Redigerer Olaf Lange (avsnitt)

== Utstilling på Blomqvist ==
I 1920 arrangerte Lange sin største og viktigste separatutstilling, hos [[Blomqvist Kunsthandel|Blomqvist]].  Mange hadde vansker med å forstå Langes kunst, men han fikk også gode kritikker.
[[Kristian Haug]] i [[Aftenposten]] var blant dem som var begeistret for Lange, «en betydelig kunstner».<ref name=AP200903>{{kilde avis|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |avis=Aftenposten |tittel=Olaf Lange |dato=1920-09-03 |url-tilgang=abonnement|besøksdato=2022-05-07 }}</ref> 
[[Arnulf Øverland]] skrev omtale av utstillingen i [[VG|Verdens Gang]].  Kunstkritikeren [[Jappe Nilssen]] skrev i [[Dagbladet]] 2. september 1920:{{tr}}

{{Sitat| Men det er et meget interessant bekjendtskap, vi gjør i Olaf Lange. Han er noget for sig selv; han virker som en fremmed fugl blandt oss. Han raader, især i raderingene, som vel er hans egentlige domæne, men ogsaa i oljemaleriet, over stor, teknisk dyktighet, og han har paa begge omraader opnaad resultater, som er all ære verd. Hans artistiske sans er meget vel utviklet, hans tegning sikker og hans kolorit ofte av stor virkning. Det er bare skade at utstillingen ikke er større; den omfatter knapt et snes billeder og ennu ferre raderinger. Hans motiver er hovedsakelig allegorier og symbolske fremstillinger av et eller annet, som øiensynlig ligger for høit for mig; ihvertfall skjønner jeg ikke stort av dem – der er for meget tysk Tiefsinn i dem for mig. Men som kunstverk, som malerier og raderinger er de gode, og her kan jeg følge med. Det store midtbillede, som forestille St. Franciscus, der taler til pingvinene er av stor, dekorativ virkning, og den store allegori, som han kaller “Tang”, er litt dunkelt, hvad innholdet angaar, men vakkert og fint avstemt i koloriten. Hans beste billede er imidlertid et ganske lite blomsterbillede, hortensiar, med de dypgrønne blader og de fiolette blomsterklaser mot en lysende gullskimrende bakgrunn; det er et udmerket, lite billede, morsomt avskaaret og artistisk gjort. Han har her, likesom i flere av sine andre billeder, opnaadd en fin, freskoaktig virkning; jeg nevner for eksempel et lite snebillede, de 2 studier av pingviner og et par landskaper, som nettopp eier den fine matthet, som er egen for freskomaleriet. Men forsøker han paa aa beile til tidens guder, prøver han paa aa skrue farven høiere op, er han paa langt nær saa heldig, da blir han lett ustø og ujevn og ikke alltid helt fin.}}