Redigerer Otto II av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

=== Kroning og hjemlig strid ===
Da Otto I (den store) døde hadde arvefølgen til den keiserlige tronen lenge vært klar. Otto II hadde vært konge av Tyskland i tolv år og tysk-romersk (med-)keiser i fem år da han døde. I motsetning til sin far hadde Otto II ikke noen gjenlevende brødre som kunne bestride hans krav på tronen. 8. mai 973, dagen etter sin fars død, kom stormennene i riket sammen og valgte, ifølge den saksiske krønikeren [[Widukind av Corvey]], Otto II som farens etterfølger. En av Otto IIs første handlinger var å bekrefte rettighetene til erkebiskopen av [[Magdeburg bispedømme|Magdeburg]]. Selv om Otto II hadde kommet fredelig til tronen måtte han stadig i de første sju årene som keiser vie stor oppmerksomhet til både interne rivaler og eksterne fiender.

De innenlandske problemer som Otto I hadde møtt mellom 963 og 972 var ikke blitt løst ved hans død. Den sachsiske adelen fortsatte å motarbeide erkebispedømmet Magdeburg som var etablert langs imperiets østgrense. Erkebispedømmet var etablert av Otto I og det ble stadfestet av Otto II og hans medhjelpere. Otto IIs ekteskap med den bysantinske prinsesse [[Theophania]] viste seg å være til ulempe fordi den saksiske adelen følte at keiseren distanserte seg fra deres interesser. Blant Otto IIs viktigste rådgivere var det bare den saksiske biskop [[Dietrich I av Metz]] som hadde nære forbindelser til den gamle saksiske adelen. Hans andre rådgivere manglet støtte fra hertugene i imperiet. Erkebiskopen av Mainz, [[Willigis]], som var utnevnt i 975 og som hadde vært Otto IIs rådgiver siden hans fars andre ekspedisjon inn i Italia i 960-årene, kom fra en ikke-adelig familie. [[Hildebald av Worms]], som hadde blitt utnevnt til Otto IIs kansler i 977 og deretter til biskop i [[Worms]] i 979 var heller ikke fra en adelig familie.

Otto I hadde også unnlatt å avklare saker i Italia før sin død. Han døde kort tid etter utnevnelsen av pave [[Benedikt VI]] i 973. I 974 ble Benedikt fengslet i [[Castel Sant'Angelo]], hjemstedet til [[Crescentii]]-familien. Da Otto II sendte en keiserlig representant, hertug Sicco, for å beordre ham løslatt sørget [[Crescentius I]] og kardinal Franco Ferrucci, som senere skulle bli motpave [[Bonifatius VII]] for å drepe Benedikt mens han fortsatt var fengslet<ref>Richard P. McBrien, ''Lives of the Popes: The Pontiffs from St. Peter to Benedict XVI'', (HarperCollins, 2000), s. 161</ref>.

Etter Otto IIs kroning oppsto gnisninger mellom keiseren og hans mor, [[Adelheid av Det tysk-romerske rike|Adelheid av Italia]]. Etter Otto Is død ble keiseren hele tiden ledsaget av sin mor. Men Otto IIs mor og hans kone Theophania mislikte den andres påvirkning av keiseren og dette forårsaket friksjon innen den keiserlige familien. Et siste møte mellom Otto II og Adelaide ble arrangert i pinsen 978, men uten at det ble oppnådd enighet. Uenigheten tvang Adelaide til å trekke seg tilbake til hertugdømmet [[Burgund]] (kongeriket Arles) og hun fikk der beskyttelse av sin bror kong [[Konrad av Burgund]].