Redigerer Oscar Wilde (avsnitt)

=== Skandale og rettssaker ===
[[Fil:wildeanddouglas.jpg|thumb|upright|alt=Two men sit on a bench with their legs crossed. Both are well dressed in suits.|<div class="center">Wilde og lord Alfred Douglas i 1893.</div>]]
I 1891 innledet Wilde et seksuelt forhold til lord Alfred Douglas, hvis noe eksentriske far, [[John Sholto Douglas, 9. marki av Queensberry]], ble forarget over sønnens forhold til Wilde, og konfronterte dem offentlig flere ganger. I februar 1895 fornærmet markien Wilde ved å legge igjen en beskjed i Wildes klubb hvor han kalte ham en «[[Sodomi|somdomitt]]» (''[[sic]]''). Venner av Wilde oppfordret ham til å ignorere fornærmelsen, men lord Alfred forsøkte å få ham til å saksøke markien, hvilket han gjorde. Påtalemyndigheten kjente imidlertid ikke til Wildes romantiske forhold til andre menn, og da Wilde ble spurt om dette, nektet han. Markiens forsvarsadvokat klarte å frembringe beviser for at Wilde hadde hatt seksuelle forhold til flere menn.

Rettssaken startet 3. april 1895 og varte i tre dager, med Edward Carson som Queensberrys forsvarer. Galleriet var fylt av tilskuere, men ingen kvinner. Bare to vitner var innstevnet: Klubbens ansatte, som tok imot Queensberrys kort, og Wilde selv. Wilde oppgav sin alder som 39 år. Carson, som hadde vært ved Trinity College samtidig som Wilde, visste at hans gamle studiekamerat måtte være fylt førti, og påpekte dette. Nå kunne Carson understreke den store aldersforskjellen mellom Wilde og den seksten år yngre Douglas, samt de omtalte gateguttene. Carson spurte ham først ut om hans forhold til Douglas, men her forelå det ingen beviser. Han fortsatte så med ''Dorian Gray'': «Har De noen gang forgudet en ung mann grenseløst?» «Nei, jeg har aldri forgudet andre enn meg selv.» På rettssakens andre dag ble Wilde utspurt om privatlivet sitt: «Drikker De champagne?» «Ja, sterkt mot min leges ordre.» «Vi har ingen interesse av Deres leges ordre.» «Ikke jeg heller.» Wilde begynte å slappe av, og da Carson spurte hvorfor han ikke hadde kysset Douglas' tjener, Walter Grainger, svarte Wilde at gutten var stygg å se på, og at han ikke hadde kysset ham av samme grunn som han ikke ville kysset en dørmatte. At Wilde hadde kysset gutten hvis han hadde vært attraktiv, avslørte Wilde.<ref>Barbara Belford: ''Oscar Wilde – a certain genius'' (s. 252-4)</ref> Nå trakk han etter råd fra sin advokat søksmålet, men Queensberry, som 5. april ble frikjent for anklagen om injurier, gav sine sakførere instruks om å oversende saksmappen til [[riksadvokaten]].<ref>Mervyn Holland: ''Oscar Wildes familiealbum'' (s. 180-2)</ref> Pressen skrev at «ingen sunttenkende mann eller kvinne i den engelsktalende verden kan la være å føle dyp taknemlighet overfor markien av Queensberry, som har ødelagt de dekadentes yppersteprest [Wilde]».<ref>Juliet Gardiner: ''Oscar Wilde'' (s. 125-31)</ref>
[[Fil:Somdomite.jpg|thumb|alt=A rectangular calling card printed with "Marquess of Queensberry" in copperplate script.|Queensberrys visittkort med den ærekrenkende påskriften «''For Oscar Wilde posing somdomite.''»]]

