Redigerer Pavedømmets historie (avsnitt)

=== Det østgotiske pavedømme (493–597) ===
Perioden som kalles for det østrogotiske pavedømmet varte mellom 483 og 537. [[Det vestromerske rike]] fikk sitt endelige sammenbrudd under pave [[Simplicius]], og etter hans død i 483 blei det for første gang holdt pavevalg uten en vestromersk keiser til stede. Basilius hadde midtveis i regjeringstida til Simplicius fått samla sammen det romerske senatet, de romerske geistlige og de lokale biskopene i det keiserlige mausoleum; Simplicius slo i denne sammenheng fast at et pavevalg ikke ville være gyldig uten Basilius' samtykke. Basilius var leder for det romerske aristokratiet og stattholder på vegne av [[Odovakar]], «konge av Italia». Simplicius blei etterfulgt av [[Felix III]] (483–492), [[Gelasius I]] (492–496) og [[Anastasius II]] (496–498). Pavedømmet var under sterk påvirkning av det østrogotiske kongeriket, og pavene blei muligens utpekt av den østrogotiske kongen selv. Pavene var i stor grad styrt av [[Teoderik den store]] og hans etterfølgere [[Atalarik]] og [[Teodahad]]. Perioden blei avslutta da [[Justinian I den store]] gjenerobra Roma under [[goterkrigen (535–554)]]. Perioden som følger kalles det bysantinske pavedømmet (537–752).

Østrogoternes påvirkning av kirkas styre viste seg den 22. november 498 da to paver blei valgt. Den følgende seier pave [[Symmachus]] fikk over motpave Laurentius regner man for å være første gang noen kjøpte seg paveembetet. Dette kalles [[simoni]]. Symmachus etablerte også en praksis med å la den sittende paven utnevne sin etterfølger. Denne praksisen blei fulgt fram til en lite populær utpekelse blei gjort i 530. Uenighetene rundt denne praksisen tok slutt ved valget av [[Johannes II]] i 532, den første paven som tok et nytt navn etter sin tiltredelse. 
     
Ifølge [[Catholic Encyclopedia]] "var Teoderik tolerant mot den Katolske Kirke og blanda seg ikke inn i dogmatiske spørsmål. Han forble så nøytral som mulig overfor paven, selv om han involverte seg i pavedømmets anliggender.»

Man opplevde i denne perioden holdningsendring i møte med arianisme. I 523 avslutta [[Eutharic]], konge av vestgoterne, forfølgelsen av ikke-arianere, samtidig som at den østlige kirke begynte med forfølgelse av arianere.

Østrogoternes innflytelse endte med Justinians gjenerobring av Roma. Han hadde avsatt den progotiske pave Silverius og innsatte pave Vigilius i stedet.