Redigerer Omnibuss (avsnitt)

====London====
[[Fil:Royal Sailor Omnibis 1791 LMA.jpg|thumb|En uvanlig «long stage coach» med åtte hjul i forstadstrafikk mellom Greenwich og Woolwich i 1791.]]
I likhet med Paris hadde London en lang historie før den første omnibuslinjen ble åpnet. På 1500-tallet hadde det oppstått et diligencenettverk mellom de engelske byene, som var både halvregulært og regulært, blant annet ble hyrevogner annonsert som reisekjøretøy til populære destinasjoner, noe som er registrert så tidlig som i 1625. Utfluktreiser for adelige, borgerlige og bedrestilte folk ut fra den store og voksende byen var blitt en del av hverdagslivet på begynnelsen på 1600-tallet.<ref name=SB14-1>Stefan Back, MfSS nr. 1 2015, s. 14</ref> Mens de kjente ''stage coach''-diligencene etablerte seg på de lange rutene utover landet, hadde forstadstrafikken omkring London med ''stage wagons'', stage coaches og andre kjøretøyer oppstått. I 1673 hadde faste ruter oppstått mellom London og nesten samtlige tettsteder innenfor en radius på 50 kilometer.<ref name=SB14-1/>

Det var ikke bare enveisruter ut fra London eller tilbake fra byene, man hadde også opprettet ruter hvor man kjørte fram og tilbake, dermed betegnelsen «return coaches» (returvogner) innenfor en radius på 15&nbsp;km ut til Middlesex, Essex, Kent og Surrey. I 1681 var 49 ulike ruter innenfor en radius på 40&nbsp;km opprettet med flere avganger hver dag, seks ganger på ruten til Windsor i hver retning. Disse kjøretøyene fikk en fellesbetegnelse, ''short stage coaches'' som hadde tospann eller firspann og lukket vogn med plass for seks passasjerer. Både diligencene og forstadsvognene stoppet utenfor det indre byområdet ved byportene hvor vertshusene og stallene lå, deretter måtte man bruke hyrevogner kalt «hackney-coaches», siden hyrekuskene hadde enerett på all personbefraktning innenfor City of London.<ref name=SB14-1/>

Diligencekuskene hadde lov til å kjøre gjennom byområdet, men det var forbudt å ta på eller slippe av passasjerer. På slutten av 1700-tallet hadde diligencefartens påvirkning og trafikkintensiteten mellom byen og forstedene ført til regulær trafikk med tidstabeller, slik at det var mulig for passasjerer å komme til en holdeplass hvor man kunne vente på hestekjøretøyet. Kusken kunne dermed ta på eller slippe av passasjerer og bagasjen på bestemte stoppesteder, som kunne være grinden eller trappen for bestemte lokaliteter. I 1718 ble vegen mellom West End og Hampstead åpnet med en diligencelinje, i 1826 gikk det en diligence dit hver tiende minutt, fordelt på flere diligencelinjer. I 1825 var det oppgitt at cirka 600 short stage coach-vogner var i trafikk i London med 68 forskjellige destinasjoner. Da omnibustrafikken tok seg opp på 1830-tallet, ble disse forstadslinjene assimilert uten større besværlighet, en overgang som demonstrerte at det var liten forskjell mellom short stage coach-vognene og omnibus-vognene i drift.<ref>Stefan Back MfSS nr. 1, 2015 s. 15</ref>

Vognparken for den engelske forstadstrafikken fulgte i stor grad den samme utviklingen som diligencekjøretøyet, som hadde tverrgående sittebenker i fatingen og trebenker på utsiden, som normalt hadde plass for 4-6 på innsiden og 6 til 12 på utsiden. Men myndighetene innførte nye reglementer omkring short stage coach-vognene, det var ikke lov å ha flere enn to eller tre hester og bare 7 sitteplasser på utsiden. Det finnes varianter på denne vogntypen, blant annet med en kupé forut eller en åpen ''rotonde'' med inngang bak.<ref name=SB14-1/> Det ble også eksperimentert med diverse vogntyper, og ved året 1800 hadde man utviklet ''long stage coaches'', en lukket og lang fatning med innvendige langbenker og bakre inngang. Men denne vogntypen vant ikke popularitet fordi myndighetene forbød bruk av takbenker på disse vognene.<ref name=SB14-1/> 
[[Fil:George Shillibeer.jpg|thumb|200px|George Shillibeer, fotograf fra 1857 til 1863. Han døde i Brighton, East Sussex august 1866.]]
Det første forsøket på busstrafikk innenfor et byområde kom 1. januar 1824 da John Greenwood startet en rute på 3 kilometer mellom Pendleton Pow hvor han arbeidet som tollinspektør og Market Street i [[Manchester]]. Til å begynne med brukte Greenwood ordinære diligencekjøretøyer, men gikk over til en ny type med langbenker og bakre inngang samt en kuskebenk i vognen. Disse vognene som var enmannsbetjent med to hester som spann, kalles ''The Bees'' fordi disse «surret i sverm» rundt Market Street. Hans bussvirksomhet ble en suksess, i 1836 hadde han en vognpark på 139 vogner fordelt på 44 ulike linjer hvor regelen var at disse ikke oversteg grensen på 10&nbsp;km. Men trafikkmengden var ikke stor, bare 39 kjøretøyer var av omnibustypen mens resten var mindre vogner med plass for fire til seks passasjerer.<ref name=SB16-1>Stefan Back MfSS nr 1, 2015 s. 16</ref>