Allerede 6. april ble Wilde arrestert og satt i varetekt. Han ble løslatt mot [[kausjon]], betalt av Douglas' bror Percy, som av den grunn ble slått ned på [[Piccadilly Circus]] 21. mai av faren sin, Queensberry, som også sørget for at ingen hoteller ville ta imot Wilde. Wildes venninne, forfatterinnen Ada Leverson som han kalte «[[Sfinks]]», og mannen hennes inviterte ham imidlertid til å bo hjemme hos dem. Saken kunne ha sluttet her, med Wilde offentlig [[vanære]]t; men påtalemyndighetene fortsatte, med ingen ringere enn regjeringsadvokaten, sir Frank Lockwood, som anklager. Det sies at Edward Carson som Wildes gamle studiekamerat bad Lockwood om å frafalle saken, men fikk til svar at myndighetene ikke torde, på grunn av de navnene Queensberry hadde oppgitt i brevet sitt. Queensberry kan ha truet med å røpe Rosebery, som nå var blitt [[statsminister]], og kunne sies å være skyld i [[selvmord]]et til markiens eldste sønn, som var gjenstand for utpresning fordi han hadde stått i forhold til Rosebery.<ref>Mervyn Holland: ''Oscar Wildes familiealbum'' (s. 182-6)</ref> Dessuten var det snart valg, og regjeringen trengte å markere seg etter skandalen i Cleveland Street, der det i 1889 var blitt avslørt en [[bordell]], hvor unge gutter fra det nærliggende telegrafkontoret tilbød sex til kunder fra [[aristokrati]]et. Regjeringen hadde den gang presset politiet til å utsette arrestasjonene til samfunnets støtter hadde rukket å fjerne sporene etter seg.<ref>Mervyn Holland: ''Oscar Wildes familiealbum'' (s. 151)</ref>

Han ble arrestert 6. april 1895, tiltalt for 25 tilfeller av grov uanstendighet etter kriminalloven av 1885, som for første gang hadde omtalt «usømmelige forhold» mellom menn som kriminelle, med en maksimumsstraff på to år.<ref>Barbara Belford: ''Oscar Wilde – a certain genius'' (s. 256)</ref> Det var den samme [[paragraf]]en som [[Victoria av Storbritannia|dronning Victoria]] sies å ha hatt innvirkning på, da hun ikke ville ha [[lesbisk]]e forhold inn under paragrafen, fordi hun mente at «kvinner ikke gjør sånt».<ref>Juliet Gardiner: ''Oscar Wilde'' (s. 133)</ref> Carson var nå erstattet av Charles Gill, som også kom fra Trinity College, men ingen venn av Wilde. Som en ekstra belastning gikk Wildes hjem til tvangsauksjon 24. april. Wildes livsførsel med opphold på luksushoteller hadde satt ham i dyp gjeld. Nå forlangte Queensberry saksomkostningene sine dekket. Alt, også barnas leker og [[Thomas Carlyle]]s skrivebord, ble solgt til spottpris. Personlige brev ble rotet frem, og originale [[manuskript]]er forsvant.<ref>Barbara Belford: ''Oscar Wilde – a certain genius'' (s. 257-9)</ref>

I den foregående rettssaken hadde Wilde opptrådt vittig og unnvikende; i sin egen rettssak gav han under krysseksaminasjonen et følelsesladd forsvar for «kjærligheten som ikke våger å si sitt eget navn». Han forsvarte seg med at han omgikkes unge menn fordi han likte ungdom. De innstevnede vitnene kunne imidlertid fortelle om leide rom hvor dagslyset aldri slapp inn, og hvor det fløt av kvinne[[parykk]]er, -sko og -strømper, selv om de besøkende alltid var menn. I ventetiden før neste rettssak, som startet 20. mai, tryglet Constance og Wildes venner ham om å forlate landet. Men moren hans stod hardt på at han skulle møte i retten: «Hvis du blir, selv om du må i fengsel, vil du alltid være min sønn. Det gjør ingen forskjell for meg. Men reiser du, vil jeg aldri snakke med deg igjen,» sa hun.<ref>Juliet Gardiner: ''Oscar Wilde'' (s. 147)</ref> Dermed ble Wilde værende, og ble funnet skyldig. Dommer i saken, den 77-årige sir Alfred Wills, fordømte Wilde hardt i sin domsavsigelse: «At De, Wilde, har vært sentrum i en krets av utbredt fordervelse av hesligste slags blant unge menn, er det umulig å nære tvil om.»<ref>Juliet Gardiner: ''Oscar Wilde'' (s. 139)</ref>