Redigerer Paris (avsnitt)

=== 1700- og 1800-tallet ===
Paris’ befolkning vokste fra rundt 400 000 i 1640 til rundt 650 000 i 1780.<ref> Durant, Will; Durant, Ariel (1975): ''The Story of Civilization XI The Age of Napoleon'', s. 3</ref> En ny boulevard, [[Champs-Élysées]], utvidet byen vestover til [[Place Charles de Gaulle|Place d'Étoile]],<ref>Combeau, Yvan (2003): ''Histoire de Paris'', s. 45–47.</ref> mens arbeiderklassestrøket [[Faubourg Saint-Antoine]] på byens østside vokste mer og ble sammentrengt av fattige innvandrere fra andre regioner av Frankrike.<ref>Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation'', s. 129–133.</ref>

Paris var et sentrum for den voldsomme filosofiske og vitenskapelige aktiviteten i opplysningstiden. [[Denis Diderot|Diderot]] og [[Jean le Rond d'Alembert|d'Alembert]] publiserte den nå så velkjente ''[[Encyclopédie]]'' i 1751–1752, og [[brødrene Montgolfier]] satte i gang sin første bemannede tur i en varmluftsballong den 21. november 1783, en oppstigning som skjedde fra hagen i palasset [[Château de la Muette]]. Paris var finanshovedstaden i det kontinentale Europa, den fremste byen for bokutgivelser, moter og framstilling av kostbare møbler og luksusvarer.<ref>Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation'', s. 120.</ref>

[[Fil:Prise de la Bastille.jpg|thumb|Stormingen av Bastillen den 14. juli 1789, maleri av Jean-Baptiste Lallemand, (Musée de la Révolution française).]]
Mot slutten av 1700-tallet økte motsetningene mellom de fattigste og adelsstanden, på en tid da kongen var formelt [[Eneveldet|eneveldig]], «innstiftet av Gud», men i realiteten ute av stand til å påtvinge adelsstanden sine bestemmelser. Samtidig hadde det vokst fram en ny [[tredjestanden|tredjestand]], [[borgerskapet]]. Motsetningene mellom disse samfunnsklassene kokte over sommeren 1789 da Paris ble sentrum for [[den franske revolusjon]]. Den 14. juli tok en folkemengde arsenalet ved [[Les Invalides]], skaffet seg tusenvis av geværer, og [[Stormen på Bastillen|bevæpnet med disse stormet]] de [[Bastillen]] i sentrum av byen under mottoet ''Liberté, égalité, fraternité'' (''Frihet, Likhet og Brorskap''). Bastillen var et forhatt statlig fengsel, et symbol på den kongelige autoritet, og erobringen ble et symbol for den revolusjonære bevegelsen. Den første uavhengige Pariskommunen, eller byrådet, møttes i Hôtel de Ville og den 15. juli valgte de en borgermester, det ble astronomen [[Jean Sylvain Bailly]].<ref>Paine, Thomas (1998): ''Rights of Man, Common Sense, and Other Political Writings'', s. 453.</ref>

Kong [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]] og den kongelige familie ble fraktet til Paris og fengslet innenfor murene av [[Palais des Tuileries]]. I 1793 da revolusjonen endret seg i en mer radikal retning ble kongen, dronningen og borgermesteren henrettet i [[giljotin]]en, sammen med rundt 16 000 andre over hele Frankrike i den tiden som kalles [[skrekkveldet]].<ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 674.</ref> Eiendommene til aristokratiet og kirken ble nasjonalisert, og byens kirker ble stengt, solgt eller revet.<ref>Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation'', s. 144.</ref> En rekke av revolusjonære fraksjoner styrte Paris fram til den 9. november 1799 da statskuppet ''coup d'état du 18 brumaire'' skjedde ved at [[Napoléon Bonaparte]] grep makten som førstekonsul.<ref>Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation'', s. 147.</ref>

Under revolusjonen hadde befolkningen i Paris minsket med rundt 100 000, men mellom 1799 og 1815 fikk den en tilstrømning med rundt 160 000 nye innbyggere, og utgjorde til sist rundt 660 000 innbyggere.<ref name="Sarmant_148"> Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation'', s. 148.</ref> Napoléon Bonaparte erstattet den valgte regjeringen av hovedstaden med en prefekt som rapporterte direkte til ham. Han begynte også å reise monumenter som hyllet militær ære og prakt, inkludert [[Triumfbuen]] (som riktignok ikke ble ferdigstillet før efter hans død), og forbedret den neglisjerte infrastrukturen i byen med nye [[fontene]]r, [[Canal de l'Ourcq]] (en kanal for å føre drikkevann til byen), kirkegården [[Cimetière du Père Lachaise]], samt byens første bro av metall, [[Pont des Arts]].<ref name="Sarmant_148"/>

