Redigerer Opplyst enevelde (avsnitt)

== Teoretisk bakgrunn ==
[[Fil:Ludvig XVI av Frankrike porträtterad av AF Callet.jpg|thumb|Ludvig XVI av Frankrike]]
I løpet av opplysningstiden kom de lærde og utdannede, hver for seg, til det syn at politiske endringer var både ønskelig og mulig. Før [[den amerikanske revolusjon]] og siden [[den franske revolusjon]] mente de fleste at endringene måtte skje ovenfra, fremmet av herskerne. Man kunne ikke forestille seg at nasjon ikke ble styrt av en hersker. Monarkiet var den eneste farbare veg, men det var forskjell på gode og dårlige herskere. Hvis monarken ble «opplyst» ville han kunne gjøre gode lover og fremme menneskelig lykke.

[[Fil:Mierevelt grotius 1608.jpg|thumb|upright|left|Hugo Grotius]]
En av de fremste politiske tenkere var [[Cesare Bonesana]], marki av Beccaria-Bonesana, som skrev et verk kalt ''Dei delitti e delle pene'' («Om forbrytelser og straff») (1764). Her argumenterte han for at statens oppgave var å beskytte samfunnet, og samtidig beskyte folkets verdighet, inkludert de som var anklaget for forbrytelser. Han argumenterte imot bruken av [[tortur]] og [[dødsstraff]], og hevdet at tortur kun fremmet uærbødighet for loven og derav fremmet alvorlige forbrytelser, og at dødsstraff måtte avvikles, unntatt i ekstreme tilfeller som forræderi.<ref>[http://www.historydoctor.net/Advanced%20Placement%20European%20History/Notes/enlightened_absolutism.htm «Enlightened Absolutism»], ''History Doctor''</ref>  Boken er mindre teoretisk enn Hugo Grotius, Samuel von Pufendorf og andre lignende tenkeres verker og er like så mye et kampskrift som et teoretisk vitenskapelig verk.

[[Naturrett]]en, en tanke som er langt eldre enn opplysningstiden, hevdet at det fantes en evig, uforanderlig rettferdighet som var nedlagt i menneskehetens vesen som en del av naturen. I middelalderen ble den ført videre som en fornuftsbegrunnelse for kristen etikk. På 1600-tallet fikk naturretten en radikal tilspissing ved at det ble argumenterte for at alle mennesker er født med visse grunnleggende og umistelige rettigheter. Den moderne naturrettens pioner var den [[Nederland|nederlandske]] [[Humanisme|humanisten]] [[Hugo Grotius]] som med sitt berømte verk ''De iure belli ac pacis'' («Om krigens og fredens rett») (1625) skapte en lære om statenes samliv og krigens etiske lover. Dette ble ført videre av tyskeren [[Samuel von Pufendorf]] i hans ''De jure naturae et gentium libri octo'' («Om naturens og folkenes rett») (1685) og som også påvirket Ludvig Holbergs historiske verker.<ref>Lindroth, Sven: «Ideenes historie», s. 186 i ''Vår kulturarv'', bind III, 1965.</ref>

[[Fil:Samuel von Pufendorf2.jpg|thumb|upright|left|Samuel von Pufendorf]]
Innenfor tanken om naturretten fantes teorien om samfunnspakten. Formelt var det et forsøk på å forklare samfunnets og statens opprinnelse som et resultat av en avtale eller overenskomst mellom alle enkeltindivider som i egen interesse hadde overdratt makten og myndigheten til en fyrste eller monark. I sin ytterste konsekvens innebar dette at alle mennesker var frie og likestilte og at de hadde avstått fra visse rettigheter til allmennhetens beste. [[Johannes Althusius]], en tysk [[Kalvinisme|kalvinistisk]], politisk tenker, tillat folket i boken ''Politica Methodice Digesta'' (1603) suvereniteten og som var gitt til fyrsten ved en kontrakt, men den kunne også sies opp når som helst. Monarken var bundet av folkeviljen og kunne styrtes om han svek tilliten. I dette lå det en [[Revolusjonær|revolusjonær]] tanke som lå langt fra den gamle tanke om at monarken styrte på Guds nåde og som en representant for Gud.<ref>Lindroth, Sven: «Ideenes historie», s. 187-188</ref>

