til rundt {{formatnum:8000}} døde i hver [[massegrav]] utenfor [[Østerport]]. Presten Hans Mesler<ref>[https://bibliotek.kk.dk/ting/object/870971-tsart%3A73363802 Karl Peder Pedersen: ''Præsten og pesten i 1711: Hans Meslers oplevelser i det pestbefængte København]</ref> som kom tilbake til København samme høst etter tre år på [[Tranquebar]], skrev i [[dagbok]]en sin at byen var et bedrøvelig syn, med tomme hus merket med hvite og svarte kors på dørene: «''Kort sagt var der i København øde og tomt for mennesker''.»<ref>[https://www.dr.dk/historie/danmarkshistorien/vidste-du-en-tredjedel-af-koebenhavns-befolkning-blev-udslettet-i-1711 Signe Bjerre: «En tredjedel av Københavns befolkning ble utslettet i 1711»]</ref> Ved husbygging i Livjægergade på Østergade<ref>[https://www.hovedstadshistorie.dk/oesterbro/livjaegergade/ «Livjægergade», ''kendKøbenhavn]</ref> i 1924 ble det funnet en massegrav med en rekke voksne skjeletter i simple furukister. Det var ingen barneskjeletter blant disse.<ref>[https://slaegtsbibliotek.dk/921490.pdf Hugo Matthiessen: «Fra den store pest 1711», ''Historiske meddelelser om København'' (s. 387-88)]</ref>

I september ble {{formatnum:1900}} døde begravet på bare en uke. Tiltakene ble enda strengere, og hele byen avskåret fra resten av Sjælland. På sitt verste døde mellom {{formatnum:2000}} og {{formatnum:3000}} hver uke. I oktober kunne man konstatere at epidemien ble mindre intensiv, kanskje fordi orlogsflåten som helhet var holdt unna, slik at pesten fikk «brenne ut» i løpet av høsten 1711.

I november 1711 var pesten over, men det skulle gå flere måneder før faren var overstått, da var {{formatnum:23000}} eller 40 % av befolkningen omkommet. [[Holmens kirke|Holmens menighet]] som dessuten omfattet et meget stor norsk folkemengde med opphav i orlogsflåten, opplevde et tap på {{formatnum:7580}} døde, {{formatnum:3400}} flere enn det som var født dette året.<ref>''For kongen og flåten'' bind 2, s. 79</ref>

===Sjælland===
Tilsammen cirka {{formatnum:36000}} til {{formatnum:40000}} er antatt omkommet av pesten i årene 1710 til 1712, hele den danske kysten av [[Øresund]] var hardt rammet med unntak av få intakte områder. Helsingør mistet {{formatnum:5000}} eller over en tredjedel av befolkningen, [[Amager]] sør for København mistet {{formatnum:1200}} som døde av pesten fra juli 1711 eller en tredjedel. Helsingør hadde ikke bare gjennomgått tyfusepidemien, men også opplevd to pestbølger - første gang november 1710 til april 1711, og andre gang i mai til august 1711. Men selv om byen var fullstendig isolert fra resten av landet på direkte ordre fra kongen, hadde man i det minste sørget for matforsyninger til befolkningen som unngikk sultedøden som i Krakow og Königsberg.<ref name=NW40/> 

===Øyenvitner===
Matrosen [[Daniel Danielsen Trosner|Daniel Trosner]] som har etterlatt seg en [[Matros Trosners dagbok|dagbok]] som var en viktig historisk ledetråd for innsikt i det daglige livet i begynnelsen av 1700-tallet og det militære livet om bord på de dansk-norske krigsskipene, var et levende øyenvitne til tragedien i 1711.

«Rett som han gikk på gaten frisk og før, ble han hastig syk, falt ned på gaten og døde med ens,» Disse ordene var ført med penn i hans nå berømte dagbok om en hendelse i København om en matros den 23. juli 1711 akkurat da myndighetene innså at pesten var kommet til Kongens by.<ref>For Kongen og Flåten bind 1, s. 375</ref> Trosner fra sjøsiden var levende opptatt av begivenhetene i København og skildret deretter sine inntrykk med en ganske god observasjonsevne. Han omtalte massedøden i Nyboder, et hyppig besøkt havnestrøk den gang.

I dagboken hadde Trosner skildret tegninger etter faktiske hendelser, og på et av disse tegningene gjengitt på boksidene skildret han ungjenter som gikk og røykte [[tobakk]] slik at de ikke skulle dø av pesten. Han omtalte også et tilfelle der skipets sjalupp med folk ombord i august vendte tilbake etter å ha vært i land. Folkene i sjaluppen fikk ikke lov til å komme seg på skipet før de var røket med kruttrøyk i troen på at smitten i luften skulle drives vekk. «Røkes med løpe krutt» var utsprunget av overtro og manglende medisinsk erfaring den gang.<ref>For Kongen og Flåten bind 1, s. 397</ref> Barnehuset var hardt rammet, 642 hadde omkommet og alle hus hvor døde hentes ut, fikk sine dører påmalt et hvitt kors for å «røke dem rent».<ref>For Kongen og Flåten bind 2, s. 71</ref> Den vanlige desinfiseringsmetoden den gang når man skulle rense husene, var å lage røyk ved å brenne einekvister og tjære, det som kalles «smøging», for å drive ut smitten i luften.<ref>For Kongen og Flåten bind 2, s. 81</ref> Men husene ble også vasket, klær og halmstrå (madrasser, puter og dyner var fylt med strå) ble lagt på pestvognene og ført ut for å brennes.<ref>For Kongen og Flåten bind 2, s. 87</ref>

Han hadde også fått med seg rykter om at det var foretatt [[menneskeofring]]er i september 1711. Etter ryktene skulle fire mennesker ha blitt begravet levende som et slags offer for å stoppe pesten i København. Det skulle også ha hendt i Norge, hvor et levende pikebarn var begravd.<ref>For Kongen og Flåten bind 1, s. 406</ref> Slike rykter hadde oppstått helt inn i nyere tid i Norden under og etter store naturkatastrofer. Selv dersom ryktene var usanne vitnet de om en livstretthet og en desperasjon hos de gjenlevende, som kunne føre til at de enten sank ned i apatien eller kastet seg ut i en livsførsel blottet for hemninger. Kriminalitet og usunn livførsel ble vanlig. Da pesten var over, kunne myndighetene konstatere at mange bolighus og leiligheter var utplyndret. 

Trosner skrev i sin dagbok at pesten stilnet ved 2. november 1711, og fikk hørt om {{formatnum:36000}} dødsfall som skyldtes pestepidemien. En soldatleir utenfor København var åsted for massedød, fire «pestvogner» fraktet bort de døde natt og dag.<ref>''For kongen og flåten'' bind 2, s. 14-15</ref> Krigsfanger ble tvunget til å sanke inn de døde, selv om de fikk løfter om frigivning og høy sold for sitt farefulle arbeid - « - er de alle sammen døde - » i slutten.<ref>For Kongen og Flåten bind 2, s. 21</ref> Ettersom orlogsflåten måtte oppholde seg til sjøs uten å kunne gi sine besetninger landlov, begynte mindre alvorlige sykdommer å gjøre seg gjeldende; på et tidspunkt var flåten helt ute av stand til å fungere ettersom så mange hadde blitt syke. Ettersom de syke ikke kunne settes i land, ble flere skip benyttet som hospitalskip mens pesten vedvarte.<ref>For Kongen og Flåten bind 2, s. 77</ref>