I løpet av [[Restaurasjonen i Frankrike|restaurasjonen]], gjenopprettelsen av «den gamle orden» og gjeninnsettelsene av [[Bourbonerne]] på den [[Frankrike|franske]] tronen etter den endelige seieren over [[Napoléon Bonaparte]], fikk byens broer og torg tilbake de navnene som de hadde fra før revolusjonen. [[Julirevolusjonen]] i 1830 i Paris, minnet ved [[Julisøylen]] ''(Colonne de Juillet)'' på [[Place de la Bastille]] i [[11. arrondissement]], brakte en konstitusjonell monark, [[Ludvig Filip av Frankrike|Ludvig Filip]], til makten. Den første jernbanelinje til Paris ble åpnet i 1837 og den bidro til en ny periode med stor innflytning fra provinsene til byen.<ref name="Sarmant_148"/>

[[Fil:Paris Opera full frontal architecture, May 2009 sky.JPG|thumb|[[Pariseroperaen]] var midtpunktet for Napoleon IIIs nye Paris. Arkitekten, [[Charles Garnier]], beskrev byggestilen som ganske enkelt «Napoleon den tredje».]]
[[Fil:Paris 1889 plakat.jpg|thumb|left|upright|Plakat for verdensutstillingen i 1889.]]
Ludvig Filip ble veltet av et folkelig opprør i Paris’ gater i 1848. Hans etterfølger, [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]], og den nylig utpekte prefekt for Seinen, [[Georges-Eugène Haussmann]], satte i gang enorme offentlige byggeprosjekter for å konstruere nye, brede boulevarder, et nytt operahus, et sentralt marked, nye [[akvedukt]]er, kloakker og parkanlegg, inkludert [[Bois de Boulogne]] og [[Bois de Vincennes]].<ref name="DeMoncan_7-35">De Moncan, Patrice (2007): ''Les jardins du Baron Haussmann'', s. 7–35.</ref> I 1860 annekterte Napoleon III de omliggende byer og opprettet åtte nye [[Arrondissement (Paris)|arrondissementer]] og ekspanderte Paris til byens nåværende grenser.<ref name="DeMoncan_7-35"/>

I løpet av [[den fransk-prøyssiske krig]] (1870–1871) ble Paris beleiret av den [[Preussen|prøyssiske]] hæren. Etter måneder med blokade, sult, og deretter bombardement av prøysserne ble byen tvunget til å overgi seg den 28. januar 1871. Den 28. mars grep en revolusjonær regjering som kalte seg [[Pariskommunen]] makten i Paris. De beholdt makten i byen i to måneder inntil de ble brutalt slått ned av den franske hæren i løpet av «den blodige uken» mot slutten av mai 1871.<ref>Rougerie, Jacques (2014): ''La Commune de 1871'', s. 118.</ref>

Mot slutten av 1800-tallet var Paris vertskap for to store internasjonale utstillinger: [[Verdensutstillingen i Paris (1889)|verdensutstillingen i 1889]], som ble holdt som en markering for at det var hundre år siden den franske revolusjon og med det nye landemerket i Paris, [[Eiffeltårnet]] som inngangsportal; og ved overgangen til det nye århundret, [[Verdensutstillingen i Paris (1900)|verdensutstillingen i 1900]], som ga Paris den nye buebroen [[Pont Alexandre III]] over Seinen, palassene [[Grand Palais]] og [[Petit Palais]], og [[Métro de Paris]], hovedstadens første [[tunnelbane]].<ref>Fraser, Benjamin; Spalding, Steven D. (2011): ''Trains, Culture, and Mobility: Riding the Rails'', s. 117.</ref> Paris ble et ledende sentrum for utviklingen av den litterære [[naturalismen]] ([[Émile Zola]]) og [[symbolisme]]n ([[Charles Baudelaire]] og [[Paul Verlaine]]), og av impresjonismen i malerkunsten ([[Gustave Courbet|Courbet]], [[Édouard Manet|Manet]], [[Claude Monet|Monet]], [[Pierre-Auguste Renoir|Renoir]]).<ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 490–491.</ref>