Redigerer Pergamonalteret (avsnitt)

=== Fra antikken til 1800-tallets utgravninger ===
[[Fil:2005-12-28 Berlin Pergamon museum (05).jpg|thumb|Deler av frisene]]
Med [[kristendom]]mens framvekst mistet alteret sin funksjon senest i [[senantikken]]. På [[700-tallet]] ble Pergamons akropolis sterkt befestet som et forsvar mot arabere. I prosessen ble Pergamonalteret, sammen med andre strukturer, delvis ødelagt for kunne å gjenbruke byggematerialet i forsvarstrukturer. Byen ble likevel beseiret i 716 av araberne, som midlertidig okkuperte den før de forlot den som uviktig. Det ble først bosatt på nytt på [[1100-tallet]]. På [[1200-tallet]] falt Pergamon for muslimske tyrkerne.<ref>Om Pergamon på bysantinsk tid, se Radt, Wolfgang; Berger, Albrecht (2000): ''Der Neue Pauly'', bind 9, spalte 551 og 561.</ref>

I 1625 reiste William Petty, kapellan til Thomas Howard, 21. jarl av Arundel, en kunstinteressert og samler, gjennom Tyrkia, besøkte Pergamon og brakte tilbake til England to relieffpaneler fra alteret. Disse bitene ble glemt etter at jarlens samling ble spredt og ble først gjenoppdaget på 1960-tallet.<ref>Ett av de to fragmentene, utsyn til en gigant, ble funnet i 1962 på veggen til en bygning i Worksop, (Nottinghamshire) England. Det andre panelet, som viser en død gigant, var bygget inn i en gotisk ruin i Fawley Court (Buckinghamshire), se: Vickers, Michael (juli 1985): «The Thunderbolt of Zeus: Yet More Fragments of the Pergamon Altar in the Arundel Collection», ''American Journal of Archaeology'', '''89''' (3), s. 516–519.</ref> Fra et kunsthistorisk perspektiv burde disse to panelene bli overført til Berlin, men isteden manler disse i Berlin-rekonstruksjonen. Av denne grunn mangler disse to panelene i Berlin-rekonstruksjonen. Andre reisende kjent for å ha besøkt Pergamon på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet var for eksempel den franske diplomaten og klassiske lærde [[Gabriel Florent Auguste de Choiseul-Gouffier|Comte de Choiseul-Gouffier]], den engelske arkitekten [[Charles Robert Cockerell]] og to tyskere, arkeologen Otto Magnus von Stackelberg og klassisk forsker Otto Friedrich von Richter. Choiseul-Gouffier var den første som foreslo utgravninger i Pergamon; de tre andre reisende laget tegninger av byens akropolis.

[[Fil:Ruins of Pergamon by Christian Wilberg in 1879.jpg|thumb|[[Christian Wilberg]]: «Bysantinsk mur. 5-6 meter bred». Her ble de første fragmentene av relieffene funnet.» Blyanttegning med hvit utheving, 29.8 x 46.7 cm, Pergamon 1879.]]

Den tyske ingeniøren [[Carl Humann]] kom til Pergamon for første gang vinteren 1864/1865. Han gjorde geografiske undersøkelser og besøkte byen gjentatte ganger i årene etter. Han oppfordret til bevaring av oldtidsgjenstander på akropolis og forsøkte å finne partnere for å hjelpe til med en utgraving; som privatperson var han ikke istand til å utføre en så stor oppgave. Det var viktig å starte gravearbeid så snart som mulig ettersom de lokale innbyggerne i [[Bergama]] (det moderne navnet på den gamle byen Pergamon) brukte alteret og øvrige levninger og ruiner over bakken som regelrett steinbrudd, foruten å brente noe av den antikke [[marmor]]en for å utvinne [[kalk]]. I 1871 kom arkeologen [[Ernst Curtius]] og flere andre tyske akademikere til Pergamon på Humanns invitasjon. Han sørget for å sende noen av funnene til [[Berlin]], som to fragmenter av alterfrisen. Han beskrev relieffene som «en kamp med menn, hester og ville dyr».<ref>Sitert his Kunze, Max; Kästner, Volker (1990): ''Antikensammlung II. Der Altar von Pergamon. Hellenistische und römische Architektur''. Henschelverlag, 2. utg, Berlin, ISBN 3-362-00436-9; s. 27.</ref> Disse stykkene ble utstilt, men ble først stort sett ignorert.

