Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

===Seiersfred eller gjensidig fred?===
{{utdypende|Interfraktioneller Ausschuss|Wilsons 14 punkter}}
Etter USAs inntreden i krigen ble situasjonen på [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]] stadig vanskeligere for riket. Derfor dannet [[Mehrheitssozialdemokratische Partei Deutschlands|MSPD]], det katolske ''[[Deutsche Zentrumspartei|Zentrumspartei]]'' og det liberale ''[[Fortschrittliche Volkspartei]]'' den såkalte ''[[Interfraktioneller Ausschuss]]'', for å ta vinden ut av seilene til USPD.<ref name="Matthias1959"/> Frem til januar 1918 deltok også medlemmer av ''[[Nationalliberale Partei]]'' i denne flertallsfraksjonen. Den 19. juli 1917 vedtok de en [[Riksdagens fredsresolusjon|fredsresolusjon]] i Riksdagen, som krevde en gjensidig fred uten [[anneksjon]]er og [[kontribusjon]]er. Konkrete tiltak som ble gjennomført av denne koalisjonen, deriblant reformasjon av den prøyssiske [[treklassestemmeretten]] og fjerning av den militære beleiringen, ble imidlertid ikke programfestet før i september 1918. [[Conrad Haußmann]] fra DDP (som senere deltok i [[Maximilian von Badens regjering]]) ga senere følgende karakteristikk av denne koalisjonen: «Det siste året har ikke blitt utnyttet, men har blitt politisk forkludret»<ref name="Matthias1959_2_533"/>

Den tyske generalstaben ignorerte likevel resolusjonen og satte i gang en forhandling om en «seiersfred» med Russland fra slutten av 1917 til mars 1918.<ref name="Luks2018"/> De avviste også [[Wilsons 14 punkter|14-punkts programmet]] til [[USAs president]] [[Woodrow Wilson]] av 8. januar 1918. Disse punktene proklamerte «[[nasjonal selvråderett]]» og så for seg en fred «uten seierherrer og beseirede». Hindenburg og Ludendorff avviste forslagene, ettersom de trodde seieren over Russland ville føre til en «seiersfred» for Tyskland, med vidtgående anneksjoner fra krigens gjenværende motstandere.<ref name="Luks2018"/>