Den engelske filosofen [[Thomas Hobbes]] førte Althusius' tanker videre, men Hobbes var en [[Materialisme|materialist]], mer enn noen annen tenker i sin tid, og utviklet en kynisk teori om at mennesket som i sin naturtilstand var hemningsløs, drevet av egoisme og begjær etter makt. Samfunnspakten, den frivillige overdragelse av makt, var den eneste måten å unngå kaos og alles krig mot alle. For å unngå det måtte monarkens makt være absolutt og totalitær. Samfunnspakten var således ikke nødvendigvis revolusjonær, og eneveldet i [[Frankrike]] under [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] eller i [[Sverige]] under [[Karl XI av Sverige|Karl XI]] kan forsvares i henhold til denne.<ref>Lindroth, Sven: «Ideenes historie», s. 188</ref>

[[Fil:Voltaire.jpg|thumb|upright|left|Voltaire, en profet for framgang, forsvarte konseptet den opplyste monark.]]
[[Voltaire]] var en framstående opplysningsfilosof som mente at det opplyste monarki var den eneste måte for at samfunnet hadde framgang. Alternativet var en uopplyst monarki, noe som ville være til ulykke for alle. Grunnlaget for Voltaires oppfatning av sivilisasjon lå i de store europeiske monarkier og deres institusjoner, deres streben etter makt, men også deres befordring av økonomisk velferd, grunnlaget for kulturell framgang. Kun i et fornuftsbasert samfunn kunne et menneske oppnå sitt fulle potensial. Ingen av de franske opplysningsfilosofene, med unntak av [[Jean-Jacques Rousseau]] fremmet en radikal omforming samfunnet, men forsvarte det opplyste enevelde.<ref>Rempel, Gerhard: [http://www.sullivan-county.com/nf0/y2k/age_enl.htm ''The Age of the Enlightenment'': VI. «Social Science and Political Thought»]</ref>

Imidlertid har historikerne diskutert den faktiske gjennomføringen av det opplyste enevelde. De har skilt mellom den opplyste herskeren personlig og hvor opplyst hans styre faktisk var. Eksempelvis, [[Fredrik II av Preussen]], kalt for «den store», ble opplært i ideene til den franske opplysningen i sin ungdom, og han opprettholdt disse ideene i sitt private liv som voksen, men var på mange vis ikke stand til eller uvillig til gjennomføre opplyste reformer i praksis i sitt samfunn.<ref>Scott, H.M. red. (1990): ''Enlightened Absolutism: Reform and Reformers in Later Eighteenth-Century Europe'', University of Michigan Press</ref> Andre, som [[Sebastião José de Carvalho e Melo]], statsminister i [[Portugal]], benyttet opplysningen ikke bare for å oppnå reformer, men også for å fremme enevelde, knuse opposisjon, undertrykke kritikk, øke kolonial utbytting, og sikre seg egen politisk og økonomisk vinning.

Det opplyste enevelde bli sett på som det siste stadium i det eneveldige monarki hvor monarkens personlige makt ble sterkere og mektigere, men til sist også ga opphav til en ny oppfatning og begrep om myndighetens makt som et styre ved og underlagt offentlig lov. Det innebar at teorien om styre ved guddommelig rett (ved Guds nåde) ikke lenger kom til anvendelse. Da [[Fredrik II av Preussen]] refererte til seg selv som kun «statens fremste tjener» foregrep han et helt nytt konsept for styre, et styre som ikke var mest rettferdig med en monark som styrte ved sin arvelige førsterett. Det vil si et styre uten monark.<ref name="Gale"/>