[[Alexander Conze]], som ble utnevnt til direktør for skulptursamlingen til Berlins kongelige museer i 1877, var den første personen som koblet fragmentene med teksten til Lucius Ampelius og innså deres betydning. Tidspunktet var god, da den tyske regjeringen var opptatt av å motsvare de andre stormaktene også på kulturelt nivå etter at [[det tyske keiserrike]] ble opprettet i [[1871]]: «Det er svært viktig for museenes samlinger nå, som så langt er svært mangelfulle med greske originaler […], å få besittelse av et gresk kunstverk av et omfang som mer eller mindre er av rangering nær eller lik skulpturene fra Attika og Lilleasia i [[British Museum]].»<ref> Den prøyssiske kulturministeren i et brev til den prøyssiske kongen, [[Vilhelm I av Tyskland]], sitert i Kunze, Max; Kästner, Volker (1990): ''Antikensammlung II. Der Altar von Pergamon. Hellenistische und römische Architektur''. Henschelverlag, 2. utg, Berlin, ISBN 3-362-00436-9; s. 30</ref>

Conze tok umiddelbart kontakt med Humann, som på det tidspunktet var i Tyrkia og jobbet for et veianleggsfirma. Deretter gikk det raskt. Den tyske regjeringen sørget for lisens til å grave i Tyrkia og i september 1878 begynte utgravningene, ledet av Humann og Conze. I 1886 var store deler av akropolis undersøkt og i de påfølgende årene også vitenskapelig vurdert og publisert. Basert på en avtale mellom [[det osmanske riket]] og den tyske regjeringen,<ref>Opprinnelig ønsket den osmanske regjeringen å dele funnene (2/3 til Tyskland 1/3 til Tyrkia), men i forhandlinger som fant sted 1878/79, som til og med var påvirket av [[Otto von Bismarck|Bismarck]], ble det inngått en avtale som allokerte alle funn til Det tyske riket for en betaling på 20 000 gullmark. Det hjalp at det osmanske riket på den tiden sto svakt innenlandsk og var takknemlig for Bismarcks formidlende rolle ved [[Berlin-kongressen]]. Se Kunze, Kästner: ''Antikensammlung II''; s. 30; Schaller: ''Pergamonaltar'', spalte 211.</ref> startet i 1879 relieffpanelene fra Pergamonalteret sammen med noen andre fragmenter til Berlin og i besittelse av antikvitetssamlingen. På tysk side var man meget klar over at ved å gjøre dette ble et kunstverk fjernet fra sin opprinnelige lokalisering og var ikke helt fornøyd med denne situasjonen.

<blockquote>
«Vi er ikke ufølsomme for hva det betyr å fjerne levningene av et stort monument fra deres opprinnelige plassering og bringe dem til et sted hvor vi aldri igjen kan gi belysningen og miljøet de ble skapt i og hvor de en gang ble formidlet sin fulle effekt. Men vi reddet dem fra en ødeleggelse som ble stadig mer fullstendig. Det var ennå ikke en [[Osman Hamdi Bey]] rundt, som snart ble en nær venn av Humann, og på den tiden kunne vi ikke forestille oss hva som har blitt mulig i mellomtiden med hans hjelp, at ruinene som fortsatt er på stedet kunne beskyttes mot steinrøvere av den moderne byen ...»<br>─ Alexander Conze<ref>Alexander Conze, sitert fra Kunze, Max; Kästner, Volker (1990): ''Antikensammlung II. Der Altar von Pergamon. Hellenistische und römische Architektur''. Berlin: Henschelverlag,
 2. utg, ISBN 3-362-00436-9; s. 30</ref>
</blockquote>