Redigerer Per Borten (avsnitt)

=== Veivalget om partiets politiske linje: Bondepartiet blir til Senterpartiet ===
[[Fil:Jon Leirfall, Stortingsarkivet.jpg|miniatyr|upright|Nordtrønderen [[Jon Leirfall]] var i alle år Bortens politiske rival. Ved siden av personlige motsetninger var de også uenige om partiets overordnede linje; der Leirfall ville ha et parti for bønder og bygdefolk ønsket Borten et bredere sentrumsparti som også kunne appellere til andre grupper.<ref name="Berntsen-110-111" />{{byline|Foto: Fotograf Thore Fr. Finne, Oslo (†1979)|omkring 1945}}]]

Ved midten av 1950-årene stod Bondepartiet ved et veivalg: Skulle partiet fortsette med hovedfokus på bygdefolkets interesser og da primært grunneiende bønder? Eller skulle man forsøke å lage et bredere parti, der man tilnærmet seg de andre sentrumspartiene, og forsøkte å skape et borgerlig venstre-parti som også kunne appellere til folk i byer og utenfor landbruket? I striden om veivalget representerte de to rivalene fra formannsvalget i 1955 hver sin hovedretning, og mens Leirfall arbeidet for et smalere interesseparti for landbruket gikk Borten inn for et bredere parti der man også trakk til seg akademikere og andre utenfor de rene bondenæringene.<ref name="Berntsen-110-111" /><ref name="Forr-262-263" /> 

Én av de viktigste sakene som ville bidra til å stake ut den politiske kursen fremover, var debatten rundt partinavnet. Borten mente at et nytt navn kunne bidra til å øke tilslutningen blant andre yrkesgrupper og markere at den politiske profilen ble lagt om i mer allmenn retning. Leirfall stod hardt på at partiet måtte ha et navn der ordet «bygd» var med, mens Borten ønsket et navn der ordet «demokrati» inngikk. Etter bred behandling innad i partiet kom saken opp ved Bondepartiets landsmøte i 1959, og det var på forhånd fire alternativer: «Bygdefolkets Samlingsparti», «Demokratene», «Sentrumspartiet» og «Norsk Folkestyreparti». I debatten under landsmøtet ble også nye forslag som «Senterpartiet» og «Bygdepartiet» lansert. Etter debatten endte landsstyret opp med å anbefale «Norsk Folkestyreparti (Demokratene)», og dette ble vedtatt av landsmøtet med 118 stemmer, mot 19 for Senterpartiet. Dobbelt-navnet var ifølge landsmøteprotokollen foreslått av Borten som et kompromiss, men det har også blitt hevdet at forslaget egentlig kom fra [[Hans Holten]], mens Borten skal ha vært tvilende.<ref name="Berntsen-113-115" />

Umiddelbart etter landsmøtet begynte sentrale partifolk å få kalde føtter, og arbeidsutvalget bestemte seg for å avvente å ta det i bruk. Det ble satt opp et ekstraordinært landsmøte senere samme år for å behandle saken på nytt, og her argumenterte Borten igjen for «Demokratene». Etter mange avstemninger endte landsmøtet med å vedta «Senterpartiet» med 103 stemmer mot 33 for å beholde «Bondepartiet». Navneskiftet førte med seg at partiet beveget seg bort fra å være et rent interesseparti for landbruket, og de prøvde i de neste valgene også å gjøre innhogg i byene og blant velgere med akademiker-bakgrunn. Ved [[kommunestyrevalget 1963]] stilte Senterpartiet liste i Oslo for første gang, og i valgene som fulgte, økte oppslutningen noe i byene. Partiledelsen slet imidlertid med å tiltrekke seg mange tillitsvalgte og kandidater utenfor landbruksmiljøer, og på tross av at partiet ble modernisert forble Senterpartiet likevel i stor grad et distriktsparti.<ref name="Berntsen-115-117" />