Redigerer Oslo-Filharmonien (avsnitt)

===1940-årene===
[[File:Statsakten. Akershus. 1942-02-01. (8619126880).jpg|thumb|[[Vidkun Quisling]] (t.h.) lytter til Filharmonisk Selskaps Orkester spille under [[Statsakten]] i «Riddersalen» på [[Akershus slott og festning|Akershus slott]] den 1. februar 1942. Orkesteret framførte blant annet «Hyldningsmarsj» fra ''Sigurd Jorsalfar'' av Grieg. Til venstre for Quisling på første rad sitter [[Josef Terboven|Terboven]]<ref> {{Kilde avis|url=https://www.nb.no/items/934bd7439a4f6435997084f89db6ca0c?page=5&searchText=statsakten%2Bfilharmonisk |tittel=Statsakten på Akershus slott|utgiver=Buskeruds Blad|besøksdato=|forfatter=|dato =1942-2-2  |side=6|arkivurl= |arkivdato=|sitat=Forsamlingen reiser seg og hilser Reichskommissar Terboven og NS fører Vidkun Quisling, idet de kommer inn sammen og tar sine plasser øverst ved podiet. Filharmonisk Selskaps orkester under dirigent Gustavson setter i med Königsmarsch av Richard Strauss og deretter med Griegs Hydningsmarsj av Sigurd Jorsalfar. [...] Høytideligheten slutter med den tyske og norske nasjonalsangen, hvoretter der Herr Reichskommissar og Vidkun Quisling forlater salen, fulgt av ministrene og æresgjestene. }}</ref>{{Byline|Riksarkivet}}]]
Konsertvirksomheten ble opprettholdt gjennom hele [[Andre verdenskrig|andre verdenskrig]], imidlertid underlagt okkupasjonsmaktens strenge sensur. «Kultur- og Folkeopplysningsdirektoratet» kunne for eksempel ikke tillate [[Ludvig Irgens-Jensen|Irgens-Jensen]]s oratorium ''[[Heimferd]]'', da publikum kunne tenkes å knytte handlingen til «aktuelle begivenheter» som igjen kunne lede til demonstrasjoner.<ref name="Johnson39"/> Dessuten forsøkte okkupasjonsmakten å bruke orkesteret til propagandaformål. Spesielt problematisk var medvirkningen i [[Statsakten på Akershus]] i februar 1942. Orkesteret forsøkte å nekte, men det var ingen vei forbi.<ref name="Johnson39"/>    

Verst gikk krigen ut over orkesterets [[Jøder|jødiske]] konsertmester, Ernst Glaser. Han fortsatte som konsertmester helt fram til høsten 1942. Men dagen før de store aksjonene mot jødene ble han varslet av [[hjemmefronten]], gikk i dekning og kom i siste øyeblikk over til [[Sverige]].<ref name="Johnson40"/> 

Blant de største konsertbegivenhetene under andre verdenskrig hører 100-årsmarkeringen av [[Edvard Grieg]]s fødsel i 1943 med til sammen fem konserter fra 7. til 12. juni.

Første konserter etter krigen fant sted i [[Nationaltheatret]] den 8., 9. og 10. juni med kongen til stede. I sesongåpningen den 10. september ble Olav Kielland møtt av pipekonsert fra publikum. Kielland hadde i 1940 vært medlem av [[Quislings første regjering|Quisling-regjeringens]] «[[Departementets midlertidige konsultative råd i kunstneriske spørsmål|konsultative råd]]» sammen med [[Per Reidarson]], [[David Monrad Johansen]] og [[Geirr Tveitt]]. Og selv om Kielland etter krigen ble frikjent av et myndighetsoppnevnt råd, var det tydeligvis ikke glemt av et rasende publikum. Kielland valgte derfor å fratre som kunstnerisk leder, og Odd Grüner-Hegge tok over. Imidlertid ble ni av orkesterets 57 meldemmer fjernet fra sine stillinger for sitt samarbeid med okkupasjonsmakten. Den tidligere solofløytisten Rolf Schüttauf, som i 1940 trådte ut av Filharmonisk Selskap for å bli medlem av [[Gestapo]], hadde blitt skutt.<ref name="Johnson41"/> [[Alfred Fidjestøl]] hevder imidlertid i sin bok fra 2019 at orkesteret aldri tok et egentlig oppgjør med krigen: «Man ofret de som ofres måtte, men tok aldri en debatt om selskapets rolle og hvilke valg institusjonen gjorde.»<ref name=Fidjestøl>{{Kilde avis|url= |tittel=Mener Filharmonien aldri tok noe oppgjør med egen krigshistorie|utgiver=Aftenposten|besøksdato=|forfatter=Ørstavik, Maren |dato =2019-9-27  |side=32-33|arkivurl= |arkivdato=}}</ref>

Før krigen var musikerne ansatt på nimånederskontrakter og måtte livnære seg som kafé-, restaurant- eller tatermusikere i sommermånedene. Under krigen fikk imidlertid musikerne fast ansettelse og kunne ha orkesterstillingen som hovederverv.