Omnibusen kom til London med vognmakeren [[George Shillibeer]] som hadde vært i Paris fram til hjemreisen i 1825, og dermed hadde direkte kontakt med utviklingen innenfor vognteknologi og benyttelse, og fulgt godt med på det som hendt da Baudry startet sin virksomhet i Paris. Da Shillibeer kom hjem, var short stage coach-trafikken på New Road-vegen mellom Paddington og Newgate og Fore Street sprengt med ikke mindre enn 158 avganger hver dag. London hadde utvidet seg i rasende hastighet, og område etter område ble bebygget og integrert med den voksende storbyen.<ref name=SB16-1/> Den 4. juli 1829 åpnet Shillibeer den første bussruten på vegen fra Paddington Green via Islington og Moorgate til Bank of England, med fem dobbelturer hver dag.<ref name=SB17-1>Stefan Back nr. 1, 2015 s. 17</ref> Kusken fikk instrukser om å bare stoppe på anrop og kunne dermed kjøre uten å stoppe utenfor vertshusene. Til tross for den intense konkurransen ble omnibusen en suksess, det var ikke fordi transportalternativet var rimeligere. For å ha sterk reklamasjon omkring sine kjøretøy tok han fram det franske ordet Omnibus og malte det på vognene og kledte endog franskspråklige konduktører i franske matrosuniformer, ettersom det var sterk interesse for fransk mote den gang.<ref name=SB17-1/>

Fremgangen som de to første omnibusselskapene opplevde i Manchester og London ansporte flere til å satse på det samme, og det gikk ikke lang tid før den første konkurrenten dukket opp, endog med omnibusvogner som var bygget av Shillibeer selv. En av konkurrentene var så freidig at han kopierte det franske forbildet «Dame Blanches» med navnet «Fair Lady», og måtte bytte navnet etter å ha blitt utsatt for spott og spe.<ref name=SB17-1/> George Cloud som satt inn 14-seters omnibussvogner mellom Somerset House og Hammersmith i oktober 1829, hadde så stor suksess med den nye vogntypen at han erstattet sine diligencekjøretøy med nye omnibusvogner i det neste året.<ref name=SB17-1/> 
[[Fil:Omnibus horse drawn bus, London Transport Museum 4 April 2013.jpg|thumb|left|Rekonstruksjon av Shillibeers første buss i London Transport Museum.]]
I kontrast til Paris tillot myndighetene direkte konkurranse, og Shillibeer kom i ilden da det oppsto konflikt om opphavsretten på navnet Omnibus. Navnekonflikten ble absurd da han byttet ut det franske ordet med sitt navn bare for å oppleve at konkurrentene gjorde det samme med hans navn på sine vognene. En uventet konsekvens av dette ble at ordene «omnibus» og «shillibeer» forkortes til bus og shilly i dag.<ref name=SB18-1>Stefan Back MfSS nr. 1 2015, s. 18</ref> Shillibeer reagerte på dette presset og anmeldte samtlige konkurrenter i juni 1830, men kom ikke noen vei ettersom de ikke skydde noe middel for å rydde ham av veien. Dette fulgt til at seriøse bussoperatører i september 1831 gikk sammen i en forening for å stoppe den destruktive atferden. Men de klarte ikke å få bukt med «piratene» tidsnok, og disses mest kjente offer var Shillibeer, som gikk med tap i flere år fram til januar 1834.<ref name=SB18-1/> Hans etterfølger William Moreton begikk selvmord. Da hyrekuskenes monopol på personbefraktning opphørte i januar 1832, ble forholdene enda mer uregjerlig.

Som vognmaker bygget han forskjellige kjøretøyer, og leverte historiens første kjente [[skolebuss]] til pikeskolen Newington Academy for Girls i [[Stoke Newington]] i 1827.<ref name=SB16-1/> Historien om denne skolebussen avslørte at den kan være en av de første omnibus-vogner bygd av Shillibeer, om muligens den første som var satt i busstrafikk i London. Formålet med skolebussen som skulle skjerme pikeelevene mot offentligheten, var å frakte dem til en kirke ved Gracechurch Street. Da en ny kirke var ferdigbygget like ved skolen i 1828, forsvant skolebussen. Da Shillibeer underrettet myndighetene om at han har to vogner under bygging i april 1829, var trolig den ene skolebussen.<ref name=SB16-1/> Shillibeers omnibus er forskjellig fra den franske omnibusen ved at den er noe større med 20 sitteplasser i en firkantet fating med kupévegg forut. Shillibeer hadde en bussflåte på seks omnibusvogner i 1830.<ref name=SB16-1/> I januar 1832 ble det indre byområdet, City of London, åpnet for bussoperatørene som oppdaget at de store 20-seters omnibusvognene var for stor. Dermed måtte en ny vogntype utvikles, med plass for 12 til 14 sitteplasser.<ref name=SB16-1/>